Reiseskildring fra Ishavet av Håkon Aronsen

(Folkeviljen juni 1950)

Innledning

Den over hele Nord-Norge kjen­te verftseier og båtbygger Håkon Aronsen, Risøyhamn, som i fjor sommer deltok i selfangeren «Sol­øy» av Tromsøs ekspedisjon til Kvitsjøen og områdene ved Sval­bard, førte under selfangstoppholdet dagbok over de forskjellige hen­delser som inntraff – om livet slik det arter seg for fangstmenn ombord i en selfangstskute – fra dag til dag – om jakten på storsel og bjørn, om vanskelige is- og strømforhold, om harde stormer o. s. v., som fangstmenn og ishavsfarere alltid må ta med i sine be­regninger.

Dagboken begynner da reisen til fangstfeltet tok til, med utreise fra Tromsø den 23. juli 1949, og slutter først den 25. september samme år, da «Soløy» etter endt og vellykket tur la til kaien igjen i Tromsø. Turen hadde vart ca. i ti uker.

Dagbokens forfatter er ingen førstereisgutt når det gjelder opp­hold i arktiske strøk. Han deltok nemlig i en av den senere så kjen­te fangstmann fra Andøya, Daniel Nøis’ overvintringsekspedisjoner fra 1904 til 1906 på Svalbard. Og da m/k «Soløy», som hadde vært ved Aronsens verft for ombyg­ging og modernisering var klar for utreise, stakk lysten igjen i den gamle storviltjeger – å ta en tur på fangst til Ishavet, og han for­hyrte seg likegodt uten betenkning som mannskap og mønstret på straks. – Han feiret også sin 69 årige fødselsdag på fangstfeltet ved å felle en svær rusk av en bjørn.

«Soløy»s reiserute oppe i Isha­vet var på austsiden av Svalbard til Kong Karls land–Kvitøya og rundt Nordaustlandet, men allere­de på Storfjorden ble den stoppet av is, og Frimannstredet var stengt av fast vinteris. Kursen ble lagt om rundt Sydkapp og nordover på vestsiden, og her «fisket» «Soløy» opp fangstmann Hogstad og hans forlovede som kom padlende i en liten fangstbåt utafor Forlandet. (Hogstad og hans forlovede, Agda, var begge fra Balsfjord og hadde overvintret i en liten hytte og drevet fangst og jakt).

Den 5. august anløp «Soløy» Kings Bay, og la inn til kaien der.

Med denne ekspedisjonen fulgte også 2 svensker, nemlig filmfoto­graf Lennart Nilsson og redaktør Erik Norlander. Sistnevnte fra bil­ledskriftet ”Året Rundt”. De fil­met, fotograferte og nedskrev sine inntrykk fra reisen over Ishavet, for senere offentliggjørelse i sine respektive aviser, men forlot skuta allerede i Kings Bay.

Håkon Aronsens dagbokopptegnelser er på mange måter et in­teressant dokument som spesielt vil være av stor interesse for fangstmenn i arktiske strøk, men også sikkert for de mange som ikke har stiftet annet kjennskap med livet i disse ugjestmilde strøk av vår klode enn hva de måtte ha lest om av forfattere og oppdagelsesreisen­de, som vår litteratur og verdens­litteraturen forøvrig er beriket med, og således bli av supplerende art for mange.

Dagboken skildrer mange spen­nende og dramatiske episoder, som vel de fleste som har drevet fangst i disse strøk nok er kjent med fra før. Men de gir også rom for mange muntre innslag av forskjel­lig art. De gjenoppdaget rester av tidligere ekspedisjoner til arkipe­let – av graver som lå avdekket, og hvor menneskeben lå strødd rundt om, ille medfart av vær og vind – av forlatte fangsthytter m. v. – Disse døde talte sitt eget, stumme språk, og mennene fra «Soløy» forstod sikkert dette språ­ket. – Velprøvde, barske og har­de karer – de fleste av dem.

Dagboken som er skrevet i et enkelt og klart språk, kan sikkert også være av interesse og gjenopplevelse av visse hendelser for mange som i kortere eller len­gere tid har levet endel av sitt liv i disse strøk som fangstmenn i hyt­ter eller ombord i skuter, og dre­vet fangst på Ishavets vildt.

Vidar Forøy

–

Reiseskildring fra Ishavet av Håkon Aronsen, Risøyhamn

Vi hadde lagt Nordishavet bak oss og Spitsbergen var nådd. Den 5. au­gust 1949 lå vi ved kaien i Kings Bay. – Kings Bay i seg selv er et kjent navn i polarforskningens historie. Den var utgangspunktet for flyekspedisjoner under ledelse av menn som Amundsen, Byrd og Nobile. – Men vi skulle også møte mer direkte levninger fra polarforskningens storhetstid. Kaien vi lå ved var intet mindre enn barken «Vega», den som svensken Nordenskiöld benyttet på noen av sine mest berømmelige po­larferder. Hva er egentlig mer na­turlig enn at den endte sine dager her i isødet.

