(Sør-Trøndelag 24/8 1923)
For å ta et kort omrids av hans ferder siden han sist var her i Norge – og holdt foredrag i Geografisk Selskap – så reiste Christian Leden i 1913 til Nord Kanada for å undersøke de eskimostammer som bor på vest kysten av Hudsonbukten og nordenfor. Han kom op til Hudsonbukten i august 1913 og blev i disse egne til i oktober 1916. I disse år snakket han eskimoisk.
I 1916 forlot han sitt arbeidsområde gjennem en lang reise gjennem Hudsonbukten og nordover til South Hampton og Repulse Island. Derfra tok han til Chesterfield Inlet med båt og eskimomannskap. Fra Chesterfield Inlet drog han til Port Hudson i den sydlige del av Hudsonbukten og derfra tilbake til civilisasjonen,
I de par efterfølgende år til 1919 holdt Chr. Leden foredrag rundt omkring i De forenede stater om sin reise.
I 1919 drog han atter nordover, denne gang med eget skib og ypperlig utrustning. Hans idé var å oprette depoter nordenfor Hudsonbukten. Med disse som støtte skulde han sammen med kanadiske og amerikanske videnskapsmenn foreta undersøkelser i disse egne og søke ekspedisjonen finansiert gjennem pelsvarehandel; for av pelsvarer kan der skaffes rikelig deroppefra. Denne gang var Chr. Leden imidlertid uheldig. Hans utmerkede skib forliste den 23. august 1919, ikke langt fra arbeidsfeltet, og der var intet annet å gjøre enn å reise tilbake til civilisasjonen igjen.
Siden 1919 har han holdt foredrag i De forenede stater og samlet inn penger til en ny ekspedisjon. Han fastholder nemlig fremdeles ideen med å oprette depoter som støttepunkter for en ekspedisjon for etnografiske, zoologiske. geologiske og andre undersøkelser. Alt imens utgiftene bestrides ved omsetning av pelsvarer. Der er uendelig nok med arbeide å utføre deroppe.
– Jeg har tenkt å komme mig nordover igjen næste år, forteller han. Jeg har nu sikret mig 35,000 dollars til min ekspedisjon. De stammer jeg har utforsket? Det er seks alt i alt, eller rettere fem og en halv. Den sydligste ved Hudsonbuktens vestkyst er padlermiutstammen, den går så langt syd som til tregrensen; men der snur dens medlemmer. Ned i skogene vil de ikke. Dernæst er det tassiujormlutstammen som igrunnen er nokså nær beslektet med den første. Nogen av tassiujormiuttene driver selfangst. Den tredje var saunerktormiutstammen, d. v. s. beboerne av landet med den store masse ben. Den fjerde er karnermiutstammen, og den femte civilikstammen og så en del av netschelikstammen. Det var den nordligste jeg besøkte, den lever fortrinsvis av seljakt. Roald Amundsen traff på samme stamme da han fór med «Gjøa», og jeg støtte på en mann som sammen med sin kone hadde møtt «Gjøa»-ekspedisjonen. Det var ganske forunderlig deroppe å treffe to mennesker, som på sin tunge bar ordene Roald Amundsen, «Gjøa» og Norge.
Hr. Leden har som bekjent drevet et stort innsamlingsarbeide av eskimoisk musikk. Herom forteller han:
– Ja, jeg var vel en av de første som begynte med å ta op primitiv musikk på grammofon. Mine samlinger har jeg overlatt til Victoria Memorial i Ottawa, likesom størsteparten av mine etnografiske samlinger er gått dit. Det kommer av at det var Kanada som satte mig istand til å foreta mine reiser. Fra grammofonplatene har jeg overført musikken til papiret – med vår noteskrift som grunnlag. Men jeg har måttet lage en del nye tegn. I motsetning til den civiliserte musikk med dens tonesystem med hele og halve toner og med stor og liten terts og sekst, så finnes der hos disse folk kvarttoner og nøitrale tertser og sekster, som blir omtrent midt mellem dur og moll. For å uttrykke disse har jeg måttet skape nye tegn.
Det er ikke i kunstnerisk hensikt jeg har samlet denne musikk, men for å søke efter likhet mellem denne og musikken hos andre primitive folk. Og man kan allerede nu ane et slektskap mellem musikken hos folkene ved Hudsonbukten og hos dem nedover hele det amerikanske fastland, helt ned til Syd Amerika. Både i Amerika og i Europa er man blitt meget interessert for musikken som hjelpemiddel under utforskningen av de ville. Såvidt min viden rekker, er der hverken i Asia eller Afrika funnet musikk, som er i slekt med det amerikanske. Man skulde efter dette våge å innlate sig på slutninger om slektskap mellem indianere og eskimoer.
Den danske forsker Knud Rasmussen er nu oppe blandt de stammer som jeg besøkte fra 1913 til 1916. Han studerer deres sang og eventyr og foretar utgravninger langs Hudsonbuktens kyst.
Muligheter? Ja visst er der muligheter for den hvite mann deroppe. Pelsverk er der som sagt en masse av. Og gode betingelser for rensdyravl, betingelser som nok i sin tid vil bli utnyttet, når den hvite mann i Amerika må se sig om efter nye tilgange på kjøtt. Mineraler er der sikkerlig også meget av. Og jeg er ganske sikker på at der også finnes petroleum i store mengder. Det slutter jeg av følgende:
Da eskimoene i en av de nordligere stammer jeg besøkte, kjente lukten av petroleum i min primus, drog de sig unda og sa fy, for en lukt! Selv om det var så litet av den at jeg knapt kunde kjende den, drog de sig tilbake. Og de fortalte: Dette er akkurat den samme lukt som vi kjenner der og der, når vi farer over der om sommeren. Så beskrev de hvordan det så ut i vedkommende strøk, og jeg fikk en bestemt forståelse av at det måtte være rike olieforekomster de talte om.
Hr. Leden er i disse dager reist til Kjøbenhavn, hvorfra han akter sig til Grønland. Hvis han ikke av en eller annen grunn blir nødt til å overvintre der, kommer han tilbake til Norge til vinteren for å holde foredrag om sine reiser.
– Hvad var det som fikk Dem til å dra bort fra Inderøen i Trøndelag til disse nordlige egne?
– Lysten, Jeg hadde den fra mine tidligste guttedager. Og den blev styrket ved lesning av Fridtjof Nansen. Nordover og vestover hadde jeg bestandig lyst til å reise.
– Har De lyst til å reise nordover nu igjen?
– Ja. Det er det eiendommelige at når man en gang har levet der nord blandt disse enkle og primitive mennesker og i disse naturomgivelser, får en bestandig lyst til å komme dit igjen. Så snart jeg er nede i civilisasjonen kjenner jeg denne trang.
– Kjenner De den nu i dette øieblikk, her på Grand Hotel, i Deres eget lands hovedstad?
– Ja. Jeg lenges efter det øieblikk, jeg har folen på grønlandsk jord.
– Eller sne!
– Ja, la gå. Sne.