«Maud»s bord- og skipsklokke

Mathias P. Walde forteller:

av Carl Søyland
(Nordisk Tidende  3/2 1938)

Mathias P. Walde er gammel sjømann og kommer langveisfra; han er på gjennomreise i Brook­lyn, for nu skal han hjem og leg­ge op. Han er seksti, hørt hjemme i Molde. Kanadisk bor­ger.

Han har et spørsmål til Nor­disk Tidende: Hvad er siste nytt om «Maud»?

Et langt og vemodig spørs­mål.

– Ja, for det siste jeg hørte om «Maud» var noe jeg så i et nummer av Nordisk Tidende ne­de i Australia: Rattet var kom­met til Winnipeg stod der, sier mannen.

– Det siste vi har hørt om «Maud», sier vi, er at den er opgitt som håbløst vrak; den skal ligge avtaklet oppe på Alaskakysten.

– Ja, sier mannen ettertenk­somt.

– Var kanskje skuten av sær­lig interesse for Dem, spør vi.

– Jeg var ombord i «Maud» i tre år, fra 1926 til 1929; siden har jeg ingenting hørt om den.

Den skjebne som rammet «Maud» var så sørgelig at det likesom gir et stikk i hjertet når man tenker på det. Et ærlig forlis er nemlig ikke den værste vanskjebne.

Da «Maud» i 1926 kom tilbake til civilisasjonen, nærmere beteg­net Seattle, efter de mange års drift i isen, blev ekspedisjonen erklært konkurs. Mennene gikk fraborde og hadde til og med vanskeligheter med å få sine personlige eiendeler med. Skuta blev solgt til fordel for kreditore­ne. Hudson Bay Company kjøp­te «Maud» og en tid efter blev den slept ut fra Seattle havn – til Vancouver, Bristish Columbia. Det norske flagg vaiet ikke len­ger fra Amundsens skute. Den stolte riggen hadde tilhørt «Fram» og var noe helt framifrå. Endel av møblene ombord var også tatt fra «Fram». Man­ge tradisjonsrike ting, som Amundsen hadde brukt ombord i «Fram» og som Nansen hadde brukt før ham blev værende om­bord da lovens never grep inn. Og der drog «Maud» ut i tåkeheimen mens det rent kunde blø i norske skibshjerter. Hvad man siden hørte om «Maud» var som fjerne frasagn. Den var blitt handelsstasjon; den var avtaklet og ribbet. Jeg har talt både med Sverdrup, med Odd Dahl og med Wisting om «Maud», og all­tid var det et trist kapitel å komme inn på. To-tre ganger blev der hevet røster både hjemme i Norge og blandt norsk-ame­rikanere om å få kjøpt skuta tilbake, fått ”redde” henne;  men det var lettere sagt enn gjort, og det var vel allerede for sent.

Men her står da plutselig den gamle sjømann Mathias P. Walde og spør om «Maud» som efter en kjær venn som har hørt at det gikk ilde med, og vi ber Mathias P. Walde fortelle. Han vet nem­lig hvad der skjedde med «Maud» like efter at den blev slept ut fra Seattle i 1926. Mer enn det! Me­get mer enn det!

Walde, som fornylig blev av­mønstret efter fem år som tøm­mermann med Oslo-båten «Dagfred», tenker tilbake og forteller:

– I januar 1926 var jeg i Van­couver, da jeg fikk høre at «Maud», som da var kjøpt av Hudson Bay Company, skulde komme til byen. Den blev slept inn på havnen; der gikk mange rykter om hvad den skulde bru­kes til. En annen nordmann og jeg lånte en robåt og drog ut til den for å forhøre oss om jobb.

Tømmermann Walde fra Mol­de var den første som fikk jobb ombord, og «Maud» gikk i dokk for å repareres. I juni det året gikk «Maud» fra Vancouver, ut­rustet med proviant for tre år for å rekognosere og drive un­dersøkelser på det store geogra­fiske område nordenfor Canada.