Etter at vanntankene var fylt, kastet M/K «Soløy» loss. Ruten var lagt rundt Svalbard opp til Karls Land, Kvitøya og rundt Nordaustlandet. Det skulle imidlertid ikke gå lenge før Polhavet viste oss hvor små vi mennesker er selv i teknikkens tidsalder. – Vi skulle forsøke å komme rundt på vestsiden og gikk ut i isbaksen. Isforholdene var meget vanskelige. Nordvesten og skodda gjorde fangstforholdene umulige, og vi gikk inn til Nordøyane og kastet anker i le av en av øyene. På denne øya skulle vi støte på restene av kvalfangststasjoner som var anlagt i det 17. og 18. år­hundre. Bl. a. fantes det ruiner av 8–10 spekkokerier. På en morenebakke kom vi over en kirkegård med mellom to og tre hundre graver. – Kistene, eller rettere sagt kassene, var spikret sammen av bord som tidens tann hadde tært slik at kas­sene var falt fra hverandre. Kra­niene lå helt i dagen for vær og vind. – Hvor mange livsskjebner skjulte det seg ikke bak denne elen­digheten.

Vi gikk opp i fjellet for å få en bedre oversikt over hvordan pakkisen lå. Deroppe støtte vi på et jernkors, men metallplaten med innskriften var fjernet og intet kunne fortelle hvorfor korset var reist. På yttersiden av øya var det et yr­ende fugleliv. Fuglesang og Kloven Klippe er en øy som er kløvet på midten som av en skarp øks. Etter det sagnet vet å fortelle, skal det på en av disse øyene finnes en hule der det en gang i tiden skal være blitt gjemt en skatt. Hulen skal være stengt med en jerndør. Ennå er det imidlertid ikke lyktes noen å finne fram til den skjulte skatten.

Den 7. august var det snødrev og stiv kuling, og vi ble nødt til å finne oss en ny ankerplass. Hvorvidt Advent Bay bare viser seg fra denne siden skal jeg la være usagt, men det var likevel en underlig måte å hilse Norges kronprins velkommen på. (Kronprinsen var nemlig den dag på Svalbard i samband med av­dukingen av minnesmerke over de norske soldater som falt i kamp mot tyskerne).

Da været løyet litt av, tok førsteskytteren, maskinisten og bå­sen seg en tur med fangstbåtene og skjøt noen snadder inne på Sallyhamn. Her lå hytten der Waldemar Kræmer og Sally overvintret i flere år. Hytten var meget solid og oppe på taket var det skåret ut to bjørnehoder i tre. Ved siden av var det lagerskur for brensel, fangst o.a. – Dessuten fant vi en provisorisk slipp som ble benyttet til å trekke opp fangstbåtene på. Dette hadde en gang i tiden sikkert vært en god fangstplass som nå var forlatt. – Waldemar Kræmer endte som kjent sine dager på en noe tragisk måte. Med M/K «Enigheten» dro han på en ny overvintringstur. Båten fant av en eller annen ukjent årsak ik­ke Svalbard og ble liggende å drive i Nordishavet. Da båten om våren drev inn til Novaja Semlja, var Kræmer og en annen av de ombordværende dø­de.

Natten til den 8. august ble nord­vestkulingen med stormbyger og svære dønninger for stri, og «Soløy» måtte gå inn til Danskegattet. Neste kveld stilnet stormen litt av, og vi gikk ut i isbaksen og fortsatte tu­ren nordaustover. Over radio hørte vi de andre selfangere som lå lengre ute i isbaksen melde om dårlige fangstforhold. I to døgn lå «Soløy» i le av et fuglefjell. Vi tok en tur rundt bayen i fangstbåten, og i en bukt oppdaget vi en liten fangst­hytte. Hytten tilhørte fangstmannen Hilmar Nøis som overvintret her oppe i ca. 29 år. Hytten var ikke rare greiene og hadde sannsynligvis bare vært en bistasjon på hans lange fangstturer. På en seddel på hytteveggen fant vi navnet på en norsk vitenskapsmann. Sam­men med to andre hadde han i mo­torbåt streifet rundt kysten for å samle på ulike fuglearter. Vi hilste på dem i Kings Bay. De beklaget seg over at den svarte tjuvjoen var så vanskelig å få skutt. – På jakt­turen så vi en hel del reinsimler med kalvene sine.

