(Ringerikets Blad 27/12)
Langt, langt oppe mot Ishavets kvite kalde kyster, der oppe hvor verden synes å slutte. Ja, der oppe hvor polarvinden har sopt villmarken til golde, øde tundraer i mil etter mil, i dagsreiser for jagende hundespann. Der inne lever fangstfolkene, trapperne, gullgraverne og eventyrerne, de hardeste og vågefulleste menn av vår stamme. Enkelte menn av mest alle folkeslag vil en finne der inne, menn som har funnet villmarken i heimlandet for trangt; menn som verden har gått imot, eller som sjøl har gått den i mot. Eller slike som har lengta ut mot det store eventyret og funnet det. Og det er en stor ting å finne eventyret der inne og være mann nok til å bære det. De menn som vi i dag og nå til jul skal bringe en hilsen frå, er to gutter fra Hen i Ådal, Viggo og Villiam Fintoppen.
Viggo og Villiam var av de som fant det for trangt i skogene her heime, de lengta ut mot noe større og rikere, – og fant det. De havna borte i Canadas villeste og forlatteste tundraland. Og i denne julen har de bedt meg om å hilse til alle kjente her heime på Ringerike. De holder til i julen i den sjølgjorte hytta i skogen under fjellet ved O’Brien Creek, eller kanskje ligger den eine inne ved Bonnet Plume River, eller Rouge River. Men bakenfor fjella tar tundraen til og slutter mot Ishavets nådelause kyster.
Viggo og Villiam reiste til Canada i 1928. De var i 22–23 års alderen. Lenge flakka de ikke om før de fant fram til Dawson, inngangsporten til Canadas gull- og eventyrverden. Frå den byen har så mange fremmede reist, men mange reiste også for siste gang derfra, – eventyret vart for stort. Men det var gjerne slik at den som først nådde der inn i eventyret, han orka sjelden å forlate det.
«I, som slår inn på det ensom-
me spor,
sig farvel til kjærest og venn,
– det ensomme spor,
det ensomme spor,
kaller igjen og igjen.»
Slik dikter Robert Service om disse som engang drar der inn og har funnet det spor som sjelden slutter. Henry David Thoreau sier et steds: «Aldri fant jeg noe selskap, som var så selskapelig som ensomheten». Det må være slik med våre venner Viggo og Villiam også, de orker visst ikke forlate det landet de fant. Hver vår kommer de ned til Dawson med vintermånedenes fangst, blir en tid, graver gull for seg sjøl eller andre i to-tre måneder, begynner så å ruste seg for vinterferden igjen. Men når de var nede i Dawson disse vekene vart dét å sette seg i forbindelse med utenverdenen, som var Norge da, og skrive noen brev, først til mor Petra Fintoppen på Hen, og til sine søsken om det vart tid.
Villiam fant forresten noe anna enn vilt inne i skogene der for et par år sia. Ei indianerpike som het Lena, kom i veien for ham, så nå er de gift og har to barn som heter John Artur og Linda. De er like som to erter, sier han, har oppstoppernese og brunt hår. Slik lyder brevene der inne frå:
«Dawson den tredje eller fjerde juli.
Kjære mor! Jeg kom hit ned idag og bliver her 2–3 dager. Jeg og en anden mann her skal gå ut på guldgravning for ca. en måneds tid, etter det går jeg tilbake til min fangstlinje og kommer antagelig ikke hit igjen før juni neste år. Bever-sesongen bliver åpen neste år, og dem tar vi helt til siste mai. Jeg fikk Valborgs brev når jeg kom ned, takk så meget. Jeg sender det nå til Villiam. Jeg har i vår bygd en ny båt, 21 fot lang, så jeg kan ta et stort lass nu om jeg vil. Samt tok jeg av taket på min hovedhytte og bygde den 2 lag høyere, så den er like stor og fin som min hytte her i Dawson? I vår (mai måned) sprang jeg ut i skjorten og skjøt en bjørn midt på natten. Det er andre gangen jeg har gjort det.
