av Sv. B.
(Nordlands Framtid 28/12 1956)
For annen gang i historien gikk det i år julebåt til nordmenn på Spitsbergen. Det isolerte grubesamfund fikk julepakker og fersk mat fra hjemlandet. Store ting. Man har faktisk slått en bresje i mørketiden og på denne måte frarøvet naturen en del av dens kraft.
Snaue 25 år herfor hendte det stikk motsatte av årets begivenhet, da gikk det nemlig en sommer og to vintre uten en slik foreteelse, og – selvsagt – var hele rallardynastiet oppe det året.
Brødrene Selvåg fra Salten, lofotingen Salamonsen, han med enkeforbindelse på Tverlandet. Jon Johansen fra Tyholmen ved Arendal. Svensken Walenius fra Dalane, Shaplin, Tykje og mange, mange fler av den gamle garden, tilsammen vel 600 sjele.
År 1929 i gamle Longyearbyen på Spitsbergen.
Som vanlig hadde de verste korthundene ”lagt opp” i april. Det vil si at de hadde sluttet det ordinære arbeid for å ta innspurten i poker. For Walenius vedkommende var strossa blitt helt jævlig, uten sjangser til fortjeneste. Selvågbrødrene startet storspilling en søndagskveld, der vanket potter på flere tusen kroner, og disse rykter ga støtet til at mange fler la opp. For Jon Johansen ble kroppsarbeid en vederstyggelighet. Normalt hadde såvel Johansen som Walenius dårlig pokerflaks, men begge satte sin lit til at de hadde forholdsvis større ”driftskapital”.
Vinteren hadde vært skrekkelig, i stormer og kuldeperioder hadde avløst hverandre. Man spådde og håpet på en eventyrlig sommer som kompensasjon for fimbulvinteren.
Den 1. mai lå isen metertykk på fjorden, og fremdeles var ingen vårtegn i sikte. Ikke en enslig måse hadde ennå funnet vegen over havet.
Et oppslag på kontorveggen meddelte at første båt ville være fremme i Longyearbyen den 20. mai, men da denne dato var nådd, var isen riktignok brutt opp, men den var pakket tettere enn noensinde før. Fralandsvinden som skulle føre isen tilhavs, lot vente på seg.
De fleste av gamlekarene hadde tegnet seg for nedreise med første båt denne våren, etter ett, to og tre år på baken. Man blir sliten av arbeidet i kullgruvene, og når våren melder seg for alvor, kan det bli litt av en overvinnelse å ta seg ut. Kortspillet var den alminnelige avveksling, og poker var den eneste form for spill man dyrket. Velferdshus og fritidsrom var på dette tidspunkt ukjente begreper.
Shaplin eller Hugo Haraldsen som hans rette navn var, hadde gjennom vinteren stått i radio-kontakt med en ungmø i Norge, som på hans radiofrieri hadde gitt ham et ”Ja” til kroner 3.00, minstesatsen for telegrammer. Som rimelig var ble Shaplin veldig glad for dette, og som den ekte rallar lempet han resolutt hele arbeidsutstyret direkte i søppelkassen. Ikke en dags arbeid mer før han ble gift. Han sendte sin utkårede en telegrafisk hilsen og meddelte samtidig at han ville være på nedtur om 14 dager, så sant første båt ville karre seg opp til dette landet som Gud hadde glemt.
Shaplin var en holden mann, han hadde faktisk råd til å være litt raus. Med diverse tusener som tilgodehavende hos selskapet ble – med god hjelp – omhyggelig kalkyler for bryllupet satt opp. Anskaffelser av forskjellig slag ble foretatt pr. post til forskjellige varehus i Borås og Paris. Svære kataloger ble pløyd fra perm til perm, og lange bestillingssedler utfyldte. Minst et dusin morgenkåper, et lignende antall tøfler og shemisser i alle varianter til den utkårede ble ført opp, likeså pyjamas og slåbrokk til ham selv. Begge dele selvfølgelig helt ukjent for Shaplin, og uforsonlig med en rallars levesett.
Foreløpig ble altså brevene og bestillingene liggende i Longyearbyen for båt hadde ennå ingen sett.
Det gikk dårlig med pokeren for Walenius og Johansen. De spilte faktisk tyfus (blakke) i løpet av tre uker, og ble derfor nødt til å ta opp knoget igjen. Det falt dem sikkert ikke lett.
Av Selvågbrødrene var det Håkon som gjorde det best. Han hadde en stående flaks og et spillehumør som en skal lete lenge etter.
Men han var også hard, ja som fjellet han normalt basket med. I vanskelige situasjoner – en må stadig huske at spillet helt og holdent ble dominert av pengene, men at virkelige kort kunne forekomme – var Håkon slu som en rev. Han liksom luktet når motstanderen bløffet.