Om natten forlot vi den lune an­kerplassen og gikk over Hinlopenstredet. En stiv kuling sto ut stre­det og vi fikk dekket godt vasket. – Ut på dagen kom vi opp under Nordaustlandet. Været klarnet et­ter hvert og vinden løyet av. – Vi hadde med en del olje og ammuni­sjon til selfangeren «Forland» som lå inne ved Brennevinsbayen, og kursen ble satt innover. Farvannet var grunt og urent og vi hadde nær rent båten opp på et undervannsskjær. Alt gikk imidlertid godt og noen ti­mer etter lå vi ved siden av «For­land». Den lå inne ved iskanten og fangstet og folkene holdt akkurat på med å dra ombord to døde og en levende bjørn. Hele fangstutbyttet gikk opp i fem bjørner og en del kobbe og var således et ganske godt resultat. Mannskapet fortalte at de gamle binnene var meget forsiktige og holdt seg helst nede i råkene. – Ungene derimot krabbet som regel opp på iskanten. Men når en hadde fått harpunlinjen om halsen på en av ungene, ble binna sint, jumpet opp på isen og la på dem. Skottet klikket og da var det best å rappe seg for i slike situasjoner gir binna ingen pardong. – Det forteste bena kunne bære dem bar det mot fangst­båten, fikk tak i den andre riflen, snudde seg og fyrte av så å si i ”kjeften” på det rasende dyret.

Den andre ungen hadde også arbei­det seg opp i en ekstase som gjorde det nødvendig å avlive den. Men den ene av ungene greide de å fan­ge levende.

Skutene lå side ved side. Mann­skapene gikk på visitt til hverandre og underholdt hverandre med fangsthistorier og skipperne disku­terte de dårlige isforholdene. – Så langt på året må en være meget for­siktig med å gå for langt mot nord og for langt inn i isen. Brennevins­bayen er i grunnen et noe underlig navn. Sagnet forteller imidlertid at en fangstskute en gang forliste her. Skipperen gjemte brennevinet for at mannskapet ikke skulle drikke seg fulle og gjøre situasjonen verre enn den var.

Været klarnet etter hvert opp, og begge selfangerne kastet loss. «Torland» gikk nordøstover. Vi la kursen mot Franklin Bay. Inne i en vik oppdaget vi en steinhytte. To mann gikk i fangstbåten for å un­dersøke om hytten var bebodd. Det eneste vi fant, var imidlertid en sed­del som fortalte at noen engelske vitenskapsfolk for en del år siden hadde oppholdt seg her for å drive vitenskapelige observasjoner. Inne på selve bayen lå ennå vinterisen. Gjennom kikkerten oppdaget vi en hel del sel og snadde inne langs is­kanten. «Soløy» kastet isankret, og fangstbåtene kom på vannet. Så be­gynte jakten. Snadden var ofte så nysgjerrig at den kom helt inn til skutesiden, og resultatet kunne ikke bli annet enn hull i skallen. Med det samme de gikk under, hoppet en mann i sjekta og passet på når de opp igjen. Da dagen var til endt hadde vi en ganske pen fangst ombord

Tidlig neste morgen dro tre mann avsted i den ene av fangstbåtene ut­over til Lavøyene. På et gudsforlatt sted i en liten bukt kom vi over en gammel overvintringshytte. Hytten som var fra begynnelsen av århundreskiftet, var to og en halv meter i hver kant. Det var ikke noe på den snaue holmen som kunne gi ly, og taket var tekket med grus og stein som sannsynligvis skulle være en slags ”ballast”. På en tønnebotn som lå borte i en krå inne i hytten, var det skåret inn navnene på fire mann som en gang hadde søkt ly for polarnatten i dette usle herberget, men ikke fortalte om alle var kom­met hjem med livet i behold. Polha­vet skjuler så mange tragedier som aldri kommer for dagen.

Utpå dagen tok det til å snø, og det blåste ganske sterkt. På vegen tilbake til skuta skjøt vi noen snadder. Det var tett snøkave, og vi slengte dyrene opp på iskanten. To mann gikk igang med flensingen mens vi andre entret byssa for å innta en noe sen middag. En stund etter hørte vi noe bråk ute på dek­ket. Da vi skulle se nærmere etter, kom folkene som hadde holdt til ute på isen, jumpende ombord i skuta med en velvoksen kar av en bjørn i helene. Annenskytteren var den første til å få geværet i neven, og smalt gjorde det. Bjørnen deiset rundt og endte sine dager på en ro­lig og verdig måte. Den hadde sik­kert vært forferdelig sulten og had­de fått teften av flensingen. I det tette snøkavet hadde ikke folkene vært oppmerksomme nok. De ber­get imidlertid skinnet mens bjør­nen mistet sitt.

