(Stavanger Aftenblad 4/2 1939)
Den som en sommerdag kommer spaserende mellom husene i Svalbards Ny Ålesund eller Longyearbyen på Bjørnøyas strand eller langs kyststripen i Safebay på nordsiden av Isfjordens munningen, kan nesten være sikker på å møte en eldre herre med lett gråsprengt skjegg. Med spenstige skritt og øine som ikke undgår noe, drar han omkring i det landet hvor han selv, kong Håkon og hr. Nygårdsvold har suvereniteten. Like sikkert støter en på den eldre herren om en i det høstlige eller vinterlige Oslo styrer sine skritt opp mot de redelige kvarterer hvor den hundre år gamle Observatoriebygningen ligger i sin park. De nye murhusene har ganske visst gjort inngrep i Observatoriehagen, men den vakre bygningen står fredet. Her residerer Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser og i dets aller helligste dosent Adolf Hoel. En sommerreis til Svalbard og høsten og vinteren vidd til videnskapelig arbeid i observatoriebygningen, det er hans årsprogram.
Når en går omkring i den norske ishavsinstitusjon, oppdager en snart at en er midt i et museum, hvor de ting som er samlet sammen i årenes løp, på en levende måte forteller adskillig av den historie som er utspilt i de nordlige breddegrader, skriver en medarbeider i svensk Dagens Nyheter – Se på det røde kartet, sier dosent Hoel og holder opp et kartblad, et par kvadratmeter stort, for det meste dekket av flammende rød anilinfarge.
Det var en gang en del av Nobiles røde telt, forteller dosenten. Som en vet, oppdaget ikke undsetningsflyverne leiren på isen. For at de skulde bli oppmerksomme på den, helte Nobile anilinfarge som han hadde med sig, over karter og andre ting og dekket teltduken med dem. Det hjalp. Da «Krassin» kom fram til isflaket – jeg var med ombord – lå kartet slengt i et hjørne, og da jeg selv en gang hadde eiet det før jeg gav det til Nobile før «Italia»s start, mente jeg det kunde ”eksproprieres”.
Vi går inn i samlingene. På gulvet ligger to store vakkert tilberedte skinn – de er av moskusokser. En holder akkurat nå på å undersøke om en ikke kan lage brukbart lær av hudene av de 2–300 moskusokser som hvert år blir skutt på Svalbard.
Et helt rum i Svalbardmuseet opptas av en hundre okkupasjonsskilter av forskjellig format og materiell og med innskrifter på de mest forskjellige sprog, på tysk, engelsk, norsk, svensk og russisk. Det fins rustne jernskilter, kobberskilter hvor irret lyser grønt, trebretter med nesten avblekte innskripsjoner og emaljerte skilter, som tidens tann forgjeves har gnagt på.
– Denne samlingen er enestående i verden, sier dosenten, og noe tilsvarende vil ikke bli til i fremtiden, for med undtagelse av noen områder ved Sydpolen, er nå hvert stykke jord under en eller annen makts suverenitet.
Siden hollenderen Wilhelm Barentz 1596 med kart og virkelig lokalbeskrivelse beviste at han hadde oppdaget Svalbard, gjorde adskillige nasjoner krav på øygruppen. Men den forblev herreløs gjennom hele århundret. I 1871 søkte den svensk-norske regjering å få stormaktene til å anerkjenne en okkupasjon for de to lands regning, men russerne sa nei. I 1907 gjorde Norge et nytt framstøt, men verdenskrigen avbrøt forhandlingene, og først ved fredskonferansen i Paris 1919 og senere ved forhandlinger i 1920 blev Norge tilkjent suverenitet over områdene. Alle stater blev dog sikret like stor rett til fiske, jakt og grubedrift.
I de mellomliggende årene var da utspilt den livlige okkupasjonen som Svalbardmuseets skiltsamling vidner om.
