Et brev
Et brev
Beste hr. redaktør
Aftenposten 8/12-1961
Jeg har noe å fortelle, som jeg lenge har ligget som en byrde på minnet. Det angår helt, Roald Amundsens siste ferd med det franske flyet Latham, fra Tromsø mot polområdet våren 1929.
Jeg var stuert om bord i K. S: Nordgreens D/S «Vilma» av Bergen, som charteret for Store Norske, gikk i kullfarten Spitsbergen – Nord-Norge. D/S «Vilma» hadde ikke radio. (Her må jeg innskyte at notatene mine om dato, er kommet bort).
Vi hadde kjenning av Bjørnøya, som vi skimtet på styrbord side noe før middag. Det var disig med lavt skylag.
I 4-tiden på ettermiddagen stod jeg akterut og på sjøfolks vis gransket skyene og horisonten. Da var det at jeg, litt aktenfor tvers, får øye på en gjenstad som beveger seg i vår retning, ca. 2 kvartmil unna. Gjenstanden farer under skylaget, som ligger et par hundre meter eller så over sjøen. Jeg ser noe mørkt som følger etter, så et flammeskjær, og gjenstanden bøyer ned på skrå mot sjøen og blir borte.
Straks løper jeg midtskips hvor jeg møter førstemaskinisten, som da skulle ha vakt, og forteller ham hva jeg har sett. Uvitende, som vi var om nærvær av fly, og vi hadde aldri heller sett et fly gå i brann, kan jeg godt forstå at han svarte, at det kan ikke være noe å hefte seg ved. Og dermed ble ikke kursen endret.
For år tilbake møtte jeg denne førstemaskinisten igjen, og jeg minnet ham om hendelsen. Han ble alvorlig, og sa: ”Det må du for Guds skyld ikke si til noen, for da kan vi komme få straff.” Imidlertid kan jeg ikke skjønne at han, om han ennu lever, skulle pådra seg straff for det. All den stund ingen hadde peiling om hva som foregikk, og da det er så mangt å se når en farter på de store hav. Jeg for mitt vedkommende hadde jeg aldri sett et fly med brann i motoren gå ned. Men siden har jeg sett mange nøyaktig like situasjoner.
Jeg mener at Latham sank nordvest for Bjørnøya, eller nord til vest av samme.