Et kjempeverk om navnene på Svalbard
(Aftenposten 1/10 1942)
I serien «Skrifter om Svalbard og Ishavet» har Svalbardkontoret sendt ut et kjempeverk om navnene på Svalbard med tittelen «The Place-Names of Svalbard». Det ble nedsatt en komité i 1924 av Handelsdepartementet for at den kunde skaffe orden i navnsettingen på øygruppen. Siden har det vært arbeidet med visse avbrytelser med materialet som er av et voldsomt omfang. Blant annet sinket Grønlandssaken navnearbeidet en god del.
Navnene på Svalbard var før nokså rotete. Den samme lokaliteten kunde ha forskjellige navn, andre navn var galt oversatt, gamle navn var overført til andre lokaliteter på nye karter osv.
Det var på tide dette arbeidet ble tatt opp med kraft. De norske Svalbardekspedisjoner (fra 1928 Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser) overtok arbeidet etter komiteen. Professor Werner Werenskiold var mellomledd mellom komiteen og Svalbardkontoret for at en kunde bevare kontinuiteten i arbeidet. Ved Svalbardkontoret er der særlig dr. Johan Braastad, dr. Gunnar Horn, dr. Anders K. Orvin som har drevet arbeidet sammen med bergingeniør H. H. Hornemann. Den siste har også foretatt en reise til Nederland for å studere de gamle hollandske hvalfangerkartene.
Ideen med navnsettingen gikk ut på følgende: å undersøke alle navn som før var blitt brukt. Å forklare meningen med og opprinnelsen til navnene. Å forklare hvorfor akkurat det og det navnet blir brukt. Å foreslå de endelige navn på grunnlag av de tidligere.
Det viste seg at oppgaven var langt større og vanskeligere enn en hadde trodd fra først av. De som har arbeidet med den krevende oppgaven, har pløyd gjennom et helt bibliotek av verker foruten karter. For å finne ut av de vel 10 000 navn som verket innholder, har en måttet studere og granske karter og 500 bøker, hvor en har funnet ett eller annet en hadde bruk for. Dessuten kommer der en god del karter og bøker til disse tallene, arbeider som ikke har gitt noe resultat.
Det har vært ført en temmelig inngående og drøy korrespondanse med eksperter på området. Det er således sendt 550 brev og mottatt 360, foruten alle de muntlige konferansene en har hatt med de interesserte. Til alt hell, sies i verket, lever enda den person som har satt de fleste navn på Svalbard, nemlig professor G. De Geer i Stockholm. Hos ham har en fått mange gode råd og vink. Likeledes hos Gunnar Isachsen som allerede ved århundrets begynnelse deltok i ferder til vår nordlige koloni.
Et svakt inntrykk av arbeidets størrelse og betydning får en også når en hører nevnt hvilke eksperter som har vært rådspurt: Professor i slaviske språk, Olaf Broch, professor i norsk, Gustav Indrebø, professor i kirkehistorie, Oluf Kolsrud, professor i skandinavisk filologi, Sigurd Kolsrud, professor i keltiske sprog, C. Marstrander, professor i finsk-ugriske sprog, Konrad Nielsen, professor i norsk og Islandsk, Magnus Olsen, professor i geologi, H G. Backlund, Stockholm, professor i geografi, Hans W:son Ahlmann, Stockholm, professor i geografi. R. N. Rudmose-Brown, Sheffield, dr. Jules Richard, Monaco, professor Langhans, Gotha, geografiske selskaper, admiralitetet i London, våre legasjoner i en rekke land, forretningsfolk osv.
Foruten å være et navneverk blir også «The Place-Names of Svalbard», et slags konversationsleksikon for Svalbard. Under behandlingen av hvert enkelt navn får en nemlig greie på en masse verdifulle ting som før ikke var alminnelig tilgjengelig. Verket er ført fram til navnene som var påført kartene inntil 1935. Når resultatene av luftkartleggingen foreligger ferdigtegnet som karter, vil det bli bruk for en mengde nye navn. Her kan en regne med at bl. a. fangstfolkene vil få sine navn satt på kartene. Luftkartene vil avsløre fjell og breer og andre lokaliteter som folk ellers bare har sett på avstand, steder hvor aldri noen har satt sin fot.
De nye og endelige navnene som verket behandler, vil bli satt på de nye kartene etter hvert som de kommer ut. Det vil lette kartarbeidet betraktelig at man har liggende navnene klare, så de bare er å overføre når tiden er inne. Man kan gå ut fra at verket også vil få internasjonal betydning, da jo mange nasjoner i århundrenes løp har gjestet øygruppen i en eller annen forbindelse, enten som hvalfangere, fangstmenn, vitenskapsfolk, eventyrere, filmere etc.
Det kan sikkert være delte meninger om hensiktsmessigheten av å fornorske alle navnene. Svalbard har jo i høyeste grad vært en internasjonal forsknings- og arbeidsmark. Men landet er norsk og da er det rimelig det får norske navn så langt det er rett og riktig. Enkelte navn har det ikke vært mulig å finne opprinnelsen til. Det som man har kunnet skaffe greie på er også funnet frem, selv om det har kostet atskillig arbeid for den som har drevet det.
I innledningen gjennomgår verkets forfattere opprinnelsen til stedsnavnene og peker bl. a. på hvilke fremragende karttegnere hollenderne var. Navnet Svalbard menes å stamme fra 1194. Oppdagelsen av kystene var avsluttet omkring 1700 og i 1710 laget Giles og Reps sitt første kart av øy-gruppen. Engelske hvalfangere tok også aktiv del i oppdagelsen av Svalbard, særlig i perioden 1607 – 1622. Muscovy Company offentliggjorde et kart i 1625 over de engelske oppdagelsene fra dette tidsrommet. Den første norske vitenskapelige ferd til øy-gruppen var professor B. M. Keilhaus. Mot slutten av 1800 finner vi nordmenn der oppe – først som selfangere og så som overvintrere. Fra 1850-årene begynner den norske økonomiske eksploateringen. Fra 1858 og utover finner vi en sverm av vitenskapelige ferder, større og mindre. Inntil i fjor drev nordmennene sin kulldrift som var nådd opp til en ganske anselig høyde. Russerne har også sine gruver der oppe.
