(PD 19/3 1945)
En hadelending som på sine gamle dager er vendt tilbake til heimbygda, er frøken Anne Johnsen. Hun drog ikke lenger bort enn til Moss, men hun ble borte i mange og lange år. Hennes virkefelt var kjøkkenet og hennes livs interesse var å lage mat. Hun var ikke mer enn 29 år gammel da hun ble betrodd den ansvarsfulle post som bestyrer av kjøkkenet ved Thornes hermetikkfabrikk, og denne stilling skjøttet hun i samfulle 35 år. Da hun tok avskjed fra stillingen, var hun gjenstand for store ovasjoner, forteller bladet Hadeland. For kort tid siden fylte hun 85 år, men en må være utstyrt med gode øyne for å se hennes virkelige alder.
Anne Johnsen reiste ikke over Atlanteren eller Stillehavet for å finne sin plass i livet, men hun har hatt sin andel i tidens største oppdagelsesferder. Hun var medarbeider både hos Fridtjof Nansen og Roald Amundsen, og hun har sørget for utstyr og proviant til flere andre ekspedisjoner, bl. a. til Carl Lumholtz. Anna Johnsens mat har vært lengst mot nord og lengst mot sør, og hennes karbonader og blodpuddinger er spist langt inne i Grønland. Den boksen med pemmikan som Roald Amundsen la igjen i det vesle teltet på Sydpolen, hadde hun laget. På denne måten var hun en populær person både ombord i «Gjøa», «Fram» og «Maud». Når karene satte seg til bords og Lindstrøm bar inn fatene med Anna Johnsens berømte «får i kål», da ble hun velsignet på mange tungemål.
No lager ikke frøken Johnsen mat i svære gryter lenger. Hun har slått seg ned på Rækstad gård og pensjonat i Brandbu og her lever hun omgitt av minnene fra årene på hermetikkfabrikken på Moss.
– Hvorfor havnet De på Moss? Hvorfor reiste De ikke heller til Paris? Spør journalisten henne.
– De kan så si, smiler frk. Johnsen. Paris er vel verdens mest berømte «matby», selv om jeg ikke er særlig begeistret for det såkalte «franske kjøkken». Jeg liker bedre real mat jeg! Men når jeg havnet på Moss og ble der i 35 år, skyldes det vel nærmest en tilfeldighet. Etter store betenkeligheter ble jeg en sommer anbrakt hos Madsen på Jernbanehotellet på Hønefoss, hvor jeg skulde lære husholdning. Deretter gikk vegen til Gravesen i Oslo og en tid var jeg hos hotelleier Olsen i Fredrikstad. Han innfant seg en dag hos Gravesen for å skaffe seg en brukbar kokke, men fikk til svar at det eneste de hadde å by på var en bondetuppe. Kom med tuppa De, sa Olsen, og vi var vel forlikte i flere år.
Fra hotellfaget kom jeg som husjomfru til konsul Gemer på Moss. Han førte et stort hus, og det hendte vi hadde kong Oscar til middag. Da så stillingen som bestyrerinne av kjøkkenet på hermetikkfabrikken ble ledig, søkte jeg og fikk den. Det var i 1889. Fabrikken var av betydelig eldre dato. Den er grunnlagt for 103 år siden av Stadhauptmann Thorne, og begynnelsen var såmen beskjeden nok. Selv da Chr. Aug. Thorne overtok bedriften, var en ikke kommet lenger enn at bygdas fruer satt på kjøkkenet og skrapet fisk til hermetikken, mens Thorne vandret omkring mellom bordene og fortalte historier. Bedriften vokste etterhvert selv om det hele var nokså primitivt uten de moderne maskiner vi no kjenner. I sesongen var det imidlertid mer enn livlig i fabrikken når over 100 mennesker var beskjeftiget med å legge ned mat. Da stod jeg i røyk og damp dagen igjennom og kveldene brukte jeg ofte til å eksperimentere med nye retter. Det var noe jeg hadde moro av.
– Hvor fikk de råproduktene fra?
– Alt hva vi brukte til fabrikken ble levert av faste leverandører. Det hendte vi fikk opptil 20 slakt om dagen, og da var travelheten ganske hektisk. Til andre tider fikk vi vognlaster med sau, mengder av ender, kalkuner og gjess. Til å begynne med gikk alt med håndkraft, omtrent som i et stort, gammeldags hadelandskjøkken, men vi hadde riktignok juleslakting hver dag hele året. Seinere fikk vi etter hvert moderne maskiner, og arbeidet ble mer rasjonalisert. Tidligere måtte vi fylle selv de minste dåser med øser, men siden gikk det fullstendig automatisk. Thornes hermetikk gikk vidt over jorden. Norske skuter hadde vår hermetikk ombord. Jeg husker vi engang fikk et brev fra Elias Kræmmer som var på reise i Palestina. Han skrev, at no sitter vi her og spiser Thornes erter, kjøtt og flesk og baketter skal vi ha karamellpudding.
