(Kilde: Fredrikstad Blad i februar 1896. En annen versjon er trykt i Varden i desember 1912).
Her er Roald Amundsens egen beretning, slik den sto skrevet i Fredrikstad Blad i februar 1896:
– – Da jo denne tjeneste (militærtjenesten) ikke optar en mere enn nogen få uker ad gangen, fikk jeg anledning til fortsatt å drive min spesielle trening. En hendelse i denne tid holdt nesten på å sette punktum for mitt liv. Den var fylt av like så hårde påkjenninger og store farer som nogen av dem det senere har vært min lodd i møte i polaregnene.
Denne tildragelse fant sted i mitt to og tyvende år. Det var et forsøk på å gjennemføre noget som skulde ligne en tur oppe i polaregnene. Jeg valgte mig en ledsager, og foreslog ham en skitur midtvinters over Hardangervidda, fra den lille fjellgård Mogen på østsiden til gården Garen på vestsiden. Han vilde gjerne være med, og vi forlot Oslo i juleferien. Det tok oss ikke lang tid å rekke frem til Mogen på ski. Her hvilte vi ut, da dette var den siste gård vi ventet å se på hele turen over. Det var et lite hus, som bare bestod av to rum. Her bodde en eldre mann og hans kone og deres to gifte sønner – seks stykker i alt. Der oppe fantes der ikke turister i de dager, hverken sommer eller vinter, så vår ankomst vilde være en overraskelse for dem likegyldig når vi var kommet. Men da vi nu til og med kom om vinteren, var deres overraskelse dobbelt. Vi fikk straks lov til å overnatte. Det var gjestevennlige folk, som gjorde plass til oss på gulvet ved peisen, og her sov vi riktig godt i våre renskinnssoveposer.
Neste morgen snedde det, og ut på dagen blev det en forrykende snestorm. Den varte i åtte dager, og hele denne tid tilbragte vi på den lille gården.
Vårt vertskap var naturligvis meget nysgjerrig efter å få vite i hvad slags ærend vi fór. Da vi fortalte dem vår plan om å gå op på vidden og skrå over den til Hardanger, vilde de først ikke tro oss, senere blev de meget engstelige. De tre menn som alle kjente Vidda ut og inn, advarte oss på det innstendigste mot å forsøke på å komme over om vinteren. Ingen hadde nogensinne gjort det, og det lot sig heller ikke gjøre. Til tross for dette var vår beslutning om å gjøre forsøket fattet, og vi lot oss ikke rokke, så den niende dag fulgte de oss helt øverst op i dalen, hvor vidden begynte, og viste oss her den letteste opstigning. Bedrøvet sa de farvel til oss, så vi forstod at de ikke hadde stort håp om å se oss igjen.
Vi så naturligvis lyst på det hele, for oss syntes det enkelt nok. Vidda har her en bredde av ca ti mil, og så flinke som vi var til å gå på ski og så passelig godt som været var, gjorde vi regning på høist å bruke to dager. Vårt utstyr for turen var da heller ikke beregnet for nogen lengere tid, og var derfor så enkelt som mulig. Foruten ski og staver bar vi hver vår renskinnssovepose på ryggen – telt hadde vi ikke, dessuten hadde vi en liten sekk med proviant hver, og en liten spritlampe. Sekken var rullet sammen inne i soveposen. Provianten bestod av nogen få kjeks, nogen sjokoladeplater og litt smør – i beste fall knappe rasjoner for kanskje åtte dager. Lommekompass og kart hadde vi også med.
Det var ingen vanskeligheter med å komme op på Vidda. Det var en ikke helt flat slette vi fant, men for oss som skulde ta oss frem over den, kunde den like gjerne vært ganske flat; som den nu så ut, bød den oss allikevel ikke et eneste landemerke vi kunde gå efter. Vi så bare en uendelighet av små høidedrag som meget vanskelig lot sig skjelne fra hverandre.
Vi måtte derfor gå efter kompasset: Vårt første mål var en gjeterhytte midt på vidda. Det blev tidlig mørkt, men ved hjelp av kompasset fant vi allikevel lett frem til hytten, som vi rakk tidlig på eftermiddagen.
Vår stolthet over denne prestasjon fikk dog en bratt ende. Vi opdaget nemlig at vinduet og døren var spikret igjen, og at der på toppen av skorstenen var lagt svære planker. Vi var temmelig slitne efter dagens marsj, det var begynt å blåse igjen, og termometret viste omkring minus tolv grader, så det var et hårdt og slitsomt arbeid å komme inn i hytten og senere klyve op på taket for å få skorstenen i orden, så vi kunde få gjort op varme. Vi forfrøs fingrene stygt begge to, og i de følgende uker gikk min ledsager i alvorlig angst for at han vilde komme til å miste en av sine fingrer.