Dagen etter gikk tre av oss i land for å ligge i telt i en bukt hvor vi fant restene av en overvintringshyt­te. Vi skulle fange bjørn, kobbe og snadd, mens «Soløy» gikk ut i isen for å fangste. Om fjorten dager skulle den komme inn og hente oss. Vinterstormene hadde gitt hytten en temmelig hårdhendt medfart. Dø­rer og vinduer var slått ut. Vi fant også tydelige merker etter bjørneklør og bjørnetenner. Med drivved som vi fant langs stranden, reparer­te vi den så godt som vi kunne. Vi måtte ha et sted å stuve inn sakene våre som ikke kunne stå ute under åpen himmel mens vi var ute og fangstet.

Bjørnefar kunne også komme på besøk, og han pleier som regel ikke å være for beskjeden.

Vinterisen dekket ennå den indre delen av bayen, og ute på isen lå bå­de kobbe og snadd. Vi fant også spor etter bjørn. – Den første nat­ten vi lå der, var det et strålende vær. Midnattssolen ga Polhavet et eget underlig skjær. Stedet kalte vi Blåsenberg.

De fjorten dagene vi tilbragte her, skulle ikke bli fattig på opple­velser. Fangstturene langs iskan­ten, innover isen og de avblåste og vidstrakte viddene var i og for seg opplevelser nok. Et lompar hadde slept sine unger ut på et fjellvann der isen bare delvis var smeltet. En morgen mens vi satt og drakk vår kaffe, fikk vi besøk av en vill rein­okse som våget seg helt inn til hyt­tedøren. Det var sannsynligvis før­ste gang den så slike underlige skapninger som mennesker. Det ble siste gangen også. Da vi en morgen noen dager senere kikket ut gjen­nom gluggen, så vi en bjørn som i god fart kom settende inne fra bay­en. Den stanset ved iskanten ca. 800 meter borte og været. Vi gjorde oss klar for å gi den vår beste motta­kelse. Den ville sikkert ha kommet dersom været hadde stått fra hyt­ten slik at den hadde fått teften av alle kobbeskrottene. Men den la kursen om. Vi sprang til fangstbå­ten og fikk den på vannet, og Pentaen tøffet i veg så godt den for­mådde. Vår listige ferd skulle imid­lertid få en brå ende. Midtvegs ren­te vi med god fart inn i et sjelisflak. Båten begynte å ta inn vann, og vi måtte krabbe i land for at den ikke skulle synke. – Resten av da­gen gikk med til reparasjon. Bord som vi rev løs fra hytten tjente som materialer. Førsteskytteren Sigurd tok situasjonen med ro. Han mente at bjørnen kunne bare gå der inne og skremme snadden ut til iskanten, så ble det lettere for oss å skyte. Bjørnepelsen var vår likevel. Og det skulle gå troll i ord.

En godværsnatt noe senere tok vi en tur ut til havøyene. Vi skjøt en del snadd og var i land på flere små rocks. Blant drivtømmeret i fjæren fant vi også en mine. Disse krigens lumske djevler visste å finne vegen også hit opp i isørkenen.

Vi var kommet sist i august. Net­tene var blitt koldere, og sjelisen begynte å bli nokså plagsom. En morgen kom «Soløy» seilende inn mot oss. Teltet ble pakket og fang­sten ført ombord. Blåsenberg ble forlatt og kursen satt nordøst om Kvitøya. «Soløy» hadde hatt dårlig vær, og fangsten var ikke særlig stor. Det hadde også inntruffet et uhell som kunne ha fått de verste følger. Det oppsto kortslutning i avsenderen, og det holdt på å ta fyr i kahytten. Brannen ble slukt, men senderen var ødelagt. Hendelsen var ikke særlig oppmuntrende, da vi nå nesten var eneste selfangeren på disse kantene. – Vi ble snart stop­pet av isen. Den lå tett utover ved Syvøyene, og Ribsbay var en eneste isflate.

Kursen ble satt sørover igjen, og vi ville forsøkte å komme gjennom Hinlopen. Men der møtte vi sterk motvind og tett is. Vi la oss så i lé av et stort isflak. Men på grunn av den sterke kulingen og den urolige sjøen, måtte vi snart forla­te vårt tilfluktssted og søkte inn un­der Nordaustlandet. Kulingen som ofte gikk opp i storm, varte i tre da­ger. – Vi fikk forbindelse med sel­fangeren «Forland» som hadde sin sender i orden. Begge skutene måtte ut av drivisen og inn på en bay innenfor Nordkapp. Her lå vi for anker i to døgn. Skipperen og skytter­ne håpet alle at sydøstkulingen ville vare ved slik at den satte isbaksen fra land og at vi dermed kunne få sjansen til å komme forbi Nordkapp-La Plata og Nordaustlandet.

