En følge av det tyske angrepet på Russland var at allierte styrker i september 1941 gikk i land på Svalbard. De ødela den meteorologiske stasjonen, kullgrubene og andre anlegg som kunne komme tyskerne til nytte. Videre ble befolkningen evakuert. I slutten av samme måned ble en tysk avdeling landsatt på øya. Den gangen visste man ikke om tyskerne hadde til hensikt bare å få et overblikk over der skaden som var blitt anrettet, eller om de hadde tenkt å overvintre. – Senere fikk man melding om at de ikke bare hadde etterlatt garnison på øya, men at de også hadde anlagt en flybasis.
Den norske ekspedisjon i mai 1942.
I mai 1942 ble 82 mann ombord på en isbryter og en liten fiskeskøyte sendt til Svalbard for å gjenopprette norsk suverenitet på øyene og for å fortsette med de meteorologiske observasjonene som var drevet gjennom en rekke ar og som hadde stor vitenskapelig interesse. Ekspedisjonen kom til Kap Linné ved innløpet til Isfjorden den 13. mai. De oppdaget ingen tyskere eller tegn til tysk aktivitet.
Fjorden var islagt, og det nyttet ikke å gjøre forsøk på å forsere seg fram til Longyearbyen hvor de norske kullgrubene var. Man bestemte seg da for å gå inn i Grønnfjorden opp til Barentsburg, den russiske grubebyen. Om morgenen den 14. mai oppdaget nordmennene et tysk rekognoseringsfly. Siden de bare hadde 3 km. igjen til Barentsburg, fortsatte isbryteren sitt arbeid mens en patrulje ble satt i land for å rekognosere.
Kl. 22 var det bare 2 km. igjen til Barentsburg. Plutselig overdøvedes bråket fra isbryteren av motordur, og like etter kom 4 fire-motors Focke Wulf Condor rett mot skipene. – Det kom til voldsom kamp. Nordmennene skjøt med alle de våpen de hadde, kanoner og maskingeværer. Det lyktes dem å oppnå treff på flyene, dog uten å kunne gjøre dem kampudyktige. Etter hvert ble kampen mer ulik, bombene regnet ned på de to skipene, som var lett synlige på isen. I løpet av et kvarter var et av skipene blitt senket og det andre satt i brann. 12 mann ble drept og noen såret. Nordmennene hadde ikke annet å gjøre enn å hoppe ned på isen eller i det iskalde vatnet. De la seg flate og lot som om de var døde, for det fantes ingen dekning. Alle var gjennomvåte, og temperaturen lå mellom minus 17 og 27 grader. I en hel time fortsatte flyene å kaste bomber og skyte med maskingeværer. To mann til ble alvorlig såret. Da flyene til slutt hadde brukt opp sin ammunisjon, satte de kursen sydover.
Nordmennene samlet seg igjen på isen og brakte de sårede kameratene til Barentsburg, hvor de slo seg ned i de russiske husene. Først måtte de stelle med de sårede, og heldigvis fant man bandasjer i det russiske hospitalet. Det neste problemet var klær og mat. De fleste hadde ikke tilstrekkelig med klær, og særlig var støvlene i en dårlig forfatning. Det hadde ikke vært mulig for dem å få med seg mat fra skipene. Det eneste de hadde kunnet redde fra de brennende skipene, var 10–12 geværer og en del ammunisjon, 15 par ski, to ryggsekker, kikkerter, et kart, et kompass og en signallampe som var gått i stykker.
På jakt etter mat.
Det ble sendt ut avdelinger til den russiske grubebyen som hadde vært forlatt siden høsten for, og heldigvis var det ikke lenge for de fant klær og mat i store mengder: Te, kaffe, margarin, kjeks og grønnsaker. Det eneste som manglet var kjøtt. En av karene husket at russerne pleide å holde griser og at grisene sannsynligvis var blitt skutt da man evakuerte byen. Etter den tiden hadde temperaturen vært under frysepunktet, så kjøttet skulle ha holdt seg godt. Man begynte å lete, grisebingene ble funnet, snøen måket vekk, og der ble funnet en god del spisende kjøtt.