Inne i hytten fant vi heldigvis ved liggende ferdig, men det tok oss nokså lang tid før vi fikk nogen glede av den. – Hvis De nogensinne har forsøkt å gjøre op varme i en peis, når peispipen er kold og termometeret er langt under null, vil De forstå de vanskeligheter vi hadde for å få det til å trekke. Den kolde luft legger sig ned over ilden som et teppe, så De må ha ganske god fyr, før varmen formår å få Sirkulasjonen i gang i pipen. Mens vi nu holdt på med dette, opnådde vi naturligvis å få hytten fylt med sur røk, som sved i halsen og øinene.
Efter at vi hadde fått god fyr og spist aftens, følte vi oss allikevel slett ikke så verst til mote. Til slutt tørnet vi inn i våre soveposer, og i køiene ved veggen rett overfor peisen sov vi meget godt.
Neste morgen opdaget vi imidlertid at våre gjenvordigheter nu først skulde til at begynne. Vinden fra kvelden i forveien blåste fremdeles like frisk og det snedde tett. Stormen var så kraftig, at det vilde være oplagt galskap å forsøke på å ta sig frem gjennem den. Vi blev derfor enig om foreløpig å slå oss til ro i hytten og vente til været hadde bedaget sig. Ved en ytterligere ransakning av hytten var vi så heldig å finne en liten sekk rugmel, som en eller annen gjeter hadde glemt igjen. Da vi forstod at vi måtte være forsiktig med vår egen proviant, laget vi en tynn melgrøt som vi kokte i en kjele over peisen. To dager tilbragte vi i hytten, og det eneste vi spiste i denne tiden var den tynne grøten. Den var i beste fall ikke meget nærende og heller ikke særlig god.
Den tredje dag hadde stormen lagt sig litt, og vi blev enig om å gjenopta var marsj mot Garen. Vi måtte nu bestemme vår kurs på det omhyggeligste, da der på vestsiden bare var to steder, som dessuten lå flere mil fra hverandre, hvor en nedstigning var mulig. Derfor måtte vi bestemme oss for det ene av disse punkter og forkaste det annet. Da vi hadde truffet vårt valg, gav vi oss i vei.
Vi var ikke kommet langt av gårde, før det påny begynte å sne, samtidig, som det blev mildere. Vi måtte ofte se på kartet for å bestemme hvor vi var, men den fuktige sne som falt på det tynne, dårlige papir, forvandlet det snart til papirmasse, så efterpå måtte vi fortsette som best vi kunde efter kompasset og uten kart.
Natten innhentet oss før vi nådde frem, og selvfølgelig var det ikke annet a gjøre enn å slå leir hvor vi var – ute i det fri. Den natten gjorde nesten ende på oss begge to. Efter å ha rullet ut soveposene, tok vi ut proviantsekkene og la dem ned ved benene. Ved siden av dem satte vi skistavene våre for å markere hvor provianten lå i tilfelle av at den skulde sne ned. Vi fikk en meget ubehagelig natt. Den fuktige sne var smeltet på klærne og hadde gjort oss gjennembløte. Efterat vi hadde tørnet inn i soveposene, fikk legemsvarmen fuktigheten til å fordampe, så den også trengte gjennem soveposens indre. Det var ingen hyggelig erfaring å gjøre, men hvad som verre var, det blev koldt igjen utover natten. Jeg våknet i mørket temmelig forfrossen, og følte mig så elendig og uvel, at jeg ikke fikk sove igjen. Til slutt begynte jeg å lure på, om jeg ikke kunde få blodsirkulasjonen i gang igjen, hvis jeg stod op og drakk noget av spriten på lampen som lå i min proviantsekk. Jeg tørnet ut av soveposen og famlet rundt i mørket til jeg fikk tak i skistavene mine, og så rotet jeg efter sekken, men til min skrekk og forbauselse kunde jeg ikke finne den. Om morgenen fortsatte vi letingen begge to, men det var umulig å finne nogen av sekkene. Til dags dato har jeg ikke kunnet finne nogen rimelig forklaring på hvor i all verden det var blitt av dem. Imidlertid – det faktum at begge var borte stod ikke til å rokke.
Vår stilling var nu mere enn blott og bart ubehagelig, den var også ytterst farlig. Fant vi nu ikke snarest mulig frem til folk, vilde vi temmelig sikkert komme til å fryse ihjel. Med denne situasjon for øie, gikk vi påny vestover, idet vi håpet å rekke frem før kvelden.