Fjerde dagen stilnet stormen av. Førsteskytteren, maskinisten og båsen tok fangstbåten og dro ut­over til Nordkapp. De gikk opp på en fjelltopp for å se hvilken virkning stormen hadde hatt på isbaksen. Det viste seg at denne hadde gjort godt arbeid. Isbaksen var blåst til havn. Så langt vi kun­ne se i kikkerten, utover mot Syvøyene og nordover til La Plata, var det isfritt. Endelig så det ut til at lykken skulle stå oss bi. – Stormen hadde stilnet helt av og været klarnet etter hvert. Midnattssolen brøt igjennom skylaget. Vi tre som sto der oppe på toppen fikk se en midnattssol og en luft­speiling som vi sent glemmer. – På hjemvegen fortalte skytteren om en fangstskute som for endel år siden ble vi presset av isbaksen mot denne fjellsiden og forliste. Mannskapet murte seg en steinhytte og brukte storseilet til tak. Her holdt de det gående til isen slakket av og de i fangstbåten kom seg ut til stredet der de ble tatt opp av andre selfangere. Så pekte han mot fjellet i sør: ”Un­der fjellet der borte står restene av en forlatt overvintringshytte. Her skulle en gang fem mann fra Tromsø-distriktet overvintre. Da en fangstskute neste år kom inn dit, ble de møtt av et lite hyggelig syn. Utenfor hytten lå to døde bjørner og inne i hytten de fem døde menn.” Slik holdt han det gående med ishavsfortellinger helt til vi klappet til skutesiden.

Snart var begge skutene på veg utover. Forbi Nordkapp og over Ribsbay bar det og til slutt run­det vi La Plata. Ute i isbaksen skimtet vi så vidt Foynøyene og en enslig skarp fjelltopp som syn­tes å stikke rett opp av havet. Is­havsfolk kaller den for Karl den tolvte. Det er i hvert fall en kald jobb for den gamle krigeren å stå der ute i Polhavet og klyve isen.

Utpå kvelden forsvant Nordaustlandet. Vi var. kommet forbi og gikk opp mot Storøy. Her skjøt vi endel storkobbe og en bjørn inne på isen. Så satte vi kursen mot Kvitøya.

Forholdene forandrer seg hurtig oppe i Ishavet. En dag var det klar vær og slakk is og neste dag had­de isen omringet oss og tåken var så tett at vi ikke så lenger enn fram til baugen på skuta. Det blås­te sydost kuling. Ut på ettermid­dagen klarnet det litt. Vi hadde fast isbaksen i le og store drivende isflak i luvart. Fra topptønna ble det gitt beskjed at dersom vi ikke kom oss ut øyeblikkelig ville vi bli skrudd inne. Motoren ble satt i gang og isankeret tatt ombord. – Etter fire timers bauging og kroking mellom isflakene kom vi oss inntil Nordostlandet igjen og ank­ret opp under Storøy. Her var en god gammel hvalrossplass. Andreskytteren tok en tur med fangst­båten. Ingen fangst. Men inne på stranden lå det store dynger med beinrester. Sagnet vet å fortelle at tre seilskuter i 80-årene på denne plassen kom over store mengder hvalross. Det ble storfangst. Nå lå skjelettene igjen.

Over midnatt den 27. august klarnet det opp og vi gikk ut i isbaksen igjen. Etter to timers seilas ble det fra topptønna varslet bjørn inne på isen. Vi gikk inn til iskanten og tok herremannen i kikkerten. Den var ca. en kilome­ter borte. Annenskytteren som hadde vakt, sa at nå skulle vi først sen­de den et skremmeskudd slik at vi fikk den ut i råken. Vi skjøt, men til å begynne med syntes ik­ke denne Ishavets hersker å væ­re særlig nervøs. Men da vi hadde skutt oss inn og is og snø, begyn­te å sprute om ørene på den, satte den farten opp og kom på skrå utover mot råken. Vi satte også farten opp, og da bjørnen var kom­met ut til iskanten, fikk den en salve i babord side. Den jumpet i sjøen og svømte ganske kraftig for å nå fram til det store isflaket. Vi greide å komme den i forkjø­pet og tvang den tilbake. Den slo klørne i iskanten og svingte seg lettvint op. Hvilke veldige krefter var det ikke i denne kolossen som senere skulle vise seg å veie sine tolv hundre kilo. Den ristet seg så vann og blod gøv av pelsen og lab­bet innover isen. En salve til i styrbord og den svingte utover igjen. Før den kom seg i vannet, fikk den en til. Den svømte ennå godt, men både pelsen og vannet var farget rødt. Vi greide å komme kloss innpå den. Et skudd i hodet og harpunen i nakken og denne isens konge måtte motvillig gi slipp på livet. Vi var fem mann på en firskåren talje, men greide likevel ikke å få den opp av van­net. Vinsjen måtte i gang og først da fikk vi den inn over rekken.

