Av S. Holth
(Tidsskrift for den norske lægeforening 1915)
I novemberheftet av The Ophthalmoscope fra 1914 (s. 692–693) nevnes det at Sir Ernest Shackleton til sin kommende antarktisekspedisjon har valgt å bruke samme type glass (Euphos) i snebrillene sine som jeg anbefalte Roald Amundsen i 1910.
Imidlertid er innfatningen Shackleton har valgt (se fig. 1) etter min mening ikke ideell for personer som utfører hardt fysisk arbeid og lett kommer i svette. For chauffører eller flyvere som sitter stille, kan den derimot fungere godt. Brillene er nemlig omgitt av en skjerm av finmasket metalltråd, som er kantet med lær bak og tetter hermetisk mot orbitalkanten.
Da norske leger ofte kan bli spurt om råd angående valg av snebriller, vil jeg her dele erfaringene fra Roald Amundsens sydpolekspedisjon. Disse erfaringene har lært oss både hvordan en skiløpers snebrille bør være – og hvordan den ikke bør være. Med henvisning til møtene i Det Medisinske Selskap i Kristiania i 1910 (s. 128–130) og 1912 (s. 133–136), minner jeg om at Amundsen i 1910 valgte en snebrillemodell anbefalt av dr. Frederick Cook. Denne brillen var laget av 1,5 mm tykt lær, lignet fronten på et amerikansk stereoskop og tettsluttet mot øyets omgivelser. I en treinnfatning foran kunne rektangulære glassplater i orange eller blå farger settes inn, og disse dekket begge øynene. Jeg påpekte at svette under marsj ville føre til at fordampningen inne i det hermetiske lærkammeret ville få glassets bakside til å dugge. Cook hevdet imidlertid at dette kunne forebygges ved å skjære et par hull i læret før bruk.
På mitt initiativ fikk Amundsen deretter rektangulære Euphos B-glasplater fra dr. Schanz, samt to vanlige åpne briller med skålformede Euphos-glas (se fig 2.)
Under de fem mennenes ski- og sledetur til Sydpolen viste det seg raskt at glassene i Cooks brille dugget under marsj, og at dette ikke kunne unngås selv om man skar fire store hull i læret. Læret ble dessuten gjennombløtt av svette, slappet av og kollapset. Wisting lagde derfor en type eskimo-briller av 3 mm tykt, stivt lær for seg selv og to andre ekspedisjonsdeltakere. Disse brillene viste seg praktiske, men siden stenopéiske spalter måtte være opptil 10 mm brede for å sikre tilstrekkelig synsfelt, beskyttet de bare delvis mot lys. De tre mennene led i varierende grad av lysfølsomhet og tåreflom, men var likevel aldri arbeidsudyktige.
Amundsen og Helmer Hanssen brukte derimot hele tiden, både på vei til og fra polen, de åpne nikkelbrillene med skålformede Euphos B-glas. Den eneste tilpasningen de gjorde, var å surre broen og stengene med ullgarn (se fig. 2). Både Amundsen og Helmer Hanssen var fullstendig fri fra sneblindhet eller irritasjon i øynene, og de opplevde ikke engang subjektiv blending fra snø og sol. Glassene dugget aldri, noe som eliminerte fristelsen til å fjerne brillene.
I tillegg til brillene nevnt ovenfor, hadde jeg også en lærbrille med større åpninger enn Wistings eskimo-brille. Disse åpningene var dekket med vanlige grå (røykfargede) glass. Denne modellen ble brukt av løytnant Prestrud og hans to ledsagere på turen til Kong Edward VIIs land. Glassene beskyttet imidlertid ikke fullstendig mot lysfølsomhet og tåreflom, og de dugget ofte.
Av disse erfaringene kan vi konkludere med at store, skålformede Euphos B-glas i en åpen brillestruktur beskytter så godt mot ultrafiolett stråling at det er unødvendig å utelukke sidelys. Wistings eskimo-brille viste derimot at fullstendig utelukkelse av sidelys ikke forhindrer lysfølsomhet og tåreflom dersom ufiltrert frontlys er tilstrekkelig sterkt. Lærskjermene i Cooks og Prestruds snebriller var tettere enn masken i Shackletons brille (fig. 1), som består av finmasket metalltråd. Likevel er jeg overbevist om at også Shackletons brille vil føre til dugging hos hardtarbeidende, svettende menn.
Denne konklusjonen støttes også av erfaringer fra kollega P.W.K. Bockman, som deltok i den norske redningsekspedisjonen etter Schröder-Stranz på Spitsbergen sommeren 1912. Med unntak av én deltaker – en samisk mann som utviklet alvorlig sneblindhet – brukte alle ekspedisjonsmedlemmene snebriller med Euphos-glas. Bockmans egen brille hadde kun en liten skjermklapp ved glassenes temporale kant, som han fant behagelig for å redusere reflekser når solen skinte bakfra. For øvrig var brillen helt åpen, glassene dugget ikke, og Bockman opplevde ingen ulemper.
De andre deltakerne derimot hadde sine Euphos-glas i en innfatning som tilsynelatende var identisk med Shackletons (fig. 1), med en tettsluttende skjerm av metalltråd rundt glassene. Alle disse deltakerne opplevde at glassene dugget, noe som ble så plagsomt under hardt arbeid at brillene måtte tas av. I tillegg utviklet de en blefarokonjunktivitt på grunn av fuktigheten i det tettsluttende kammeret.
Basert på disse erfaringene anbefaler jeg den åpne brillestrukturen vist i fig. 2 som den mest praktiske løsningen for polarfarere og skiløpere. Brillen bør være av massiv nikkel (ikke stål, som ruster selv med fornikling) og ha ullgarnssurring rundt broen og stengene.
Euphos-glas er nå tilgjengelige hos de fleste norske optikere. Dersom disse glassene skulle bli vanskelige å få tak i på grunn av verdenskrigen (de brukes muligens som skytebriller i den tyske hæren), kan Hailauers glass nr. 64 – et mørkere gulgrønt glass enn Euphos B – være et godt alternativ. Også dette glasset har vist seg svært nyttig for våre påskeskiløpere i høyfjellet.