Men heller ikke nu stod lykken oss bi. Det begynte snart å sne så voldsomt, at vi ikke kunde se mere enn nogen få fot foran oss. Vi blev derfor enig om, at det eneste vi nu hadde å gjøre, var å snu helt om og forsøke på å finne frem østover vidda og tilbake til utgangspunktet. Efterat vi hadde gått nogen få kilometer på den nye kurs, innhentet mørket oss.
På ny var natten fuktig. Vi var gjennembløte, og våre soveposer ennu tunge av fuktighet. Snedde gjorde det fremdeles. Vi hadde rukket frem til en liten fjellknaus og søkte rundt den og ned i le, da vi gjorde regning på at vi vilde ha det nogenlunde bra, hvis vi kunde holde oss der i ly av vinden. Vi fant også ut at vi hadde det meget bedre her, men jeg besluttet mig til å forsøke ennu en forbedring. Jeg gravet derfor en hule i sneen akkurat så stor at jeg fikk plass til å ligge i den, og med hodet først krøp jeg inn og trakk soveposen efter mig. Dette viste sig å være et godt påfunn, her var jeg nemlig helt i ly for vindstøtene utenfor.
Men ut på natten blev det plutselig koldt. Den våte sne hadde lagt sig over min lille hule og hadde også lukket inngangen helt igjen. Da temperaturen falt, frøs det altsammen. Midt på natten våknet jeg. Jeg lå på ryggen med høire hånd over øinene, med håndflaten opover – slik som man gjerne ligger for ikke å bli genert av lyset om morgene. Mine muskler føltes lemstre og stive, og rent instinktmessig forsøkte jeg å røre på mig. Jeg kunde ikke engang flytte mig en tomme. Jeg var praktisk talt innefrosset i en isblokk. Fortvilet slet jeg for å komme fri, men uten ringeste resultat. Jeg ropte på min ledsager, men han kunde naturligvis ikke høre noget.
Jeg var nu nesten stiv av redsel. I min skrekk trodde jeg naturligvis at han også var innefrosset i den våte sne, og at han var i samme situasjon som jeg. Kom der nu ikke et øieblikkelig tøvær, vilde vi begge to snart være frosse ihjel i våre uhyggelige likkister.
Jeg holdt snart op å rope, da det var vanskelig å puste ordentlig. Jeg skjønte derfor også at jeg måtte holde mig i ro, hvis jeg ikke skulde bli kvalt. Jeg vet ikke om det var mangel på luft, eller hvad det var, som gjorde at jeg enten sovnet eller mistet bevisstheten nokså fort. Men da jeg kom til mig selv igjen, hørte jeg svak lyd langt borte. Min ledsager hadde allikevel ikke vært i fangenskap. Den eneste grunn til at han ikke som jeg hadde gravet sig ned, var sannsynligvis den at han den foregående kveld hadde vært for trett, eller så utkjørt, at han var blitt likeglad. Hvorledes det nå var eller ikke var – så reddet han derved vårt liv. Da han våknet og så sig omkring, var han alene i et snehav. Han ropte på mig, men jeg svarte ikke. Han begynte så febrilsk å lete efter et eller annet spor, som kunne vise hvor det var blitt av mig. Der var bare ett, og tilfeldigvis falt hans øine på det, nogen av hårene på min sovepose var synlig i sneen. Han begynte derfor med en gang å grave mig ut av mitt fengsel, dels med hendene, dels med en skistav. På dette arbeidet brukte han tre timer.
Vi var nu begge temmelig svake. Det var fremdeles natt, da han fikk mig ut, men vi var for opskaket til å kunne sove mere. Selv om det ennu var mørkt, så var himlen klar, så vi var i stand til å finne retningen ved å gå efter stjernene. Vi hadde holdt det gående i to timer med min ledsager i spissen, da han plutselig forsvant som om jorden hadde slukt ham. Instinktmessig forstod jeg, at han var falt ut over et stup, og instinktmessig handlet jeg også for å frelse mig selv: jeg hev mig over ende. Et øieblikk efter hørte jeg hans stemme: «Rør dig ikke. Jeg er falt ut over et stup». Han var falt ca 30 fot ned, men heldigvis på ryggen, så soveposen hadde tatt av for støtet. Den eneste ulempe han hadde av fallet var sinnsbevegelsen. Selvfølgelig forsøkte vi ikke på å gå videre før det blev lyst. Da klemte vi på igjen på vår tilsynelatende håpløse tur.
