Ole Halseth som drev gullgraving i Alaska og som «innførte» pea­nøtten til Norge

Tirsdag 15. april 1947

Bergsøyingen Ole Halseth, som nå er bosatt i Oslo feiret 13. april sin 70 års dag. – Halseth kan se tilbake på et even­tyrlig liv. Han har opplevd adskil­lig mer enn «almindelige» menne­sker, helt fra han begynte som skyssgutt i ruten mellom Molde og Batnfjorden og til han «innførte» peanøtten i Norge etter at han had­de deltatt i gullgraving i Alaska og meget annet. Før Halset la opp, hadde han i 39 år holdt til på Stor­torget i Oslo hvor han solgte pea­nøtter fra den mobile butikken sin. ”Morgenposten” har inter­vjuet Halseth i anledning dagen, og vi tillater oss å sakse noen godbiter fra stoffet:

Da han skysset Edvard Grieg og fru Nina over fjellet.

Han er født på Bergsøy i Gimnes på Nordmøre, forteller han, og etter endt skolegang tok han jobb som skyssgutt på ruten Molde – Batnfjord. Bergens­banen var den gang ennå ikke bygd, så det gikk en svær turisttrafikk gjennom denne ruten. Vi kjørte med hestedrosje som hadde fire hesters forspann, sier jubilanten, og det var mange kjente personer jeg fraktet over fjellet. Blant mine merkeligste passasjerer var Edvard Grieg og fru Nina, som en gang kom fra en uten­landsreise. Det var en gigg jeg bød Grieg og frue opp i, og foran vognene hadde jeg en meget kjent traver den gang, Lukas, en villig, snild og uthol­dende hest. Det var temmelig drøyt oppover bakkene, og en kunne ventet at Grieg og frue ville ha innledet en passiar om den flinke hesten min. – Men nei, ikke et ord eller så mye som et knøtt, hørte jeg fra de to bak. Heller ikke da vi nådde toppen og jeg bød Lukas på en pose havre mens de to steg ut av vognen, hørte jeg et ord. Det kan vel være at ett eller annet kan ha trykket den store komponisten, sier Halseth. Senere fikk jeg iallfall høve til å høre på hvilken måte Grieg yndet å uttrykke seg. Det var under jubileumsutstillingen i Bergen i 1898, da han dirigerte et orkester på 50 strykere. Noe så vakkert har jeg aldri hørt.

Av andre kjente personligheter som jeg fikk den ære å kjøre, var den stenrike statsråd Astrup. Han var en meget pratsom og hyggelig kar. – Astrup eide Grand Hotell i Hjelseth og kom til bryggen i Molde i sin egen båt. Den het etter hotellet «Grand Hotel». En gang kom også kong Oscar over fjellet. Da husker jeg det ble lagt ut fine tepper og løpere ca. 200 meter fra Strand Hotel i Batnfjord i anled­ning av det celebrere besøk.

Det var jo deg som kastet sauen!

I 1900 fikk gullgraverfeberen også tak i meg. Fra New York kom jeg på et emigrant-tog. Da vi passerte Spo­kane, en liten by i Oregon midt på natten, kom det ombord en kar med to svarte bikkjer og børse over aksla.

– Kommer du fra gamlelandet, du, sa han og så på meg.

– Ja, jeg måtte da innrømme det.

– Du er fra kysten hører jeg, sa den fremmede.

– Ja.

– Fra Kristiansund?

– Ikke akkurat det, men fra Bergsøy i Gimnes.

– Er’u gærn, sa mannen, derfra er jeg også, jeg heter Johan Malo.

– Ja, nå kjenner jeg deg, jeg også, sa jeg, det var enda deg som kastet den sauen på sjøen den gangen!

Så verden er sandelig ikke stor, smiler Halseth.

Da kineserne mante vekk onde ånder.

Halseth fikk jobb som laksefisker i Alaska Packers Associated Company og seilte med, en fullrigger som het «Star of Italy» til de berømte laksefloder i Alaska. At det var laks i disse elvene får en et lite inntrykk av når jeg forteller at vi en gang tok 40.000 stykker på et eneste kast med garnene.

På en av disse turene husker jeg en eiendommelig episode. Vi hadde en masse kinesere og japs ombord, og på nedtur døde en av kineserne. Hans bror kom nå rundt på skipet og tilbød betaling om det var noen som kunne kaste liket overbord. Men det var in­gen som var lystne på denne jobben, derfor det ble til at kineserne skulle kaste sin døde landsmann overbord selv. Liket ble pakket inn i seilduk og annet, og det ble bunnet en liten kull­pose til bylten for at det skulle synke. Imidlertid ble liket liggende å flyte, mens båten fjernet seg mer og mer fra det. Kineserne stod og jamret seg ved rekken og kastet små papirlapper som var gjennomhullet, til sjøs. Gjen­nom disse hullene i papiret mente de at de skulle mane de onde ånder vekk fra liket.

Claim «Nr. 29» og Charlie Andersson.

Min eldste bror hadde allerede si­den 1889 vært gullgraver i Alaska, og i 1902 besluttet jeg meg også nord­over for å prøve lykken. På gullgraverfeltene hadde de største graverne sine egen claim (gullgravereiendom). Jeg hadde flere ganger tilbud om å kjøpe en slik, sier Halseth, men det ble aldri til det og jeg arbeidet for an­dre. Men det kastet også bra av seg.

– Noen nordmenn som kom seg opp på gullgraving?

– Ja, det var flere. Således en gudbrandsdøl som het Leif Holth. Han var forresten innehaver av den mest berømte claim, nemlig den som po­pulært bare kaltes «nr. 29»). Det var en svenske som eide den en gang, se­nere mangemillionæren Karl (Charlie Andersson. Han fant «nr. 29», men det så ikke ut til å skulle bli noe utbytte av den. Han ville selge claimen og forlangte til å begynne med 1000 da­ler for den. Til slutt hadde Charlie slått av helt ned til 100 daler, men selv til denne prisen meldte det seg ingen kjøper. Andersson resignerte da, og tok så smått opp arbeidet igjen. Og nå skjedde det! På et eneste spatak fikk han gullsand for 1200 daler! Nå var Anderssons lykke gjort. Han ble mangemillionær på «nr. 29». Imidler­tid solgte han claimen og reiste til San Francisco. Her ble han gift og skilt flere ganger. Og ved siden av at hans forskjellige koner ribbet ham, satte han penger i tvilsomme foreta­gender, slik at han til sist var helt blank. Han endte som en fattig sagbruksarbeider i California.