Vi entret byssa for å få vår vel­fortjente morgenkaffe. Det var en som ymtet frampå om at det burde være et større gravøl på en så stor bjørn. Men det vi sparte for egen munn, det gikk til katten og skipperens hund. Båsen sa ingen ting, men smatt ut. En stund etter sto det en flaske konjakk på bordet. Det ble stille en stund. Men så braket jubelen løs. Da båsen ble spurt hvor i all verden han hadde fått den fra, svarte han: ”Jo, den har jeg hatt liggende under bu­ken på kjølsvinet. Maskinmesteren har en fin brennevinsnese, men han er livende redd svin. Og på den måten har jeg berget den.”

 Båsen var den første som kom seg ut av byssa. Inne på isen til babord sprang en bjørn omkring. Skipperen som akkurat kom opp fra kahytten, ropte til han at den bjørnen skulle være hans om han greide å skyte den. Skuddholdet var for langt. Farten ble satt opp og skuta snodde seg mellom is­flakene. Båsen sto framme på bakken med geværet klart. Skip­peren og skytteren gjorde seg og­så klare. Båsen skjønte at de reg­net med at han skulle bomme slik at de skulle få æren av å ha felt bjørnen. Bjørnen, som var blitt skremt, jumpet ut i en råk og svømte så kraftig at den formelig hoppet i vannet. ”Nå må du skyte før det blir for sent,” hvisket skip­peren. Det smalt, og begge satte i: ”Jo, så pinadø traff han den i skallen!” ”Tror dere virkelig jeg er en slik jypling at jeg reiser på Ishavet for å skyte bjørnen i ba­ken,” utbrøt båsen som øyensyn­lig følte seg litt stolt. Bjørnen var en tre år gammel rugge med fin pels. Den befinner seg nå forres­ten hos Storstad i Tromsø til montering. Skipperen gikk opp i topptønna. Straks etter kom det beskjed om at det lå en binne med to unger inne på isen. Bjørnene inntok nettopp en bedre fro­kost over en selhund. Vi skulle skyte binna, men ungene skulle vi ta levende. Farten ble satt ned og råken ble smalere. Men før vi kom på skuddhold kom det beskjed fra tønna om at råken satte sammen og vi kunne bli stengt inne. Det var også på høy tid. Skipet ble dreiet rundt og vi bauet og stan­get i flere timer før vi kom ut i slakkere is. Imens var det satt inn med snødrev og kuling fra nord og isen ble presset sammen Det var beklagelig av vær- og isfor­holdene skulle bli så elendige nå da vi endelig var kommet over bjørn. Kobbe og snadd var de både på isen og i vannet, men skuta måtte for alt holdes isskruingene. Ellers kunne vi risikere å måtte overvintre.

M/K «Forland» lå og ventet på oss. Skutene satte kursen vestover langs vestsiden av Nordaustlandet. Stormen økte og det ble sterk rul­ling. Kursen måtte stadig forandres for å holde unna drivisen. «For­land» slakket akterut og til slutt ble den borte for oss i disen. «Sol­øy» fortsatte, men ble presset mer og mer ned mot noen digre isfjell. Men dagen og natta igjennom pres­set «Soløy» seg fram. Flere gan­ger så det ut til at vi ville bli klemt fast. Men alltid fant vi et smutthull mellom isen.

Neste morgen rundet vi La Plata-pynten og kom oss inn på Ribsbay. Den var delvis isfri. Om kvelden fikk vi gjennom radio høre at «Forland» hadde kommet seg inn på en bukt i lé av Nordaustlandet. Det var siste gangen «Soløy» had­de forbindelse med skuta.

Det var et godt jaktfelt inne i denne store fjorden. Rundt fjordsidene lå det gammel is. Vi skjøt en hel del kobbe og snadd. En dag så vi noen bjørner under et isfjell. En annen dag skjøt en av skytter­ne en snadd som han lot ligge på isen. Like etter kom en bjørn, tok snadden i kjeften og labbet innover. Han prøvde et skudd, men det var for langt hold. Bjør­nen slapp byttet sitt og sprang inn­over mot isfjellet.

