(O. Nordgård i boken «Stod i fortid og nutid)
Med en jekt, som var bygget i Steinkjer av Andreas Ryan, seilte skipper Antonius Kleven med en besetning på 8 mann i begynnelsen av februar 1852 på tur til Lofoten. Av besetningen var foruten skipperen 3 fra Steinkjer, nemlig Olaus Lund, Andreas Olsen og Jakob Berg, 1 var fra Inderøy og 4 fra Fosen. Jekten var lastet med trematerialer, havremel, tobakk, 7 tønder brennevin, etc.
På Folla fikk de storm og kom ut av kurs. Masten knektes og riggen måtte kappes. Det var en fryktelig landvindsstorm. En nødmast blev reist og endel av seilet blev satt op. Under stormen måtte der lenses unna. Da vinden ga sig noget, var landet ute av sikte. Kursen blev nu satt mot øst for at land kunde nåes, og jekten lystret roret, men den nordgående strøm var for sterk.
I 15 døgn drev de nordover uten å se mer enn himmel og hav. Da de endelig nærmet sig land, antok de at det måtte være Røst eller en av øyene i Vest-Lofoten. Der blev kastet anker i en bukt og man rodde i land for å rekognosere. I fjæren møtte de en isbjørn og vendte derfor straks tilbake til jekten. Det var nu klart, at de var kommen lenger mot nord enn til Røst. Det viste sig senere å være Bjørnøya.
8 dage tilbraktes om bord med å utbedre fartøiet. I det 9. døgn røk der op en voldsom pålandsstorm. Ankerbunden var dårlig, jekten begynte å drive. Stormen øket og jekten blev vrak. En av mannskapet omkom, men resten reddet sig i land. Den ene av følget hadde den åndsnærværelse under forliset å stikke inn på barmen en bunt fyrstikker, som lå på kahytbordet. Av vrakrester gjordes en provisorisk hytte, hvor de første 5 døgn tilbraktes. Av provianten reddedes bare noget sjøblandet havremel, 1 tønde brennevin samt litt tobakk.
Under en rekognoseringstur fantes resterne av en hytte, som de besluttet sig til å restaurere. Brennevinet blev betraktet som en skatt, hvormed der måtte føres streng husholdning. Tobakken blev tørret og røkt i selvlagede piper. Til rør anvendtes leggbeinet av havhest. Havresuppe koktes i en bjerget kaffekjel og forøvrig levet de av havhest, som de oprindelig lærte å fange av reven.
De la merke til at reven la sig på ryggen med alle 4 føtter i været og forholdt sig som den var død. Havhestene nærmet sig, og når nogen kom tilstrekkelig nær, passet reven sitt snitt og glefset lynsnart til sig en fuglestek. Menneskene bar sig ad på en lignende måte som reven og opholdt således livet. Men da det i lengden var kjedelig å agere lik, fant de på en annen måte til havhestfangst. De slipet spiker på en stein, slog spikeren gjennem en stang og med denne stang spiddet de mangen havhest i flokkene. En liten bile var reddet efter forliset, derved hadde de vedøks, som også gjorde god nytte under reparasjonen av den gamle hytte. En improvisert tranlampe holdtes brennende natt og dag. Til veke bruktes bomuldsgarn, som var drevet i land og istedetfor tran anvendtes fett av havhesten. Isbjørnen var undertiden generende når den rumsteret på hyttens tak. Engang såes en sovende hvalross i en bergsprekk. De spekulerte på å fange denne ved hjelp av en snare laget av et ilanddrevet taug, men ingen vovet å legge snaren om dyrets hals.
En morgen i slutningen av april (1853) opdagedes en skonnert forankret i nærheten. Mennene lo og gråt, hoppet, danset og omfavnet hverandre av glede. Det var en ishavsskipper Daniel Danielsen, som lå der med sin skonnert på fangsttur til Spitsbergen. Da båten la til siden av skonnerten, kom skipperen løpende op på dekket. „Kjære, hvor kommer I fra”, sa han, Antonius Kleven svaret: „Å, vi kommer nu fra bygden her oppe!” De skipbrudne hadde nu bare 4 fyrstikker igjen. Danielsen tok sig omhyggelig av eneboerne og seilet dem til Hammerfest, hvor de blev badet og fikk rene klær. Dette var nok i høi grad påkrevet, da de var fullt besatt med utøi. Efter å være stelt og pleiet av hjelpsomme mennesker på Hammerfest, reiste de sydover med „Prins Gustav” og kom til Steinkjer den 20. mai. Vedkommendes familier gikk da sørgeklædt og gjensynsgleden var selvfølgelig stor.
Så langt mot nord som til Bjørnøya har vel ingen Steinkjerjekt vært hverken før eller siden.