Kapteinen var tysk-kanadieren Frantz.

Vi hadde all slags videnska­pelige instrumenter ombord, sier Walde, og vi rota rundt hele som­meren til det begynte å fryse, og i oktober 1926 gikk vi i vinter­kvarter ved Bernard Harbor oppe i ødemarken. Da sommeren kom, bar det ut igjen. Vi kom til Cam­bridge Bay på Victorialand, hvor det var meningen å over­vintre. Imidlertid kom inspeksjonsskibet, og det blev bestemt at mannskapet skulde gå fra­borde. Bare to mann skulde være igjen ombord i skibet!

De to menn som ble ombord i «Maud» var Mathias P. Walde og en ung kanadisk radiotelegrafist W. G. Crisp. Det var høsten 1927, og de to menn blev ombord i «Maud» helt til sensommeren 1929.

Det var et trivelig liv, forteller Walde. Meget å ta vare på. De bygget et generaldepot iland for Hudson Bay Company. Der var ingen annen bebyggelse i Cambridge Bay; men en eskimokoloni og kanadisk ”mounted police station” et stykke unna. Walde og Crisp hadde 8–9 hunder og 6–7 eski­moer. Om vintrene drev de fiske under isen for å skaffe mat til hundene. Eskimoene bodde iland og der blev også husholdningen ført.

Walde holdt «Maud» i tipp­topp stand; det er ikke tale om at den blev avfeldig under hans ømme hender. Taugverk blev tatt ned om høsten og rigget op om våren. Dekket blev over­bygget for sneen. Der blev malt og pusset. Jo, «Maud» var i full vigør; men hun bare lå der og var likesom ikke seilende skute mere.

Høsten 1929 da inspeksjons­skibet kom, blev Walde og Crisp avløst. Enslags vaktmann blev satt ombord, og Walde vinket farvel til «Maud» – kom omsider til Vancouver og shipper ut i den vide verden. Og så var det altså i Australia han så en notis i Nordisk Tidende.

Det var bare derfor!

Det var i årene som kom at «Maud» forvitret. Og dens tra­disjonsrike ting blev ødelagt og spredt for alle vinde.

For da «Maud» gikk under hammeren i Seattle, mistet den kontinuiteten. Hvem visste at dekketøiet stammet fra «Fram»s historiske ekspedisjoner. Hvem visste at den og den stol hadde vært Amundsens og Nansens stol i lange vintrer.

Mathias P. Walde visste ikke – før jeg fortalte det til ham – at mast og rigg hadde tilhørt «Fram»!

– Jeg har etpar småting som jeg tok vare på og har med mig i bagasjen hjem til Norge. En liten bordklokke, en slik til å dingle med når man vil noe; og et lite norsk flagg som hang på veggen i salongen. Jeg har tenkt å bringe det til et museum hjemme.

Walde laget i sine vinternetter ombord på «Maud» en modell av skuta, tre fot lang.

Nu står den på et museum i Winnipeg, sier han.

– Har De sett modellen i Sjømannskirken her, spør jeg.

– Ja, nikker han. Når jeg kommer hjem vil jeg ta fatt på en ny modell.

Jeg gir ham en skrivelse med hilsen til «Maud»-mannen Odd Dahl, som bygget modellen i Sjømannskirken, og som nu er an­satt ved Michelsens Institutt i Bergen. – Dere har meget å konferere om. Han må jo ha spist til den dingeling-klokken i tre år under driften.

– Jeg har også noen dagbø­ker, sier Mathias Walde; jeg har likesom altid ført dagbok og ned­skrevet ting fra der jeg har vært, og jeg skrev også ombord i «Maud». Og jeg laget en hel ordbok med eskimosprog, som jeg tilslutt kunde bedre enn engelsk.

