av Gustav Osbak
Nordlandsposten 24/11 1934
Min venn Eneberg og jeg skulde på egg- og snaddjakt.
Snadden er så urimelig god til stek, sa Kristian, som vi til daglig bruk kalte Eneberg. Han hadde et uopslitelig humør og pratet ivei mens han pakket ned provianten, som bestod av en sotet kaffekjel, en masse kaffe, brød og en boks hermetisk skinke som gudene må vite hvor han hadde fått fatt i. Han hadde en egen evne til å få tak i det som for oss andre syntes umulig. Muligens hans gode snakketøi hadde noget å si, og det beste av hele utrustningen var en flaske norsk akevitt, som han gledestrålende fremviste. Han var nemlig litt for meget glad i den sort. Dog syntes vi at vi stod oss godt da vi ruslet ned til kaien med hver vår fylte sekk samt en lang remingtonstaur nærmest å betegne som et sotet ovnsrør innvendig, men dog bekjent for sin lange skuddvidde og dessuten en dobbelt hagle. Kristian var av de heldige som var eier av en påhengsmotor og ditto båt, hvis fasong nærmest lignet en kommag. Det var oprinnelig en ranværings-spissbåt som vi kappet en passende bit av det bakre stevne på og satte inn en gavl for å få plass for påhengsmotoren. Den så ikke rar ut, men egnet sig fortrinlig til å brukes på turer, da den var så lett at to mann drog den på land. Uheldigvis var Kristian langtfra nogen ekspert til å passe motoren, men bare jeg får den startet må den vel gå, mente han. Hans egentlige maskinmann, en vi kalte Olav Straumværing, hadde gjort svenske av sig og anskaffet sig egen båt og motor, så det var første gang Kristian skulde forsøke sig på egen hånd.
Utallige var de spissfindigheter Kristian, fikk høre om sin «Ranværingskomag». Nu forstod vi godt at Olav Straumværing tenkte sig på tur, men tross iherdig spionasje kunde vi ikke få rede på ruten hans, men vi hadde mistanke om at han tenkte på samme terreng som vi, nemlig Gåsøian – Gåsøian ligger ute i Isfjorden, og der finnes egg i massevis, dun, og et broget fugleliv, men som sagt det gjaldt om å komme dit før der hadde vært for mange der.
Vi hadde endelig fått båten klar og hengt ut motoren, og Kristian sa at jeg fikk ta og bruke årene og ro et stykke ut fra kaien. Han vilde ikke ha alle disse «bakspillerne» til å stå og glise hvis han ikke skulde klare å starte motoren.
Endelig syntes han at nu fikk han prøve, han skrudde på nogen kraner og rykket i snoren, puff, sa det, men nei.
– Vil du ikke din førbaskade kaffekvern, svor han, og rykket engang til litt hårdere og ”ounder” den begynte å rusle så smått, og snart gikk den for full fart utover fjorden. Været var strålende og jeg tok remingtonstauren og stillet mig i baugen, mens Kristian passet på om kaffekvernen skulde få luner, men den gikk som en klokke. Alker og teist lå i store flokker og orket knapt flytte sig unda, men vi ventet på en snadd så vi kunde få fersk stek til kvelds. Endelig kunde jeg rapportere: Sakte fart, en snadd forut, og remingtonhaglen drønnet. Snart hadde vi en rund og trivelig snadd ombord, og nu sattes kursen direkte mot Gåsøian. Snadden skulde vi se nærmere på på hjemturen.
Kristian var redd nogen skulde komme oss i forkjøpet på eggfeltet. Jeg flådde snadden, og skar ut de fineste bitene til å steke og snart surret kaffelars over primussen, mens båten gikk for full fart mot målet. Kristian satt ved roret og kortet tiden med å fortelle om alle sine mange interessante turer omkring i øian og fjordene kring Svalbards kyst. Han hadde vært her oppe i mange år og hadde vært med på litt av hvert. Akevittflaska måtte frem rett som det var, da det var nokså koldt selv så sent som sist i mai. Landskapet virket rent trollsk i midnattssol, og vi følte at polarlandet har en egen charme, som blir en feber i blodet for den som først har følt landets dragende makt. Om en aldri så sikkert lover at nu skal det være slutt, hit skal jeg ikke mere, så snart man er borte en stund begynner en å lengte tilbake. Landet drar, sier fangstfolk, som har lagt her i årevis, og de får ikke fred for denne dragende lengsel, de må tilbake hit til de er gamle folk. Vi sitter og drømmer; men plutselig kvekker jeg til jeg syntes jeg hørte en motor banke. Farvel med eggene tenkte jeg og sier til Kristian at det må være Olav Straumværing.