Om natten gikk vinden over til nordost. Bjørnen fikk teften av selskrottene som lå på isen like ved skutesiden. Først kom fire bjørner i en slags gåse­gang utover mot skuta. De stop­pet opp, været og speidet. Da de mente det ikke var noen fare på ferde, fortsatte de og kom helt fram til skrottene. Den ene av bjørnene hoppet til og med over trossen til isankeret. De ante lite om skytteren som lå og lurte bak relingen. Så smalt det. To av dyre­ne deiset rundt mens de to andre i svære byks la på sprang inn­over isen. Men kulene innhentet også dem.

 Da flensingen var gjort unna, bød kokken på nattkaffe, og for liksom å feire fangsten, ble det tryllet fram kaker. Det ble servert mange spennende jakt­historier mens vi satt der og koset oss. La så være at det sikkert ble lagt noe til, men ett er sikkert, at ishavsgastene har en rik samling av opplevelser fra dette veldige jaktfeltet fra Novaja Semlja i øst til Grønlandsfeltene i vest.

Det er ikke så lite av en opplevelse å overvintre der oppe i de fire må­neder lange polarnettene. Er en så heldig å ligge på en god fangst­plass, har en god hytte og kom­mer hjem med storfangst, da er det hele bare herlighet og glede. Men har en elendig hytte og fangsten på grunn av vinterstormene blir skral, taper en snart mo­tet. Men det hender også at når solen en vårdag stiger over hori­sonten, ligger der en nedsnødd hytte. Det stiger ingen røk opp fra pipen. Inne i eller utenfor hytten ligger kanskje noen stivfrosne menneskekropper. Historiene fra Ishavet skifter stort sett i disse bilder. Selfangeren som kommer ut i isen en vakker vårdag blir overrasket av storm, ja kanskje også orkan. Skuta blir overiset og brottene brekker den ned. Ligger den inne i isen i slikt vær, settes ismassene i bevegelse, skuta brek­ker sammen og skrues ned. Men når midnattssolen stråler gyllenrød over et uendelig Polhav, isfjellene speiler seg i vannet og skutene ligger i storfangst, da er det moro å være gast. Når en så kommer hjem til byen med full-lastet sku­te, blir det storfest, ikke bare over en lav sko, men over høye støvler. Han en ungdom først opplevet en vellykket tur, ja, da er det Ishavet for hele livet.

Vi hadde det riktig koselig der vi satt og pratet i byssa. Men så kom en til å kikke ut gjennom ventilen til babord og satte i et rop. Det var kommet tre bjørner til. Alle skulle se og det ble kø. Døren gikk stille opp. En for en stilte vi oss ut og krøkte oss sam­men bak relingen. Skytterne fant fram bøssene sine. Det var en gammel binne med to store unger. Binna hadde antakelig luktet krutt før, for den holdt seg godt uten­for skuddhold. Den ene av ungene jumpet i vannet og tok peiling på selskrottene. Men da den var kom­met halvvegs, snudde den plutse­lig og svømte raskt tilbake. ”Nå må dere skyte,” hvisket skipperen. Det smalt fra flere bøsser. Men bjørnen lå tungt i vannet og dess­uten var det litt skumt, så det var neppe noen som traff. Men vannet sprutet rundt den. Ungen reiste seg opp i vannet og snudde seg for liksom å se hva dette var for le­ven. Det smalt på nytt, og denne gangen måtte den bøte med livet. Skipperen og skytteren hoppet i båten og innover bar det. Binna og den andre ungen reiste seg på to og glante ut over. Men da båten var ganske nær, hev de seg rundt og satte avgårde. Plutselig gikk binna overende. Ungen var kom­met flere hundre meter unna før den måtte gi opp.

Snart var også disse bjørnene flenset, og vi møttes i byssa til ny kaffe og nye jakt­historier. Like etter kikket en av mannskapet ut gjennom ventilen og det kom et nytt rop. Den gan­gen kom det en svær rusk alene. Den våget seg ikke fram til skrottene, men gikk ytterst på iskanten og været mot skuta. Iskanten var unnatært, brakk av og bjørnen plumpet i vannet. Skytteren kom seg i båten, og da bjørnen igjen var kommet seg opp på isen, var de innen skuddhold. Det smalt og bjørnen stupte. Det var den åtten­de bjørnen den natten, og det hele var derfor ikke så lite av en opplevelse.

