Nord-Norges innsats i utforskingen og utnyttelsen av Ishavets rikdommer

(Lofotposten 5/9 1942)

Det var nordmenns, eller rettere sagt nord-norske menns vel­dige innsats her nord fra 1820 og 70 år framover, som etter slit, lidelser og store mannefall skaffet til veie de erfaringer som Nansen og Amundsen utkrystalliserte i sine glimrende bedrifter, ja mange flere store navn kan takke disse pionerer av fangstmenn dådene de utførte på Ishavets veldige områder.

Ishavets saga begynner, kan en si, da de, to nederlandske sjø­menn Jacob van Hemskirk og Cornelius Rijp fra Amsterdam med to små skip på måfå satte kursen nordover i 1556 og den 7de juni kom de inn under et land som de kalte Beeren Eiland, den nuværende Bjørnøya og her fikk de se en ufattelig mengde med hvalros og andre ishavsdyr m. m. De styrte videre nord og den 21de juni fikk de se et land med et veid av høye, spisse fjell og landet de så kalte de Spitsbergen, det nåværende Svalbard. En annen nederlen­der, Jan Mayen, oppdaget en annen ishavsøy 15 år etter og det kalte han opp etter seg selv.

På Bjørnøya og Svalbard var det umåtelige mengder av hvalros og sel, samt dun og egg, og i ha­vet omkring Jan Mayen, som el­lers i Nord-Ishavet, masser av kval. I begynnelsen av det 17. år­hundre oppsto det så fangst etter kval, hvalros m. v. som artet seg som den rene rovdrift. Nederlen­derne var de toneangivende, og det er grunn til å anta at der med de nederlandske fangstskuter fulgte ikke så få nordmenn. Si­den kom franskmenn, englendere og russere med i fangsten. År om annet var det om lag 200 sku­ter med omlag 1200 mann og mer på fangst i Ishavet. Det hør­te ikke til sjeldenhetene, at man f. eks. på Bjørnøya i løpet av en dags tid kunde slakte ned 1000 dyr eller mer. Det var år man av­livet ca. 2000 kval, med de primi­tive greier man hadde da. Til å begynne med førte nederlender­ne kvalen heim, men siden anla de kokerier på Jan Mayen.

Selvsagt oppsto det rivninger mellom de interesserte makter om rettighetene i disse nordlige farvann. Danskekongene forsøk­te å hevde en slags overhøyhet, som ikke ble tatt så høytidelig til å begynne med. Kong Kristi­an den fjerde sendte endog tre krigsskip opp i Ishavet uten noe resultat. Selvsagt oppmuntret man danske og norske menn til fangst, men det var det ulykk­salige ved danskeveldet, at det monopoliserte bedriften. I 1657 fikk et eneste fangstselskap ene­retten fra den 67. grad eller fra et stykke sør for Røst og helt til Nordpolen. Det kunde ikke bli noen drift av betydning under et slikt monopolsystem når en ikke klarte å hevde sine fangstrettig­heter likeoverfor den andre in­teresserte.

Det eneste positive var at de dansk-norske konger alltid puk­ket på overretten over polarlandene.

Da unionen med Danmark gikk i stykker og vi ble en selv­stendig nasjon, kom den frie nor­ske foretaksomhet til sin rett. Hele fangstvirksomheten kom i hendene på menn, som med dyk­tighet og vågemot søkte sitt ut­komme, men som også utforsket Ishavets hemmeligheter og som søkte nye veger i fangstvirksom­heten.

I slutten av det 17. århundre hadde de fleste utlendinger gitt opp, da selskapene ikke fikk det utbytte de ønsket av rovdriften.

