(Nordlys 10/6 1947)
Gull – gull – det magiske ordet har plutselig fått aktualitet for Karasjok. Mr. Evensen fra Alaska er kommet til kirkestedet. En time etter at den norsk-amerikanske gullgraveren har gått av bussen er nyheten over hele herredet, for komagetegrafen arbeider like hurtig og sikkert som mokkasintelegrafen og tamtam-trommene.
Vi oppsøker ham og treffer en slank, spenstig mann i slutten av femtiårene, med de markerte ansiktstrekk som karakteriserer amerikaneren og våkne blå øyne. Etter de innledende bemerkninger om formålet med vår visitt overlater vi ordet til vårt offer.
«Well», sier mr. Evensen, jeg reiste til U.S. i 1904 og har størsteparten av tiden ernært meg som gullgraver. Jeg har prøvet de fleste steder hvor det er funnet gull overthere, i Alaska, Canada, Statene og dessuten en tid i Columbia hvor det ved siden av tinngrubedriften også framdrives gull.
– Og nå vil De prøve lykken her i gamlelandet?
– «Well, siden luftrutene har åpnet er det jo bare en kort tripp over. Egentlig skulle jeg ha undersøkt nærmere en meget lovende forekomst i North Western Territories of Canada i nærheten av Store Slavesjø som ennå er uutforsket land, men etter en plutselig innskytelse tok jeg håndkofferten min og bordet en Scandinavian Airliner i New York og etter mellomlanding på New Foundland og i Skottland gikk jeg av bussen på Gardermoen etter 22 timers reise. Etter å ha shaked hands med min slekt i Sandefjord og en konferanse med Norges Geologiske Undersøkelse, bestemte jeg meg for å ta en tripp hit til Karasjok for å se på landet.
– Og hvordan syns De landet ligger?
– Oh well – foreløbig syns jeg det ser meget lovende ut. Terrenget minner slående om Alaskas gullfelter, og undersøkelser og vaskinger har jo vist at det fins gull så å si overalt i Finnmark. Men jeg må først gjøre de nødvendige rekognoseringer før jeg kan gi mere bestemte uttalelser.
Anders Lindi, en staut karasjoking ansatt ved Statens skogvesen, mener at gullkilden utvilsomt må søkes i fjellene rundt omkring Tanas kilder. For erfaring viser at alle bielver og bekker til Karasjokka og Anarjokka som er hovedbiløpene til Tana, er gullførende, unntatt de bielver som når Karasjokka fra vest. Det blir altså det areal som begrenses av Karasjokka i vest og nord og Anarjokka (finskegrensen) mot øst og syd, ca. 1650 km2, som kommer i brennpunktet. Alle de steder hvor det hittil er funnet nevneverdige gullforekomster, ligger også faktisk innen dette område. For å nevne noen: Sargejokka, hvor Osloselskapet A/S Allubinum har vasket i 2 år, er en bielv til Karasjokka fra øst. Ved Gorzzejokka, en bielv til Anarjokka, er det gjort flere bra skjerp, og likedan ved Helligskogen som også ligger ved Anarjokka. Men de mest lovende vaskinger er visstnok gjort i Karasjokka mellom Storfossen og Raiti, idet gullet her var meget grovere enn f. eks. «støvet» i Sargejokka.
Mr. Evensen mener imidlertid at man ikke må la seg blende av gullet i elvesanden, men forsøke å finne frem til «kilden». Hans første fremstøt mot gullet vil derfor arte seg som en undersøkelse av terrengformasjoner, av jordsmonnet, av fjell- og steinarter og moreneavleiringer.
Med sin 40 års praksis som gullgraver i alle strøk av Amerika fra Alaska i nord til Bolivia i sør har han en enestående erfaring og kan praktisk talt med ett blikk bestemme en høyderyggs verdi med hensyn til gullforekomster.
Å høre ham fortelle fra sitt eventyrlige liv på sin rolige, jevne måte, er mere spennende enn noen bok av Jack London eller Curwood. Vi følger ham i neverkano ned Athabaska og i storm over Store Slavesjø – i strykende fart over den snødekte tundra i hundeslede bak de halvvilde huskies. Til de rike gullgrubene i Ontario som først ble tunnet i 1911, men viste seg rikere enn det sagnomsuste Klondyke. Så går vegen til de gamle kjente stedene fra «bestsellerne», Dawson, Fairbanks, Skagway og Gold Fields i Nevada. Vi ser soloppgangen over Golden Gate og solefallet over Andesfjellene, vi opplever tyrefektninger i Mexico City og måneskinn og mandoliner og sorte øyne.
Vi følger lamakaravanene belesset med gullerts ned de stupbratte fjellstiene fra Andesfjellenes gullgruber, og vi jager på rappe hester over Argentinas endeløse pampas. Eventyr og romantikk. Av og til flammer bålet opp og belyser fortellerens ansikt, en fast hake og munn, men drømmende øyne, og uvegerig må en misunne ham dypt og hjertelig: for slik skal en manns liv leves.
Om selve teknikken ved «the Prospecting» forklarer han på en rolig, saklig måte, og ord som «bedrock», «claim», «nugget» og «dust» klinger i vårt øre som musikk, som før var så fjern, men som vi nå kanskje har like utenfor døren.
Likesom bergmester Tellef Dahl som fant gull i Karasjok i 1866, finner mr. Evensen også at Karasjoks-natur minner påfallende om Alaska, både hva jordsmonn og steinarter angår. Det samme fremholder også Klemet Boine fra Karasjok som har tilbragt 38 år av sitt liv i Alaska.
Til sommeren vil Norges Geologiske Undersøkelse etter planen sende ut en ekspedisjon til bl. a. Karasjokområdet under ledelse av dr. Bjørlykke, og denne vil kanskje greie å kaste lys over spørsmålet om Finnmark vil avsløre seg som ett nytt eldorado.
Imidlertid – i dagmorges drog mr. Evensen ut i villmarken med Iskurasjokka som første mål, med telt og panne og pakning, og vi karasjokianere venter spent på «oldtimerens» første rapport.