Vi var kommet i september. Kul­den hadde satt inn og skjellisen be­gynte å bli nokså plagsom. En morgen gjorde vi oss klar for hjemtur. Men vi ville likevel gå ut i isbaksen for å gjøre sluttfangst. Ute ved La Plata møtte vi imid­lertid drivis som strakte seg helt ut mot Nordkapp og Syvøyene. Ved Franklin Bay skjøt vi tre bjørner og en del snadd. Vi ankret opp under en av havøyene. Klokken tre om natten ble vi tørnet. Nordvesten kom set­tende med hele isbaksen og det var så vidt vi ikke ble stengt inne. I flere dager hadde vi snø­drev med kuling og frost. Men vi kom oss ut. Kursen ble satt inn­over Hinlopen for å komme over på østsiden.

En dag lå vi til ankers og flen­set skinn. Avfallet ble skyllet over bord, og vi ble oppmerksom på noen store dyr som gikk rundt skuta og grafset i seg. Det var hå­kjerring. Vi matet dem med spekk mens vi drev jakt på dem. Snart hang de i lastebommen og lever­en ble tatt ut. Men det var magre ”kjerringer”.

«Soløy» gikk inn stredet for stiv kuling og baugsjø. Ut på kvelden ble det storm og snøkave igjen. – Og her hadde «Soløy» ingen sjanse. Kursen ble lagt mot Vallers Bay, der vi ankret opp under et bratt fjell. Men stormen var så stri at skuta kom i drift. Motoren måtte settes i gang, og vi måtte holde det gående i fortøyningene hele nat­ten. Enda et par dager måtte vi ligge der til været ble så bra at vi kunne komme gjennom stredet og inn på østsiden av Svalbard. Vi kom snart inn i tett drivis og det gikk smått. Stormen var stri og isen hadde god fart.

En kveld måtte vi legge oss for anker inn under en rocke. Men tidlig neste morgen måtte vi skuta få løs og i fart. Det hadde vært stille og kaldt om natten og det hadde lagt seg tynn is mel­lom flakene. Det ble en stri jobb både for skuta og motoren å kom­me seg ut. Særlig røynte det på etter uke uten stopp. En dag tidli­gere hadde maskinmesteren sagt til skipperen at lagrene holdt på å gå varme. Skipperen bante, og maskinisten ga streng ordre om å passe godt på. Etterpå sa skipper­en til oss, som stod på dekket at dersom motoren stoppet, kunne vi jo før jo heller be et fly fra Nor­ge stikke opp med et juletre. Det var selvsagt ment som en spøk, men alvoret lå bak.

Vi satt på fordekket og snakket om de vanskelige vær- og isfor­holdene da førsteskytteren grep kikkerten og rettet den innover en stor isflore. ”Der har vi en bin­ne med to unger igjen,” gryntet han. Fangstbåten ble låret og tre mann gikk ombord. Skipperen gikk opp i tønna. Full fart forover, og skuta skar seg mellom isflake­ne for å komme bak bjørnen og skremme den ut i vannet. Binna var urolig og trakk innover. Unge­ne sto igjen og var nysgjerrige. Flere ganger snudde binna og ga ungene et puff for å få fart i dem. Dette tok tid, og imens var «Sol­øy» kommet så langt innover at bjørnene måtte utover til iskanten.

Binna stupte uti, og med en unge på hver side svømte den over til en annen isflore. Fangst­båten var på pletten og snart end­te et nakkeskudd dagene til bin­na. Ungene fikk harpunlinene om halsen, skuta ség framtil, en trosse tatt om halsen på bjørnen og den ble halt inn til skutesiden. Ungene fulgte etter, og det var rørende og vemodig å se hvordan de puslet om moren. De la lab­bene over ryggen og rundt halsen på den, slikket blodet av hodet dens og puffet i den for liksom å få liv i den.

Vi tømret sammen en dobbel bjørnekasse og taljet unge­ne ombord. De var helt rebelske, og det ble et helt basketak å få de inn i kassene. Flere ganger hadde vi dem inne, men før vi fikk plankene på, var de oppe igjen. Først kl. 6 om ettermiddagen var de under lås og lukke. Vi stod og så på disse pene, stolte dyrene, da den ene av ungene ble helt despe­rat, slo ut to planker og kom seg ut på dekket. Vi grep etter det som var for hånden, planker, årer etc. og satte mot bjørnen og presset den inn. Og så ble kassene forsvar­lig boltet.

Sydostvinden hadde presset en stor isbakse ned mot østsiden av Svalbard. Vi måtte helt opp mot Kong Karss Land før vi kunne set­te kursen sydover igjen. Etter tre dager skar «Soløy» seg ut av isen oppe ved Hopen. Vi fikk dønning, eller som det står i Terje Viken: ” – en kjenning gammel og grå – det store bølgende hav.” Over ha­vet fikk vi storm og var først i Tromsø den 25. september etter en tur på ti uker.