Den norske Ishavsepoke ble innvarslet ved at brødrene Buck i Hammerfest i 1795 dannet kom­pani med noen russere for ishavs­fangst. Til å begynne med hadde de delvis russisk mannskap, men det hele ble snart helt norsk. De overvintret på Svalbard og gjor­de otte turer. Dette er opptakten til en selvstendig norsk ishavs­fangst. Bortsett fra at en galeas fra Bodø med 11 mann var un­der Bjørnøya i 1810 på torske­fangst og ufrivillig kom inn un­der Svalbard og gjorde rik fangst av hvalros, så var det bortsett fra brødrene Buck bare få spredte tiltak, men forberedelsene var i rask utvikling, og etter 1820 kom det mer fart og stabilitet i fangstekspedisjonene, og Ham­merfest gikk foran. Men Tromsø og nærliggende distrikter lot ikke vente på seg. Vel 10 år etter har vi her nord fått en betraktelig ishavsflåte med en stor stab av dyktige fangstfolk og skippere. Det er en ganske fantastisk eks­pansjon og utvikling. Fra 1820 til 1830 utrustet Hammerfest 73 skuter med nær 800 fangstfolk, men i 1935 var fangstflåten for­doblet.

 I tiden 1821–30 utrustet Tromsø 13 skuter og i femåret etter 1830 28 skuter. Det forelig­ger ikke noen ordentlig oppgave over fangstresultatene før fra og med 1873, men fra dette år og ca. 25 år framover utrustet Tromsø med Balsfjord og andre fjorder 757 skuter med ca. 8500 fangst­folk, og disse ekspedisjoner brak­te heim fra Svalbard og Bjørn­øya, samt Kvitsjøen og traktene omkring Novaja Semlja ca, 2000 bjørner, ca, 6000 hvalros (hver hvalros kan jo veie opptil 1000 kilo og mer), 8700 rein, 217 000 sel, samt over 9000 kilo dun, for å nevne noe, alt til en datidsverdi av omlag 3,5 millioner kroner. Den norske ishavsfangsts barn­domsheim, Hammerfest, hadde i samme tidsrom et vel så stert antall skuter og fangstfolk og noe større utbytte. Alle hadde part i fangsten, Det var Ingen svimlen­de kapitaler dette harde yrke skaffet hverken fangstfolket, heimstedet eller landet, men at denne nye næringsgren hadde mye å si for disse to byer og den nordlige landsdel, er sikkert. Men innsatsen betydde også mye utad på mer enn en måte for det unge Norge.

*

Sommeren 1820 dro 8 unge våghalser ut fra Hammerfest i en skrøpelig liten russelodje i mangel av annen farkost, og må­let var Svalbard. Da de var kom­met inn under Bjørnøya, beslut­tet de at 6 mann skulde ta små­båten for å gjøre en ekspedisjon i land. Da folkene var i land røk det opp til uvær, så de to ombord i lodjen ikke hadde noe annet å gjøre enn å holde unda været til­bake til Norge og Hammerfest.

Da været bedaget seg, klarte de å karre seg de 60 mil over til Nordkynn og videre til Hammer­fest, Herfra, startet de så på ny tur, men denne gang for Bjørn­øya og gjorde flott fangst, såle­des avlivet de 180 hvalros etter en datidspris av 90 kroner pr. stk. Imidlertid satte det inn med et forrykende uvær og skuta med sin dyre last gikk tapt. Atter igjen måtte de ta over til Norge i småbåten, som var så liten, at mens 4 rodde måtte fire ligge flate i bunnen som ballast. 10 dager tok det før de var under Nordkapp. De samme karer drev siden Ishavet i flere år. Disse 8 er typiske eksemplarer på Is­havsfolket: De ga aldri opp.

Allerede i 1823 overvintret 10 mann fra Hammerfest på Sval­bard. Det gikk bra, men året et­ter og det derpå følgende år om­kom 3 og 7 mann grunnet dårlig ernæring. I de samme år over­vintret på Bjørnøya 61 mann fra Hammerfest, cg alle ble hver sommer hentet i god behold og med god fangst. Men det var Ikke alltid så disse første år.

Fra 1823 og omlag 50 år framover var det 15 overvintringsekspedisjoner med omlag 60 mann, som fant sin grav i polarødet, og i 20-årene 1840–60 forliste 24 fangstskuter, og 18 mann fra disse vendte ikke heim. 11 skuter var fra Hammer­fest, 10 fra Tromsø og de øvrige fra Balsfjord og andre fjorder,

Tromsø bys første forsøk med å sende to skip for overvintring på Svalbard i 1834 resulterte i at besetningene, 14 mann, fantes døde den påfølgende vår. Det var nok av proviant og brensel. I slutten av august 1844 ble to fangstskuter fra Hammerfest nedskrudd av isen ved Svalbard. 10 av 14 mann klarte overvint­ringen. Fire år etter forliste skip­per Bakken fra Hammerfest ved Svalbard, og han og de 7 som var med ham måtte ta en ufrivillig overvintring. Samtlige fantes dø­de neste sommer. Sannsynligvis var det sulten som hadde tatt knekken på dem.