Fiskingen her er nogen ting enestående. Jeg har taget så meget som 100 kg. med en gang. Sommertiden tar jeg ikke mer en hundene kan spise. «Blanci», min førerhund, døde siste høst. Og så videre».
Dette var fra Viggo. Så skriver Villiam:
«Whitehorse, 20. april.
Kjære mor og alle hjemme.
Takk for brev jeg fikk i Snog. Jeg kom til Whitehorse siste lørdag fra fangstfeltet. Jeg har hatt en god fangst i vinter, men prisen har den siste måned gått ned over 100 prosent. Jeg tok det beste gaupeskinn og gikk til skinnhandleren i går, og han bød 22 dollars for det, så jeg tok det tilbake og selger ikke noe førenn desember eller januar neste vinter, prisene kommer nok opp igjen. Det er krigsfrykten som har snudd opp ned på skinnmarkedet. Jeg bliver her i Whitehorse 2 måneder, skal hugge ved og grave gull for en mann her, og det bliver vel 2 måneders arbeide. Jeg har planlagt alt helt til neste vår. Jeg for min del tror ikke vi får noen krig nå. Får tilslutt gratulere med dagen den 12. mai, mor. Håper du må være frisk i fremtiden».
Viggo og Villiam driver mest på forskjellige kanter nå, men hvis det er råd er de sammen noen dager i september, oktober måned på elg- og bjørnejakt. Villiam skjøt sist haust sin største elg, dens horn målte over 2 meter mellem hornspissene. Nå pryder det veggen over døren der hvor hans Lena og barn er. Det var i 1930-åra de sammen en haustdag drog innover til O’Brien Creek for første gang. Det var i Yukon Territory de skulle drive jakt og fangst. Opp til O’Brien Creek var det 60 mil. Med utstyret og provianten var det den gang dårlig. De hadde den gang bare en hund, så transporten vart tung. Men vi lar Viggo sjøl fortelle:
Av gamle fangstfolk hadde vi hørt fortelle at det ikke skulle ha vært drevet fangst der oppe ved O’Brien Creek på 10–15 år. Og vi var da også heldige, det var godt om vilt, og vi fikk en god fangst, den beste vi har hatt på alle disse årene. Men prisene var lave det året. Vi fikk ialt 35 mår, 21 mink, 4 gauper, 8 jerv, 54 bever og en del mindre skinn. Det året skjøt vi den største bjørn (Grizzly) som jeg har sett.
Vi bygde oss en ny hytte der oppe. Så skjøt vi en dag en elg som vi la i Cache (det er et lite hus bygd på to stolper 12 fot fra marken for å oppbevare kjøttmat i så villdyrene ikke skal få tak i det). Deretter gikk vi oppetter bekken for å bygge tak på en gammel hytte vi hadde funnet. Det tok oss to dager å få hytta ferdig, og da vi kom tilbake hadde bjørnen vært der og bitt av den ene stolpen på vår Cache, slik at denne var falt ned, og kjøttet var borte. Men bamsen hadde gravd det ned like ved. Jeg ruslet litt inn i skogen for å se meg omkring, og plutselig gjorde hunden et bjeff, og en stor laban av en bjørn kom like mot meg. Jeg var ikke kommet langt fra hytta og det eneste jeg kunne tenke meg var å springe tilbake til denne, da jeg kanskje var litt raskere enn bamsen. Men da denne fikk teften av meg, drog den inn i skogen igjen. At saken tok en slik vending var i grunnen heldig for meg, for jeg hadde satt riflen igjen i hytta og dertil stengt forsvarlig før jeg gikk. Dette hendte i oktober måned. Men så hendte det at Villiam skjøt en elg oppe ved bekken den 1. november. Da vi et par dager seinere gikk for å partere den, hadde bjørnen i vært der, og vi traff den like i nærheten. Men den gang hadde vi våre geværer med. Det var vanskelig terreng å skyte i så vi lot den få nokså mange skudd. Villiam var til og med høgt oppe i et tre og lot den få et skudd derfrå. «Nå er den ferdig», sa han, og jeg gikk da over for å se. Men da jeg var ca. 10 meter frå den, reiste den seg opp og kom imot meg. Jeg måtte da gi den et skudd til, og da hadde den endelig fått nok.
