Nytt land i polhavet

Planene for Svalbard – Alaska  flyvningen

av Roald Amundsen
(Dagbladet 13. mars 1926)

Amundsen–Ellsworth ekspedi­sjonen vil, nu i kommende som­mer, forsøke å fly over Nordpolen i et luftskib og samtidig passere den uhyre, ennu uutforskede del av polhavet. Det er med stor til­lit vi gir oss ikast med opgaven, tillit til at det skal lykkes oss å løse den og til at vår ferd over det sted, hvor vi nær var omkommet med våre aeroplaner på den siste ekspedisjon, vil bli forholds­vis lett. Det betyr ikke at vår nye ekspedisjon ikke vil bli inter­essant – det vil bli så interessant en tur som nogen arktisk forsker nogen gang har gjort den.

For første gang vil mennesker bli i stand til på en forholdsvis trygg og bekvem måte å bevege sig henover denne øde villmark som har krevet så mange tapre og prektige menneskers liv. Vi vil bli i stand til å se ned over en strekning, som ellers er blitt ut­forsket med uhyre anstrengelser, med lidelser og med møie. Den del av Nordishavet, som har mot­stått alle forsøk på en inntrengen – pakkisens centrum – vil bli åpnet, og hvis der finnes land der, hvad jeg fullt og fast tror, vil det være lett å stige ned på det og for første gang sette menneskefot på et territorium, som hittil har vært like utilgjengelig som månen.

Et nytt land, som venter

Vi er nesten sikre på at der finnes land her midt i den store drivis, på grunn av havstrømmene og av isen selv. Noget må holde isen der. De, som grundigst har studert isdriften i polhavet, er enige på dette punkt. – Kanskje er det en ø, kanskje et noget stør­re land, rundt hvis kyster der lig­ger tilsynelatende uendelige, hvite marker, men hvis indre er et ikke helt ugjestmildt land, hvor men­nesker kan leve. På vår forrige tur så vi tre fugler fly nordvest­over mot Beringstredet. De må ha stevnet mot land. Det kan neppe ha vært til Sibirien eller Alaska, tvers over de øde polegner. Mere sandsynlig er det, at det var til et land på den annen side av polen, hvor der nu bare finnes avmerket en tom hvit strekning på kartet. Dette land ligger, hvis det eksisterer, i en ujevn cirkel, markert ved kontu­rene av de kjente grenser av Ala­ska, Sibirien, Svalbard og Grøn­land. Dets avstand fra kjent land har gjort det mere utilgjengelig enn selve polen.

Et fast punkt underveis

Det er vårt hovedformål å fin­ne land. Hvis det finnes, vil det bli av uvurderlig betydning. Li­kegyldig hvor lite det kan vise sig å være, vil et stykke land bli et uvurderlig forbindelsesledd mellem Amerika og Europa og Asien. Det er bare vel 3000 kilo­meter fra Alaska til Svalbard, ikke lengere enn Alcock og Brown fløi på sin Atlanterhavsflukt. Betenk hvad et stoppested midtveis vilde betydd for de to flyvere. Et slikt punkt her vilde muliggjøre kommersielle luftru­ter, som i høi grad vilde redusere avstanden mellem Europa og Asien. En dag vil kommersiell luftfart ha sine ruter over polen – der er ingen tvil om det – og dette land vilde da bli en stasjon underveis.

Amundsen–Ellsworth ekspedi­sjonen akter å fly i et luftskib fra Svalbard til Point Barrow i Alaska. Det vil føre oss i nesten rett linje over polen og gjennem centret av den uutforskede del av polhavet. Efterat ha nådd Point Barrow er det vår plan å fly ned til Nome og derfra til Seattle.

Vi venter å finne nesten ideelle flyvebetingelser i de arktiske eg­ner. I de seks sommermåneder er luften over isen kanskje i hele verden den som er best egnet for flyvning. Vinden er som regel meget svak, ofte neppe sterkere enn en zephyr, aldri ødeleggende, og temperaturen er omkring mi­nus 100 C. i den siste del av mai, da vi tenker å starte. I juni og juli er den like under fryse­punktet.