Nansen og Amundsen som kjøkkenskrivere.
– Hvorledes kom De i forbindelse med Nansen og Amundsen?
– Fridtjof Nansen var den første. Han kom til fabrikken for å få proviant til sine ekspedisjoner, og etter ham Roald Amundsen i samme ærend. De visste hva de vilde, disse karene, og de hadde som de fleste virkelige mannfolk, god forstand på mat. Carl Lumholtz, som slo seg ned blant de fæle indianerne i Mexico var også en meget hyggelig mann, men i motsetning til Nansen og Amundsen. Han klarte seg med enkeltporsjoner. Trass i at all vår hermetikk var statskontrollert, overvåket Nansen og Amundsen tilvirkningen. Kom ikke Amundsen, kom kaptein Wisting over fra Horten, og det var hyggelige gjester i kjøkkenet. Nansen vilde bare ha fornuftig mat, som han sa, men kraftige saker. Erter, kjøtt og flesk og får i kål. Amundsen derimot stilte større krav til menyen. Han vilde ha alt som godt var og til og med desserter for å sette spiss på den noe ensformige tilværelsen i isen. Da han drog til Sydpolen, komponerte vi en egen dessertpudding til ham. Den bestod av fløte, egg, sukker, smør og smaksstoffer. Foruten denne puddingen hadde han også med seg store mengder karamellpudding. Men det var først og sist pemmikan både Amundsen og Nansen skulde ha.
– Hvorledes laget De pemmikan?
– Vi eksperimenterte lenge for å finne fram til den best mulige sammensetning, og etter såvel Nansens som Amundsens uttalelser var resultatet godt. Vi laget pemmikan til både folk og bikkjer, og den hundene skulde ha var like fin som den folkene fikk på sledeturene. Hundepemmikanen bestod av tørrfisk, malte bein, tørrmelk tilsatt kjøtt og talg. Pemmikanen til folkene var mer allsidig sammensatt. Den ble laget av tørrede poteter, tørrede erter, havregryn, tørret kjøtt, grønnsaker smeltet sammen med margfett og krydret med forskjellige speserier. Denne massen ble kokt inn så mye som mulig og deretter presset i blokker. Blokkene ble dyppet i smeltet fett for å stå i mot luftens påvirkning. Det var kraftige saker. Når en slik blokk ble løst opp i kokende vann, var det mat til mange mennesker, og jeg kan nok tenke meg at den rykende, varme pemmikansuppen smakte godt når kviksølvet lå på bunnen av termometret. Da Amundsen kom tilbake fra Sydpolen, sendte han meg en pemmikanboks han hadde hatt; med seg til polen. Den var signert med hans navn og prydet med det norske flagg vaiende på polpunktet, og i foredrag han holdt skrøt han svært av maten han hadde hatt med seg. Det var god reklame for fabrikken og hyggelig for oss som hadde laget den.
Det var alltid hyggelig når Amundsen kom på fabrikken for å diskutere proviantspørsmålet. Han var en enestående hyggelig mann. Flere ganger var jeg også inne i Oslo til konferanser med ham, og da satt vi på et hotellrom hos frk. Trulsen på Bellevue og pratet mat i det uendelige. En søndag kom han opp til oss og var riktig i perlehumør. Folk er rare, sa han. Tror De ikke det kom en kar til meg og vilde forhyres med «Fram». Jeg så han hadde glatt gullring på fingeren og spurte om han var gift. Nei da, sa han, bare forlovet. Men vil De reise ut i det uvisse fra Deres kjæreste da? spurte jeg. Å, svarte mannen, det kan jeg gjøre forbi i dag! Nei takk, sa jeg, så ustadige folk kan jeg ikke ha med meg på ekspedisjonen. Slik var Amundsen.
– Var han glad i mat?
– Han var som andre mannfolk. Han spiste både godt og lenge. Han gikk med meg på kjøkkenet og kikket i grytene, og alt skulde han ha greie på. Han nøyde seg ikke med erter, kjøtt og flesk ombord i skuta, den karen. Han skulde ha med seg karbonader, kjøttkaker, beinløse fugler, får i kål og all den mat som nevnes kan ved navn. Det lyktes også gjennom mange eksperimenter og praktiske prøver å lage en fin hermetisk marmelade av modne appelsiner til ham. Professor Thorup mente det ikke vilde gå, men det klarte seg fint, og Amundsen fortalte at han hadde megen glede av dette siste innslaget i den daglige meny ombord.