Et år hadde vi uflaks. Vi drog inn til en elv som heter Rouge River. Vi tok den gang flyvemaskin fra Dawson og inn. Og for den flyturen betalte vi 50 dollars, lasten halvannen tonn, hundene og oss medregnet. Der hadde vi dessverre uflaks, da det låg fangstmenn der frå før. Man trenger seg ikke inn på andre folks fangstfelter, så vi hadde ikke annet å gjøre enn å dra derfrå. Vi stoppet der til snøen kom. Så det var først i november vi begynte å transportere utstyr og proviant over til Stewart River. Derfra ned Stewart River, over fjell og bekker til Bonnet Plume River. Vi var ferdig med transporten den 20. januar. Vi bygde så her en ny hytte som var ferdig 2. januar. Først da kunne vi komme igang med pelsjakten. Vi fikk på den korte tiden 18 mår, 2 bever, 2 ulv og endel mindre skinn. Denne turen kostet oss ca. 1500 dollars. For fangsten fikk vi 906 dollars, så vi hadde et ganske stort tap den vinteren. Men slik er en fangstmanns lodd. Hell og uhell må en regne med. Vi drog fra Bonnet Plume River den 26. mars og kom til Last Chance Creek den 11. april. Det er 11 mil fra Dawson. Jeg stoppet der med hundene, mens Villiam tok seg arbeide. Da høsten kom drog jeg opp til O’Brien Creek. Villiam kom opp sent høsten kom drog jeg opp til O’Brien Creek. Villiam kom opp sent om høsten og gikk inn på Australia Creek. Den vinteren gjorde vi god fangst og fikk rettet opp noe av tapet fra foregående sesong, enda skinnprisene ikke var særlig bra.
Jeg har jaktet i de fleste årene ved O’Brien Creek. Villiam har jaktet i mange vintrer ved White River og gjort det ganske bra. En vinter tok han blant annet 25 gauper.
Det har ikke blitt så mye fotografering, men jeg sender da en del bilder. Vi har alltid hundene, med, selv på sommerføre. Jeg pakker utstyr og proviant på dem, og de kan bære opp til-50 pund (23 kilo). «Klang» er den beste, men «Blance» er den sterkeste og styggeste.
Så får jeg fortelle litt om fiskingen. Et år drog jeg ut i juli måned og fikk ikke skutt noen elg før 19. september. Jeg måtte derfor hele tiden fôre hundene med fisk, Arctic ørret. Hundene spiser ca. 30 stykker i målet, men det voldte meg ingen vanskeligheter å skaffe fisk nok. Jeg tok over 2000 ørret den høsten, og alt på flue. Jeg kan nevne at en dag jeg tok tiden hadde jeg 30 stykker på en halv time, så her er stedet for en fluefisker.
Når jeg skal hjem fra fangstfeltet om våren, foregår reisen i båt. Denne må jeg selv bygge. Jeg skjærer så først båtbordene til med sag av store tømmerstokker som jeg hugger. Båten må være ganske stor for å ta alt utstyret, hunder med mere og sterk for å klare påkjenningene i de mange fosser og stryk. Men alle elver og bekker går omsider ned i Yukonelven, så jeg har strømmen med når jeg farer ned til Dawson».
Så slutter Viggo sin lille beretning med en liste over fangstresultatet og med en hilsen til oss herheime.
Vi sender en julehelsing attende. Utlagt må det bli: Godt vær. God fangst. God julemat.