Din tosk, sier Kristian, du hører vel at det der er en almindelig firetakts parafinmotor og ikke Olavs fine påhengspenta.
Det tenkte ikke jeg på i farten, jeg syntes motor var motor, men straks efter får vi øie på en kvit liten båt som kommer pilende ut et sund og forsvinner mot fastlandet. Død og pine, utbryter Kristian, det var nok Verksted-Peter og fru Molla, de kom oss godt i forkjøpet, de har sikkert lurt sig ivei inatt og med dem er nok storparten av gåseeggene også reist.
Vi blev dog allikevel behagelig overrasket, da vi nærmet oss øian og så at det tiltross for godværet var betydelig dragsug. Da forstod vi at de med deres større båt nok ikke hadde kunnet lande allesteds, så vi skulde nok gjøre god tur. Vi kjørte tillands ved en fin sandfjære hvor der var alskens drivgods, svære tømmerstokker fra russekysten, endel med roten på og ellers planker av alle slags. Vi monterte primusen på et plankegulv og tok kalesjen fra båten og straks hadde vi det fineste telt. Så stekte vi av kobbekjøttet et kraftig måltid, strakte oss på plankene, mens vi tok oss en «russer» og diskuterte, felttogsplanen. Efter en stund drog vi avgårde, utrustet med hver vår store blikkboks og en sekk til å ha duna i.
Da vi hadde besøkt de holmer vi anså de andre hadde måttet forlate, hadde vi ca. 400 egg og sekkene omtrent fulle av dun, og vi besluttet å innstille godt fornøiet med fangsten. Det led langt på morgenen, så vi begynte å lengte efter søvn og tenkte på å kjøre til fastlandet hvor vi visste om en fangsthytte som skulde stå ledig. Stedet kaltes for Kapp Bohemann, hvor der for ikke så mange år siden var utspillet et av de mange dramaer som hender oppe i polaregnene.
En stuert (Arne Olsen) fra Tromsø døde av sult og skjørbuk. Han lå der alene på fangst. Jeg har lest i hans efterlatte dagbok om hans siste dager. Det var rørende, og jeg satt og tenkte på denne hendelse mens båten i morgenbrisen for full fart pilte mot landet og hytten. Da vi nærmet oss bukta, la der allerede en båt der for anker og røken steg i spiral mot fjellet. Kristian utbrøt forarget: Skal vi da aldri få fred for disse, konkurrenter.
Det viste sig nemlig å være den samme båt som hadde vært på holmene efter egg. Vi bordet dem og kikket ned i lugaren. De satt og koset sig med stekte egg og skinke, og kaffelars hadde de hengende i en snor over bordet. De kunde fortelle at de hadde vært på land og besøkt hytta. Den lå forlatt og holdt på å forfalle. De hadde gjort en fin fangst der, idet en rev, en stor kvit en, hadde vært for nysgjerrig. Den hadde hoppet inn gjennem vinduet, og da vinduet satt nokså høit hadde den ikke klart å komme sig ut igjen og simpelthen sveltet ihjel. Den var like fin enda, da den var frossen som en sten. Der fikk Molla en fin krave. For en flaks. Vi blev så passende avindsjuke at vi bestemte oss for hjemtur.
– Vi har nu lenge nok faret og luktet i sporenes deres, mente Kristian.
Hjemturen gikk fint. Dygtig søvnige stevnet vi mot kaien på Store Norske og følte oss i slekt med de gamle vante fangstfolk, som muligvis vilde smilt hvis de kunde lest våre tanker. Godt fornøiet med utbyttet ruslet vi op i byen for å få en velfortjent hvile og til en ny arbeidsdag. – Men vi var et minne rikere.
Svalbard, 30. mai 1934.