Farene

Tåken optrer periodevis og hen­ger så lavt, at vi alltid kan gå over den. Det meste av flukten kan gjøres ved en høide av ikke mere enn 300 meter. Det gir den store fordel, at det setter oss istand til å studere isen på kloss hold og med så liten fart, at vi vil lære mere om den enn de som ar­beidet sig møisommelig frem med sleder eller fløi i aeroplaner. Isen har alltid vært den store hindring for de nordlige polaregners ut­forskning. De svære isrygger som skruer sig op under det vold­somme press, isens stadige beve­gelse øver, har gjort drivisen til en uhyre hindring. Der finnes ikke et øieblikks fred å få for den, alltid må man være på post mot det usete, det uventede. En storm så langt borte at man ikke vet om den, forårsaker bevegelse i isen, så man på et øieblikk kan stå ansikt til ansikt med under­gangen. Selv når isen synes for­holdsvis rolig er det så vanskelig å komme frem på den tilfots, at man ofte drives mere tilbake, enn man kan opveie ved sin egen avansering fremover.

De første ekspedisjoner som våget sig ut på isen, nådde iskan­ten ved hjelp av skib og tok så sleden fatt. Disse sleder blev først trukket ved hjelp av folk. Det var et langsomt, møisommelig og hårdt arbeid. John Ross, en engelskmann, og altså av den rase som har gjort mere enn alle i de andre tilsammen for å nå de to poler, trakk, da han drog avsted i 1818, en av den tidligere tunge type sleder efter sig, primi­tiv og ubekvem. Mc. Clintock, som startet i 1857, var den før­ste til å bruke hunder, og Nansen begynte som førstemann bruken av de lette hundesleder, som siden har vært til så megen nytte for den arktiske forsker.

Tidligere flyveforsøk

Andrée var den første som prø­vet å nå frem gjennem luften. Det var et desperat forsøk, gjort med en ballong i 1897, og dømt på forhånd til å strande. Og Andrée visste det selv, da han startet. Han kom tilbake fra sin første prøvetur nordover overbevist om at forsøket ikke lot sig gjennemføre. Men så sterkt hadde han fått latterlighetens skjær over sig at han, modig og stolt som han var, kastet los vel vitende om at den sikre død ventet ham, men fast besluttet på å gjenvinne den anseelse han før hadde nydt for sitt mot. Hvad der blev av ham, er det ikke lykkedes nogen å få vite.

Det neste forsøk i luften blev gjort av Walter Wellman, det skjedde med et luftskib og endte fort og sørgelig. Han var så uheldig at han ikke fikk startet riktig engang. Luftskibene var ikke så godt bygget den gang. An­dre, deriblandt Peary, tenkte på å ta luften fatt. Men ved det for­søk Lincoln Ellsworth og jeg gjorde med aeroplaner ifjor, var det første gang aeroplaner virke­lig blev fløiet mot polen.

Den tur er blitt kalt mislykket. Den var det ikke. Den var rett og slett en rekognoscering for den tur vi skal gjøre iår. Den var i høi grad vellykket. Vi drog avsted for å lære å kjenne de be­tingelser, som vil møte enhver som forsøker å fly over polhavet. Den første og viktigste ting vi lærte var at aeroplaner ikke var hensiktsmessige.

Jeg hadde trodd de var det. Jeg hadde betraktet isen med en sjømanns øine, og for dem ser den flat ut. De iskoss som betyr ungang for flyveren, hadde ikke stått for mig som farer da. Nu gjør de det. Jeg vet at det er umulig å lande på en ismark med tilnærmelsesvis sikkerhet. Man kan være så heldig å finne en slett flate av tilstrekkelig utstrekning, men det er et treff. Isen er all­tid i bevegelse, og en flate, som kan se sikker ut det ene øieblikk, kan være blitt skrudd sammen kort tid efter.