Den neste dag fløy igjen tyske bombere over Barentsburg, og av sporene i snøen kunne flygerne forstå at det fremdeles var noen menn i live og at de oppholdt seg i de russiske husene. De angrep derfor Barentsburg med kanon- og maskingeværild og kom tilbake ialt fire ganger. De sårede måtte bæres ned i en kjeller, men heldigvis ble ingen truffet under dette.
Situasjonen ble imidlertid uholdbar, og man besluttet seg for å sende ut en avdeling til sikre tilfluktssteder annetsteds på øya.
19 mann startet på denne turen.
Daglige flyangrep.
De tyske fly kom tilbake igjen neste dag, og angrepet ble gjentatt hver dag inntil 25. mai. Siden det var bombere med to motorer, gikk man ut fra at de hadde en landingsplass på øya, og nordmennene sendte ut en rekognoseringspatrulje mot Longyearbyen, 60 km. borte, hvor man trodde at tyskerne hadde sin basis.
25. mai begynte tyskerne å kaste bomber mot Barentsburg. Store trebygninger tok fyr, og nordmennene måtte søke ly i et stort sand- og sementlager ved strandlinjen. De tok med seg de sårede. Allting så nå håpløst ut. Men alt neste dag våknet håpet til live igjen: Som resultat av en bemerkelsesverdig lang rekognosering fra Coastal Command dukket det opp et Catalina-fly over Barentsburg, og det lyktes nordmennene å sende ut SOS-signaler med en lykt som var blitt reparert og som passet til de russiske batterier. Den samme dagen ble ytterligere 12 mann sendt til sikre tilfluktssteder. Turen over øya var farlig og anstrengende. En mann falt i en issprekk og omkom.
Hver dag – helt til 31. mai – fortsatte tyskerne bombingen av Barentsburg i den hensikt å trette ut de nordmenn som fremdeles var der; men de klarte å holde det gående i sandlageret. 29. mai klarte de å etablere sin første forbindelse med utenverdenen: Et Catalina-fly kastet ned et brev med spørsmål om hva de trengte, og ved hjelp av signaler klarte nordmennene å sende et fullstendig budskap.
31. mai stoppet tyskerne plutselig sine heftige angrep mot Barentsburg og innskrenket seg til rekognosering og spredte angrep med maskingevær.
Forsterkninger kommer.
Men i begynnelsen av juni kunne nordmennene trykke en britisk flyger i hånden. Et Catalina-fly hadde gått ned på fjorden. Isen var gått opp. Flyet tok ombord sju alvorlig sårede. De andre fikk beskjed om at hjelpen snart ville komme, og 2. juli kom en britisk flåtestyrke til Barentsburg hvor de fikk en hjertelig mottakelse av en flokk fillete og ubarberte karer. En norsk styrke ble landsatt og karene fikk endelig so det som de så lenge hadde lengtet etter:
Våpen og utstyr.
I mellomtiden hadde den rekognoseringspatrulje som var sendt ut for å lokalisere den tyske garnison, løst sin oppgave på en ypperlig måte. Tyskerne ble funnet, som man hadde ventet, i Longyearbyen, men siden den norske patrulje var så å si uten våpen, var det umulig for dem å gå til angrep.
Men de gjorde seg gjeldende på en annen måte: De lusket stadig rundt den tyske forlegning og satte så mange skispor i snøen at tyskerne trodde styrken var mange ganger større enn den virkelig var. De skremte tyskerne så de holdt seg innendørs og innskrenket seg til å sende opp fly. Mens nordmennene fortsatte sin taktikk, ebbet fiendens aktivitet i luften etter hvert ut.
Tilslutt, da den forsterkede og godt utstyrte norske styrke kom til Longyearbyen, oppdaget de at rekognoseringspatruljen hadde oppnådd en uventet triumf: Den tyske garnison, som ikke lenger holdt ut, var evakuert, og kvarteret var forlatt.