Det var nu gått fire dager siden vi overhodet hadde spist, og de to foregående dager, da vi hadde levet på den tynne grøten, hadde vel ikke gitt oss stort mere hvad næringsverdien angår. Vi var nesten utslitte. Det eneste som reddet oss fra helt å falle sammen, var at vi til stadighet kunne finne drikkevann. På vidda var der mange småvann, som stod i forbindelse med hverandre med små bekker, og i disse kunde vi drikke så meget at maven blev fylt – dette reddet oss fra hungersdøden.
Ut på kvelden kom vi frem til en liten låve full av høi. Rundt omkring var der skispor. Denne opdagelse fornyet vårt mot, da den jo beviste at vi måtte være i nærheten av folk. Den gav oss det håp, at greide vi bare å holde det gående også den følgende dag, vilde vi komme frem og i hus. I høiet hvilte vi riktig godt. Vi grov oss dypt ned i det og lå slik hele natten. Næste morgen tørnet jeg ut for å se å finne ut hvor vi var. Min ledsager var nu så trett og utkjørt, at han ikke orket mere, og jeg lot ham derfor ligge i høiet, mens jeg fulgte skisporene. Efter å ha gått en times tid, så jeg en mann i det fjerne. Jeg sluttet mig til at det var en bonde som var ute på en morgenrunde for å se efter rypesnarene sine. Jeg ropte høit på ham. Han så veldig forskrekket ut, og til min store skuffelse la han på sprang så fort han kunde. Disse ensomme fjellbønder er overtroiske. Så modige de er overfor en virkelig håndgripelig fare, så lider de under en sterk redsel for de ting deres fantasi maner frem for dem. Uten tvil trodde bonden først at jeg var en ånd som gikk igjen på den øde vidden.
Jeg ropte igjen, og la hele min sjel i ropet. Tonen må ha røbet min fortvilelse, for mannen stanset, og efter nogen nølen snudde han og kom imot mig. Jeg forklarte ham vår fortvilte stilling, og spurte hvor vi var. Det var litt vanskelig for mig å forstå hans forklaring, og selv da jeg gjorde det, kunne jeg næsten ikke tro mine egne ører, for det viste sig at vi ikke var mere enn en times gang fra gården Mogen, hvorfra vi åtte dager i forveien hadde startet på vår uheldige tur.
Glad over denne oplysning skyndte jeg mig tilbake til min ledsager. Nyheten satte friskt mot også i ham, så like efter gikk vi uten større vanskeligheter ned til den lille dal og den velkjente gård. Vi banket på døren og blev bedt om å komme inn. Jeg var litt forbauset over mottagelsen – til jeg senere fikk se mig selv i speilet. I husets eneste værelse holdt kvinnene på å spinne, mens mennene holdt på med treskjærerarbeider. De så vennlig op, men hilste oss bare med et kort: «Goddag» på en helt upersonlig, men samtidig spørrende måte. Det var klart at de ikke kjente oss igjen. Noget rart var det ikke, som jeg også senere blev opmerksom på, for med skjeggstubber øver hele ansiktet, innsunkne kinner og med øinene langt inne i sine hulninger, så vi naturligvis fryktelige ut. Til å begynne med vilde de ikke tro oss, da vi forklarte at vi var de to unge menn, som hadde forlatt dem for åtte dager siden. Der var intet som minnet om deres tidligere gjester i de to uttærte spøkelser som stod foran dem. Til slutt fikk vi allikevel overbevist dem, og de viste oss da den aller største vennlighet. Efter å ha vært et par dager hos dem og ha gjenvunnet våre krefter, forlot vi dem under de største takksigelsen og kom i sikkerhet tilbake til Oslo.
– –
Fortsettelsen på historien fikk jeg først et par år senere, da det blev kjent at bonden som eide Garen på viddens vestside, nettop dit vi hadde tenkt oss, en morgen var kommet ut og hadde funnet skispor som kom østenfra, ikke mere enn nogen få meter fra sin husdør. Han kunde ikke tro sine egne øine, fordi han visste at det aldri hendte at nogen kom den vei om vinteren, og heller ikke trodde han det lot sig gjøre. De sporene kunde ikke være andre enn våre, for datoen passet også.
Tenk på det! Vi hadde uten å vite det vært nogen få meter fra vårt bestemmelsessted og var snudd for å gå tilbake over vidda, efter bare å ha vært nogen få minutter fra et sikkert tilfluktssted på den vestre side.
Amundsen glemmer aldri turen på Hardangervidda. Han forteller: «Som jeg sa, da jeg begynte på å fortelle dette eventyr, så var det fylt av like mange farer og like meget slit som noget jeg senere har vært med på oppe i polaregnene. Det var et ledd i min trening for å bli polarforsker. Treningen viste sig å være hårdere enn selve det arbeide den var en forberedelse til, og den holdt næsten på å sette en stopper for min bane, før den ennu var begynt.»