~ bjønn
Arthur Ingebrigtsen forteller fra Tromsø havn våren 1899
(Tromsø 17/3- 1951)
«Gjøa»
Våren er nå for alvor kommet også hit i Tromsø. Her er et yrende liv på havna hvor alle ishavsskutene ligger på rad og rekke med alle sine seil underslått, som det heter. Her ligger «Jasøy» og her den fine skuta til Jonsen. Ho er så fin og slank fra vanngangen og til kula på formasta at ingen av gastene får gå på dekket med halvkanningan hvis det er hæljern på dem. Ja, vi gutan syntes det var ei fin jakt. Og her ligger «Haabet», også ei fin jakt – og her den store geleasen «Søstrene», skipper Grødal. Også han hadde et kjælenavn – ”Sjedumæ”. En snill mann. Vi fikk gå i riggen og ro med båtene, for vi skyssa i land når det trengtes. Og her er han Johansen på Hungeren med si jakt «Gjøa». Han Sigurd Stenersen er skipper om bord. Han er no alltid en snill mann. Vi var oppe i riggen og klatra på alle skutene, men han gamle Stenersen sa vi måtte holde oss godt fast så vi ikke datt ned og grisa til dekket. –
«Gjøa» hadde no fått alt ombord og lå klar til å varpe seg ut, men så kom han Sigurd ned på Gammel moloen og praia. Vi rodde og henta han, for det var no slikt et leven å ro i fangstbåten. Det var bare en tollpinne og en ring som vi smætta på årene.
Klokka var no blitt 4 på ettermiddagen, og det var torsdag. I morgen var det fredag, og da fikk ingen lov til å gjøre noe. Fredagen respekterte alle skipperne. Det var en eldgammel skikk at ingen tur måtte begynne på fredag. Og så var de nøye på at skuta hadde en liten helling til styrbord, for da ble det snar tur på båten.
Det var kommen en sørlending ombord på jakta sammen med han Sigurd. Vi lurte på ka det var for en henting. Han Tjukk-Jo, skytteren til han Grødal, ville vite om karen skulle være med som skytter, for han Jo ville no være den likaste harpuner som fór på Ishavet. Han grov og spurte alle de andre, men ingen visste ka det var slags langt drog som hadde havna ombord. Vi visste det heller ikke.
Men om fredagen var vi flere gutta ombord i alle skutene, og da vi kom ombord i «Gjøa» var han storingen i ferd med å lage sluring. Det var en herlig rett, og der blei vi sittende å glane på han. – Den lange magre fyren så på oss og flirte med seg sjøl. – Får vi smake på sluringen, sa æ, – Jo, sa han, dere er så flinke til å skysse oss mellom skuta og Tollbukaia, at en liten smak kan det vel bli. Vi var tre stykker av oss, Jo du, han laga til tre tallerkener. De var av blikk. Vi spurte om han ikke hadde krystalltallerkener, men han sa at maten smakte like bra når den bare var reint tillaga. Jerngafler fikk vi også. – Se her, sa han, sett dere på lukekanten og spis, spis opp alt. Ja vi gikk løs med en gang. Da sier han til oss: Dere som er herfra, bruker dere å lese for maten? – Nei, – måtte vi si, det gjorde mødrene våre. Ja, sa han, men dere må alltid huske på å takke Vårherre for maten.
Da vi var ferdig, fikk vi en stor tallerken full. – Så, sa han, det var god og mettannes mat. Knepp hendene og les for maten. Det gjorde han også.
Da sa kompissen min: Skal du også være med denne jakta? – Ja, det skal jeg. – Skal du være mann eller skytter? Nei, jeg skal være med for å lære litt og se hvordan det foregår på Ishavet, skjønner dere. – Å ja, sa vi, du har ikke vært der før, skjønner vi.
På skuta ved siden av – galeas «Søstrene» – står han Tjukk-Jo ved rekka, og så blander han seg inn i samtalen:
– God dag mann, kor e du ifrå? Ska du være med han Sigurd på Ishavet?
– Ja, jeg skal da det. – –
Ja, da får du smake på ferskt kobbeblod. Du ser ut som du sku ha godt av en dosis, for det e kraftig kost for magre karra. Ja, du ser no æ kor æ ser ut. Det æ bærre før æ et kobbesvelva og kokt spækk.
– Ja, det er vel ikke å forakte, sier østlendingen og drar på smilet.
– Kanskje du har tenkt å bli ishavsskipper du osså?
– Nei, ikke akkurat det, men jeg har nu lyst til å bli orientert litt om dette livet.
Da kommer Tjukk-Jo med det spørsmålet som hele tiden har brent ham på tungen: – Kanskje du e hyrt som sjøttar sia du e synnana?
–Ja, kanskje, svarer den andre.
– Ja, det e ikkje så liketel ska æ si dæ å stå i båten å sjøt på sælen. Du må hoille godt i skjæfte ska du træff den karen. Du må træff i haue og det e omtrent som ei tokrona. Jaja, sier han Jo, løkka tel da. Vi træffes vel oppe i isen og da får vi oss vel en passiar. Du må bærre kjøre i dæ mye kobbeblo for det e godt tel å få kjøtt på beinan sånn æ.
– Ja, De ser da godt ut.
– Ja, æ veie no 130 kilo så du skjønne at æ har vært heime, tel målan æ.
Søndag morgen i 10-tida gikk ankerspillene på alle skutene. Det var ikke motorer, og vinsjer den gang. Nei, det var å hive med handmakt og sette over når det var hivd en 5–6 favner. «Gjøa» var no klar, og han Sigurd sto akter og styrte. 3 mann i åran og klar til å buksere ut på havna. 2 båter sto på dekk.
Årer og annet utstyr var også der, men de skulle gjøre sjøklart når de kom til Langsund. Det var fast regel det.
Vi lå i båten ved siden av skuta og skulle ta gamlingen, Stenersens far, med oss i land. Han kommer no ned i båten og kompissen våres, han med sluringen, står ved rekka. Vi sier god tur, og det sier gamlingen også.
Da vi setter fra roper, gamle Stenersen opp til sønnen sin: Du Sigurd vær no forsiktig med han derre søringen. Du vet han er ny i faget. – Å han er no tynn, men han er sterk som en bjørn, så det går nok far, svarer han Sigurd.
– Da ropte vi opptil karen som sto ved rekka: Du må no ikkje ete deg ihjel når du kommer ned igjen. Å nei, jeg skal nok hilse på dere når jeg kommer ned igjen, og da skal dere få mere sluring.
– Vi spurte han Stenersen senior om ka det var slags spetakkel som var kommen om bord i «Gjøa»
– Ja, sa han, og dro på smilet, han heter Roald Amundsen.