En trønderjekt med 7 mann seilte seil og mast over bord på Folla i 1852 og drev så hjelpeløs nordover. De havnet på Bjørnøya, hvor de klarte å oppholde livet i en forfallen liten russehytte hele vinteren. Først i 1854 kom de heim og vakte forskrekkelse i bygda, da de forlengst var an­sett som omkommet.

I 1872 frøs ikke mindre enn 6 ishavsskuter inne ved Svalbard med vel 50 manns besetning. Om

høsten ble først dampskibet «Al­bert», ført av kaptein Otto, sendt til unnsetning, men måtte snu grunnet ufremkommelig is. Julaf­ten gikk «Isbjørn» av Tromsø, kaptein Kjeldsen, til unnsetning, men kom ikke lenger enn til Bjørnøya. Et utenlandsk skip som var i de nordlige farvann kunde heller ikke yte noen hjelp. Utpå høsten ble 4 av skipene skrudd ned. 17 mann av beset­ningene gikk fra Greenhock, den lange veg over til Isfjorden, og tok opphold i et hus som Nordenskiöld hadde ført opp, men dess­verre omkom alle visstnok av skjørbuk. Skipper Mathillas fra Tromsø som sammen med kokken på sitt skip, laget seg et telt på isen i nærheten av det forliste skip, omkom likeledes. De over­levende 38 mann kom heim ne­ste år på de to av skipene, som hadde tålt påkjenningen.

Samme barske år frøs skipper Tobiesens skip inne ved Novaja Semlja. Tobiesen og sønnen, samt to mann ble ombord, men Tobi­esen og sønnen døde utpå vinter­en. De andre to klarte å komme heim året etter med fangstsku­ter. De øvrige fem mann av be­setningen forlot skipet etter at dette var innefrosset. To av disse lyktes det å komme fram til sa­mojeder. To andre fant en gam­mel russehytte, og de oppholdt livet med kjøtt av rein og rev som de fanget. Den femte frøs ihjel. De fire kom siden heim med fangstskuter. Tobisen var fra Tromsø og de øvrige var fra samme sted og nærliggende di­strikter.

En Tromsøværing, Sivert Brekmo, hadde måttet forlate en stor båt og en stor fangst på Svalbard i 1892. Året etter tok han og en ungdom på 18 år over fra Vardø til Svalbard i en liten båt. De kom lykkelig over på sin hasar­diøse ferd og fikk lastet den store båt. De var kommet nær Nord­kapp da uvær tvang dem til å hol­de unda tilbake til Svalbard. De var fri for alt og hadde ikke en­gang fyrstikker, men klarte alli­kevel å overvintre i en hytte og oppholde livet. Sommeren 1894 kom de velbeholdne heim til Tromsø både med storbåten og lasten. Et strålende bevis på mot, energi og utholdenhet.

Samme år mistet en Tromsøskute fangstbåten med 4 mann. Man så aldri en flis etter dem. En hvalros kan som nevnt ha en vekt på opptil 1000 kilo, og man mener at det er en slik som har kantret hiten. Det er nemlig be­vis for at slikt kan forekomme. Engang stakk en harpuner en hvalrosunge og på dennes skrik kom moren til, kantret båten og fikk tak i harpuneren som var to ganger under før hvalrosen, slapp mannen nede på bunnen. Heldigvis var det grundt så de andre fikk mannen opp og til hektene igjen.