Landingsvanskeligheter

Da vi var gått ned, kunde vi lett ha nådd polen. Vi hadde den så å si i sikte. Men så langt vi kunde se fantes der ikke en trygg landingsplass uten nettop den ene, vi hadde funnet. Den viste sig ikke å være så trygg den hel­ler. Vi stod overfor de to alter­nativer: å fortsette en nytteløs flyvning mot polen for å bli tvun­get til å lande med bare et svakt håp om å komme op igjen, eller lande der, hvor det skjedde og med mulighet for å vende tilbake til Svalbard igjen.

Vår motor tok først på å klik­ke, da vi begynte å gå ned i spi­ral. Den hadde sandsynligvis klart sig hvis vi hadde fortsatt i like linje til polen. Vi syntes det var bedre å gå ned for så å vende tilbake med de erfaringer vi had­de vunnet – og som vilde gjøre oss sikre på å nå frem neste gang – enn å fortsette. Da vi kom til­bake, visste vi at aeroplaner var satt ut av betraktning her.

Jeg hadde gjort et tidligere for­søk med et aeroplan – et forsøk som hadde til hensikt å gjøre noget for å skaffe mig penger til å fortsette mitt polarbeid. Dette forsøk blev gjort efterat jeg var kommet gjennem Nordøstpassasjen og inn i Beringstredet med «Maud» i 1922 under det forfeilede forsøk på å drive med isen over polen.

Dette første aeroplan-vågestykke var mere eller mindre et akro­batisk kunststykke. Aeroplanet blev ødelagt før starten, men selv om det var kommet op, tror jeg ikke vi var kommet frem. Sval­bard er altfor litet av utstrekning å styre mot under flyvning, hvor det er umulig å gjøre nøiaktige lengde- og breddeobservasjoner. Hele planen var, det blev jeg klar over, galt lagt. En polflyvning måtte legges den om­vendte vei, fra Svalbard til Ala­ska, som byr en vidstrakt kyst å styre mot.

Det italienske luftskib

Efter vårt eksperiment med aeroplan ifjor bestemte mr. Ellsworth og jeg at vi neste gang skulde anvende et luftskib, hvad der vilde skaffe oss en større trygghetsfaktor og sette oss istand til å stoppe når det var nødven­dig. Dermed vilde også det store problem med observasjonene væ­re løst.

Takket være Mussolini blev vi istand til å få det eneste italien­ske luftskib som var hensikts­messig for oss. Det har 19,000 kubikkmeter volum og er 105 me­ter langt. Det skal bære 18 mann. Det drives med tre Maibachmotorer.

Kahyttene er slått sammen, så vi har fått et stort rum og et kjøkken. Det vil bli ideelt for vårt formål. Brandfaren er liten, mener jeg. På grunn av den lave temperatur vil der bli lite gasstap. Vår opdrift vil ikke avta, men tvertom øke eftersom vi bruker op vår proviant og benzin.

I et luftskib kan man gjøre al­deles nøiaktige observasjoner. Dette er, efter hvad vi lærte på vår siste tur, umulig i et hurtigflyvende aeroplan. Våre observa­sjoner var omtrent verdiløse, na­vigeringen måtte baseres på lykketreff og gjetning. Vi kan stanse luftskibet for å ta observasjoner, vi kan endog gå ned på isen, hvis vi ønsker det. Det vil være lett å forankre skibet ved hjelp av et svært isanker og så fire en mann ned på isen i en kurv langs tau­get. Det vil også sette oss istand til å stanse underveis og til å gå ned, hvis vi finner land midt i polisen.

Flyvningen over isen

Skibet vil bli gjort klar som et slagskib til kamp. Jeg har gjort en tur i det over Rom. Den store, komfortable kahytt hadde tolv bekvemme stoler, og der var store vinduer. Så var der en annen lu­gar for kongen, luksuriøst ut­styret. All unødig stas vil bli fjernet. Kahytten vil bli fylt med utrustning, proviant og in­strumenter. Hvis vi ønsker å sitte, setter vi oss på kassene. Men sammenlignet med de fleste andre polekspedisjoner vil det bli vidunderlig trygt og bekvemt.