– Og det er sant, sier Walde, «Maud»s skibsklokke som hang frempå bakken vet De hvor den blev av?…. Jo den blev på sett og vis frelst inn i en norsk-luthersk kirke i Vancouver, British Columbia…. Det var like efter jeg var kommet ombord i skuta i Vancouver. Der var kommet en kanadisk styrmann ombord og han holdt på å rydde op frem­på fordekket. Plutselig får jeg se han stå med den store «Maud»s skibsklokke borte ved relingen; han holdt klokken på det flate rekkverket. Jeg går bort til ham og spør hvad han har tenkt å gjøre med skibsklok­ken. … ”Dump it” svarte han, og og sannelig hadde ikke den gal­ningen tenkt å dumpe den over­bord.

– Og det var «Maud»s skibsklokke!

– Det var den store klokken som hang frempå bakken med navne «Maud» på. Jeg fikk stanset ham og gikk til kaptein i Frantz og spurte om jeg kunde få skibsklokken, hvis det var så at de skulde kaste den. Han tenk­te på det. Imidlertid satte jeg mig i forbindelse med Den Norsk-Lutherske Kirke i byen, for jeg tenkte det vilde være gildt for dem å ha den i tårnet sitt. Jeg gikk med ideen til kaptein Frantz og han sa ja, og så blev skibsklok­ken høitidelig hentet og levert til kirken, hvor den senere blev hengt op i kirketårnet istedetfor å havne på havets bunn. Selv fikk jeg aldri høre den ringe i tårnet, men jeg fikk senere vite at de hadde ringt med den, og der henger den vel ennu.

Og slik gikk det for sig at den skibsklokke som vel ringte sine slag da den selsomme skute banet sig veien til klodens fjerne og øde egne nu kan ringe utvandrede nordmenn og deres efterfølgere til høitid og kirkegang.

*

Vi takker for praten og ønsker denne stillferdige langveisfarende god tur med «Bergensfjord» og hjem til Norge – med «Maud»s bordklokke og det lille norske flagget og alt. Det er mange ting som reiser de forunderligste veier.

Men her sitter jeg og tenker på dette avtaklede norske skibet som ligger der og tier forsmede­lig og tungt oppe i ødemarkene der nord. Jeg var selv en tur ombord i «Maud» i Seattle i 1922 og kikket inn i lugarene. Der var Amundsens lugar. Sverdrups lu­gar. Wistings lugar. Menn som skrev sine navn inn i opdagelseshistorien under polarnattens flammende nordlys.

Nei, for et skib å forlise er slett ikke det værste….et realt forlis…. og så undergang, men denne langpiningen

*

P. S. I siste nummer av den norsk-kanadiske avis Norrøna, Winnipeg, finnes en ”siste nyhet” om «Maud». En R. C. M. P.-tjenestemann har nettop vendt tilbake til Vancouver efter et lengere ophold i de arktiske egne. Avisen gjengir et fotografi av «Maud», hvor man ser hele akterskibet ligge nedskrudd under isen, mens baugen stikker opp, skroget er helt avtaklet med und­tagelse av noen davider som stik­ker op. I et medfølgende brev fra R. B. heter det: ”Polarskuten «Maud» som i si tid vart kjøpt av Hudson Bay Company’s Vancouver-avdeling vert sakte nedskrutt av isen i Coronation Gulf i Nord-Kanada og har vorti overlatt til si lagnad av eigarne som i den siste tida brukte den til radiostasjon. Skibsklokka var i si tid gjevi til den norsk-lutherske kyrkja i Vancouver. Presten vilde bruka henne til kyrkjeklok­ke, men klokka var brusti. Ho lå lenge i sakrestiet, ingen akta på henne, inntil biskopen for Pacific-kysten fekk auga på skibsklokka like etter han hadde heldt ein tale i kyrkja 17de mai 1935. Biskopen, eller “distriktsformannen” H. Foss drog den tunge klokka fram i kordøri, byrg og glad. Sidan har klokka hatt ein hedersplass i kyrkja. Rattet til polarskuta vart sendt til Win­nipeg og er no eiga til Nordmanns-Forbundet i Kanada.”