Mange av disse dyktige fangst­menn i disse strøk førte heim dagbøker med viktige opptegnel­ser. Men vi har hatt en rekke fangstmenn, som også var oppdagere og ikke så lite av viten­skapsmenn, som ferdedes i andre strøk av polarstrøket. Vi har kaptein Elling Carlsen, født i Tromsø i 1819. Han fant Kong Karls Land og seilte som første mann rundt hele Svalbard. Han foretok en ganske omfattende utforskning av Svalbard og en rekke øyer i polarområdet. Men hans største forskerferd (hans ferder var jo også fangstferder) var østover og inn i Det Kariske Hav og videre oppover langs den sibirske kyst. Han gjorde flere ferder gjennom de forskjellige streder og langs Novaja Semlja og gjorde alltid rike fangster.

En lignende polarforsker og fangstmann var Edvard Johan­nesen fra Balsfjord. Han foretok også verdifulle opplodninger. Han var forresten den første som seilte rundt hele Novaja Semlja. Disse to menns mange ferder ble av Nordenskiöld betegnet som noe av det merkeligste i arktisk hi­storie, og det sier en hel del. Det var Elling Carlsen som fant Barents’ vinterhavn og levningene etter hans ekspedisjon nær 200 år tidligere.

Men det er også en rekke andre ishavsfarere som gjorde oppda­gelser av blivende verd, som T. Mack og F. Mack, T. Torkildsen, A. Nedrevåg, P. Qvale, E. Ulve, kaptein Tobisen og flere. Den siste ble nedskrudd og forliste mange ganger på sine ferder, hans siste ferd var i 1872. Da ble han innestengt av isen ved Korsøya på vestsiden av Novaja Semlja og ble nødt til å overvintre. Syv av besetningen tok fatt på en halseløs ferd sørover for å få forbindelse med fangstfartøyer. En av dem omkom, de andre seks kom etter forferdelige lidelser fram til samojeder. Fire kom seg i forbindelse med norske fangst­folk sommeren etter, mens to bodde sammen med samojeden i mange år. Tobiesen og hans sønn og to mann holdt seg ombord i far­tøyet, men hadde dårlig utstyr, da de selvsagt ikke hadde regnet med overvintring. Den 29. april 1873 døde Tobiesen av skjørbuk og den 5. juli sønnen, men begge førte de journal med meteorolo­giske iakttagelser til samme dag de døde. De to av mannskapet fikk forbindelse med en russeskute i august. Samme vinter overvintret 17 norske fangst­menn i Isfjorden. De ble offer for skjørbuk, men dagbok med ob­servasjoner førte også disse.

Ishavsfolket fra denne perio­de og siden var ikke bare våg­somme og dyktige fangstfolk, men man kan godt si at det var folk med polarforskning i blodet og deres dyre opptegnelser finnes da også i verdens store geogra­fiske vitenskapsselskaper.

Inntil 1898 hadde norske fangstfolk fått en vidstrakt kjennskap til alle øyene i Polar­havet og kysten av Sibir med Kvitsjøen. Men fangstresultatene begynte å bli høyst varierende. De begynte å kaste sine øyne mot Grønland, men vegen var lang og hard og skutene de hadde var små.

I 1898 dro skipper Johannesen fra Tromsø (Balsfjord) til Kvit­sjøen, men da det her ikke ble noen fangst fortsatte han med sin lille skute til Novaja Semlja, Svalbard og Jan Mayen og alle steder uten nevneverdig fangst. Han og mannskapet ble så enige om at de skulde våge ferden over til Grønlands kysten. Her fanget de på kort til fire levende bjør­ner og skjøt 22. Videre skjøt de 64 hvalros og 75 sel, samt 4 bison­okser som var det mest bemerk­elsesverdige på hele turen. De kom heim i god behold med en relativt stor og verdifull fangst. Dette var opptakten til fangsten på Grønland.

Norsk vågemot hadde funnet nye ervervsveger.

Århundret mellom 1795 og 1898 danner på sett og vis et eget avsnitt i den norske fangst- og polarforskings historie. Det er en lang historie, rik på mannsmot og dåd, men også rik på trage­dier og mannefall. Men det er typisk for dette djerve folkeferd, at det aldri ga opp, selv etter håpløse, svarte år med uvær og liten fangst. Alltid videre. Og de var som nevnt ikke bare fangst­menn, men menn med oppda­ger- og forskertrangen i blodet.