Der vil bli plass til å gjøre våre beregninger, til å fotografere og til å gjøre alt annet nødven­dig arbeid. Og dette tiltross for at vi skal ha med en slede, telter og annet utstyr, så at vi, hvis vi blir tvunget til ufrivillig landing, kan ta oss frem til land. Det er en mulighet, som vi jo må ruste oss for, tross jeg absolutt ikke tror det vil vise sig nødvendig.

Vi har bare et mål for øie. Det er å nå Point Barrow og natur­ligvis å gjøre alt for å utforske de egner vi passerer. Hvis vi har tid vil vi kretse om alt det vi måtte finne så interessant, at vi ønsker å undersøke det nærmere. Vi blir i stand til å skaffe oss overblikk over en langt større del av den ikke utforskede strekning, enn vi kunde gjøre ved å fly i rett linje. Men vårt hovedformål er å fullføre ruten. Vi har valgt ut de beste menn. Der blir bare mod folk, som er eksperter på si­ne respektive felter.

Klar til å møte vanskeligheter

Ekspedisjonens menn er det, som det lykkelige utfall først og fremst beror på. Det vil vise sig dobbelt sant, hvis vi møter vanske­ligheter, for hvis vi blir tvunget til å ta isen fatt, blir de person­lige egenskaper av dobbelt be­tydning. Vi kommer sannsynlig­vis til å ta med proviant for seks måneder, den skal – hvis det blir nødvendig – transporteres på sleden. Hvis et eller annet uhell skul­de tvinge os til å lande, blir vi i stand til å holde liv i oss, til vi når Grønland eller Alaska.

Den rasjon, vi bygger på, er den, jeg alltid har funnet mest nærende i polaregnene.  Den be­står av pemmikan – en sort tør­ret og malet kjøtt tilsatt med fett – og videre av havrekjeks, chokolade, tørrmelk og tabletter av maltmelk. Dette er så næren­de, at tross vi på vår siste tur måtte gå ned til en rasjon av 250 gram om dagen, og tross vi blev svært tynne, led vi allikevel ikke hungerens kvaler. Man kan kla­re sig lenge på en sånn diett.

Vi medbringer også geværer, naturligvis, skjønt jeg har aldri sett dyr annet enn leilighetsvis så langt mot nord. Jeg kan ikke forstå hvordan nogen kan tro å kunne leve av det vilt, som finnes der oppe.

Starten vil finne sted engang i siste halvdel av mai. Det er den gunstigste tid. Stormene er da slutt, og tåken ikke for alvor be­gynt. Nu kan man fly over tå­ken hele tiden, men vi ønsker ik­ke å bli handicapped av den, da hensikten med vår tur jo hoved­saklig er av geografisk natur. Vi ønsker å kunne se ned, så vi vet om der er land eller is un­der oss.

Senere hen, når disse egne er utforsket, blir det ikke nødvendig å ta hensyn til tåken, men nu øn­sker vi så godt vær som bare mu­lig. Det er imidlertid meget van­skelig å forutsi været der oppe. På turen sist tegnet det briljant da vi startet, og allikevel kom vi inn i tåke. Den turen viste oss imidlertid også hvor variabelt klimaet kan være i nærheten av polen en sommerdag, for vi kom inn i regn og temperaturer over frysepunktet en del av tiden.

Jeg tror på et heldig utfall

Jeg har aldri gitt mig ut på en arktisk eller antarktisk ekspedi­sjon med så få bange anelser, al­dri vært i den grad sikker på et lykkelig utfall. Jeg vet at hvis intet uforutsett inntreffer, vil vi tilbakelegge avstanden på omkring 2½ døgn. Vi vil få vite mere om polhavet og drivisen enn det har vært mulig før, og hvis vi kom­mer til å plante vårt flagg på et hittil ukjent stykke land, blir det et bevis på hvordan mennesket har utnyttet videnskapen som middel til opdagelsen.

Tenk hvad de mange, som har våget sig inn i den ukjente ver­den der oppe vilde følt, hvis de hadde kunnet fly sikkert og ma­kelig henover den forræderiske is, som trettet dem ut for hvert skritt. Mangfoldige års farer og møie vil være overvunnet og nordvestpassasjen, som har fri­stet så mange, vil bli åpen for enhver.