Da første båt offisielt var gått fra Norge, den 1. juni, hadde Håkon vunnet atten tusen kroner. Da båten var ventende inn til byen, ble spillet helt hektisk, men sluttet også brått, båten kom nemlig ikke som ventet. Tiden ble forferdelig for de som gikk og ventet, uten meldinger av noen art. Vel 8 dager senere kom det endelig et telegram som fortalte at skipet hadde gjort vendereise på grunn av is.
Ikke en Hemmingvay kunne ha beskrevet den situasjon og den stemning karene nå fant seg i, for ikke å snakke om det humor som gjorde seg gjeldende. Nye fjorten dager ga heller ingen løsning på problemet, og i denne tid slapp selskapet opp for gjær til brødbakingen. Det ble matstreik, og kortspillet florerte verre enn noen ganger før.
Bakeren satte surdeig, men hvem kunne gå på arbeid med niste bakt av surdeig? Bare den som har arbeidet på 40–50 cm høye strosser vet hva det vil si å gå på arbeid med løs mage. Nei, det gikk ikke.
Hvis noen på dette tidspunkt hadde sagt, eller ymtet frempå om at det ikke ville komme båt, overhodet, hadde vedkommende uten tvil blitt lynchet. Stemningen var enkelte dager syv streker under null, men – omsider resignerte de fleste. Man bøyde seg for at naturen var sterkere enn menneskene.
Kjæresten til Shaplin hadde forøvrig slått opp telegrafisk da han i følge avtale ikke innfant seg i Harstad.
Walenius og Johansen var kommet i en forholdsvis god drift og tenkte ikke på nedreise mer.
Salamonsen, som hadde gått full en ukes tid, fant også fram lompen igjen. Tilslutt var det bare et par gjeng som holdt det gående med kortspill, og med Selvågbrødrene som de toneangivende.
Det utrolige skulle altså hende at Spitsbergen ikke ville få båtanløp på hele 20 måneder. Sommeren hadde streiket, og menneskene sto maktesløse.
Trass i sin utallige lag av oppmagasinert energi i form av kull fra tertiær-, devon-, og krittiden, i ubeskrivelige mengde over hele øygruppen, var landet faktisk ute av stand til å riste av seg vinterhamsen. Det fantes den gang ikke flytyper som turde våge seg på Ishavet, og da som nå, savnet man en virkelig isbryter.
Heldigvis fantes det matreserver nok, og gjærproblemet ble løst ved lån hos svenskene som da lå i Grumantbyen, litt lenger ut i Adventfjorden.
Vanligvis tok grubeselskapet opp svære mengder av forsyninger hver sommer, men beholdningene ved anlegget var ellers rikelige nok til å klare to sesonger, bortsett fra gjær, fersk mat og grønnsaker. Folk har ellers en kolossal tilpassningsevne, og helsen var alminnelig god.
Da derfor september kom og en ny vinter hadde begynt å spe på med nysne og nye frostnetter, var resignasjonen et faktum. Man gikk løs på sesong nr. 3 uten avbrekk. Heldigvis hadde man den gang ikke nådd de produksjonstall som i dag, ellers ville lagringsplass og andre tekniske problemer ha satt bom for det hele. Driften var framleis bare på et viderekommet forsøksstadium.
Spøkefugler mente at det ville bli skort på silkestrømper og blotkakepynt, samt øl, men alt dette ble oppveiet av rikelige beholdninger såvel av hermetisk frukt som tobakk. Selskapet hadde halvannen million sigaretter på lager og et par tonn snus, her skulle ingen lide nød.
Det man virkelig savnet var juletreet som hver høst hørte til den tradisjonelle etterforsyning, men også her ble det improvisert. Da julen kom hadde man ved hjelp av ståltråd, spon og maling fikset et alle tiders juletre. De små manglene som var, ble aldri oppdaget. Man feiret jul nr. 2 slik som den bare kan feires på Spitsbergen, hvor alle barn er voksne, og omvendt. Mulig at der var litt mer lengt i julesange enn ellers, men aldri hverken før eller siden har julen betydd så meget for den enkelte. Heller ikke har så mange deltatt i gangen rundt juletreet og så få ikke deltatt i sangen. Denne julen ble et virkelig minne for de mange sterke karene.
Det hører med til historien at Shaplins x-forlovede i et senere telegram forsøkte seg med nye tilnærmelser, men nå var det Shaplins tur til å være hård, han ba telegrafisten sende henne et NIKS med store bokstaver, hvoretter han søkte glemsel i et ekte ralar-rus.