Egentlig skal norske navn mest mulig skrives slik de brukes på stedet, men da Svalbard ikke har noen bestemt dialekt, har man valgt å bruke nynorsk ved utformningen av navnene. På Svalbard kommer det folk fra mange steder av landet, så regler og bestemmelser som vedtas for Norge for øvrig, passer sjelden der oppe.
Navn-redaksjonen har ikke godtatt navn som fangstfolkene ved slurv eller ukjentskap med språkene, har satt på en fjord eller dal. Når det heter Safe Harbour kaller fangstfolkene den for Sauhamna, Whales Point blir til Vallespynten og De Geers dal til Digerdalen. Kompliserte navn som Klaas Billenfjorden har man gjort om til Billefjorden. Hyperithatten til Hatten osv.
Det er ikke alminnelig romanlesning å pløye gjennom navneverket. Men gir en seg tid til å lese i det gedigne verket, så vil en oppdage meget nytt selv om en skulde være nokså godt kjent på forhånd.
En sverm av opplysninger er hentet fram fra gjemmene, det er en kunnskapsfylde som er sjelden, men det har sikkert vært ikke så litt av et slit å få det hele til. Dobbelt må derfor gleden være for dem som har æren av å ha arbeidet med dette enestående navneverk.
Selvsagt har alle de som har hatt med verket å gjøre i en eller annen form eller som har hatt sitt virke på øy-gruppen, fått sine navn festet til kartene. Og går vi grundig gjennom verket vil en finne at det i grunnen er ikke så lite av et stykke fedrelandshistorie med navn fra norsk vitenskap, kunst, historie, fangstliv, polarforskning og andre områder hvor nordmennene har gjort sin uomtvistelige innsats.
Vi kan ta Abeltoppen som er oppkalt etter den geniale matematiker, Archerfjellet oppkalt etter byggeren av polarskipet «Fram». Mohnbukta – meteorologen som opprettet vårt meteorologiske Institutt for vel 75 år siden. Orvindalen etter en av dem som har redigert navneverket. Hornvika etter en annen av forfatterne, dr. Gunnar Horn. Hoelfjellet etter lederen av Svalbardkontoret og en rekke arktiske ferder, professor Adolf Hoel, under hvis ledelse navneverket er blitt til. Holmsenfjellet etter den kjente geolog, dr. Gunnar Holmsen. Nøisbåen etter fangstmannen Hilmar Andreas Nilsen Nøis som praktisk talt har overvintret på Svalbard uavbrutt siden 1909, Olatjørna etter ingeniør Olav (Ola) Haabeth som claimed Bjørnøya i 1915, Olsensynken etter en grupearbeider «Alaska-Olsen» som arbeidet denne synken. Slik kunde vi holde på i det uendelige. Det finnes en sverm svenske navn fra den rike tiden, da svenske ekspedisjoner gjestet øygruppen. Hvorfra stammer et navn som Achmatovskardet? Lokaliteten er oppkalt etter den russiske astronom Victor Victorovich Achmatov. Starostinfjellet? Etter en russisk fangstmann Ermil Starostin som oppholdt seg 39 vintrer på Svalbard. Stubendorffbreen. Er den oppkalt etter den svenske journalisten som fant en del av restene av Andrées leir? Nei, det viser seg å være en russisk general, Otto Eduardovich Stubendorff. Våre sysselmenn har også fått sine navn knyttet til kartene – Bassøefjellet, Ingstadfjellet, Marlovfjellet.
En av de lokalitetene som opptar den største plassen er Bjørnøya som fyller en og en tredjedels side. Ellers har hvert navn forklaringer på et par linjer, 8–10 og der omkring. Denne øya får gjengitt alle de merkelige navn den har hatt av en babelsk forvirring av navn. Det er det rene nasjonenes forbund i Ishavet. Braganzatoppen – hvor skriver det navnet seg fra? Jo, etter prinsesse Aldegonda av Braganza. Hun var gift med prins Henrik av Bourbon, leder av ekspedisjoner til Spitsbergen og Novaja Semlja i 1891 og 92. Brennevinsfjorden heter en fjord på nordvestsiden av Nordaustlandet. Hvorfor? Ja, se det fortelles det intet om. Det kunde det vært interessant å få vite. Første gang navnet dukker opp er hos Pieter Goos 1660, Brandewyns bay. Det var hit Amundsen og hans feller vendte tilbake sommeren 1925 med N25 etter tre ukers fengsel i polarisen på 88 gr. nord.
Enkelte navn vilde det vært heldig å ha fått angitt uttalen av f. eks. Ryke Yseøyane. Andre navn må en nesten være tunge-ekvilibrist for å uttale, således Przyvyllofjellet, oppkalt etter dr. Erich H. G. Przyvyllok, astronom og direktør for observatoriet i Königsberg. Et av de tunge navn er også Brongniartfjella. Tungvint lyder et navn som Ludolf Schjelderupbreen, oppkalt etter den kjente norsk fangstmann av samme navn. Dette var bare små sidesprang.
Det veldige navneverket vil sikkert vekke diskusjon innen mange kretser, heime og ute, men en ting kan alle være enig i: det er et arbeid det står all mulig respekt av, et arbeid som Norge kan være tjent med og som viser at norsk vitenskap følger sine gamle gode tradisjoner.