– Det var den sterkestes rett som hersket i dette ingenmannsland, sier dosenten, og kampen blev kvassere jo mer en fikk klart for sig de verdier som kunde ligge skjult under den evige snøen. Privatpersoner og konsortier rustet ut ekspedisjoner til Ishavet, og så satte en opp et okkupasjonsskilt som tegn på at en hadde tatt landet i besiddelse. Som oftest blev annekteringen fornyet hvert år, enten av den som opprinnelig hadde satt opp skiltet, eller av noen som hadde fått hans fullmakt til det. Av og til var det videnskapsmenn som på denne enkle måten erobret land, men like ofte eventyrere, som gikk fram med revolveren spent. Ingen myndighet var det å appellere til, og Pariskonvensjonen av 9. februar 1920 gjorde slutt på mange voldsomheter.
En vakker dag steg f. eks. en engelsk ekspedisjon på 13 mann i land ved Advent Bay. Med store boremaskiner tok de til å sette i gang boringer etter petroleum, som en håpet å finne. Det Store Norske hadde med undtagelse av en telegrafstasjon ikke noen folk på denne del av Spitsbergen. Telegrafisten rapporterte imidlertid til Longyear det som var hendt. Og det varte ikke mange dagene før en styrke på 39 nordmenn også lot ankeret gå. Både prest og læge var med, og nordmennenes leder, direktør Karl Bay, gav straks inntrengende et ultimatum: få boremaskinene ombord og forsvinn, ellers kaster vi både dere og utrustningen i sjøen.
– Tror dere vi klarer dem? hørte de den engelske ingeniøren spørre den som stod nærmest ham. Han rystet betenkelig på hodet, og så var nordmennene herrer på berget.
En ser en del kjente navn på skiltene. Den 12. juli 1910 okkuperte de tre svenskene B. Høgbom, O. Classon og G. Ohlsson et kullførende område, der etter som skiltet forteller, strakte sig 8 km. nordover, 5 km. sydover og 3 km. innover landet. Earlen av Morton og lord Balfour av Burleich, kjente engelske politikere, har også en gang tatt et stykke land i besiddelse på 79. breddegrad, og i 1910 annekterte dr. Gunnar Horn en halvøy. ”Work done 1910. A. Hemming” lyder en annen innskrift, som forfatteren håper er bevis godt nok på eiendomsretten. Men der var han ute i siste liten, for i 1920 kom Paris-traktaten.
Et svensk innslag fins også i samlingen, et skilt som opprinnelig har vært anbragt ved et depot som kanonbåten «Svensksund» la igjen i årene 1800 og 1900. Skiltet er av tre, og inskripsjonen er malt med svart farge som har dekket så godt at skriften nå står i opphøid relieff. De delene av treet som ikke er overmalt, er nemlig blitt så pisket av snøen at det ytterste laget på noen millimeter er slitt vekk.
De ting vi hittil har sett, tilhører jo en nyere tid, men samlingene rummer også minner fra tidligere århundrer. På gulvet ligger en stor stein, som er helt full av innrissede navn. Steinen har ligget på den nordligste delen av Spitsbergen, på en høide hvorfra en kan se en god del av farvannet. Her pleide speiderne som blev sendt ut fra fartøiene, å gjøre sine observasjoner. Observatøren risset inn navnet sitt eller forbokstavene og så datum for besøket. Nå fins det ikke så stor plass igjen at der er rum for et eneste navn til. En 30 navn har dosent Hoel kunnet tyde, og det eldste årstall en finner, er 1771. En er sikker på at den som risset det inn, hørte til besetningen på en engelsk orlogsmann under befal av admiral Phipps, som det året besøkte farvannet. Den senere så berømte admiral Nelson var med på ferden. Admiralen utgav et større videnskapelig verk om den.
Svalbardmuseet har meget mer å vise. Det fins små håndskrevne observasjonsrapporter fra Roald Amundsens hånd fra hans første selvstendige ishavsferd. Den fant sted i 1901, og var ment som en prøveferd for Nordvestpassasjen og gikk opp til havet mellom Novaja Semlja, Spitsbergen og Øst-Grønland. Der fins en kikkert, som har tilhørt Carsten Borchgrevink, som var den første som overvintret ved Sydpolen, der en sekstant som Johannesen brukte på sin sledeferd 1892. Og der en flottør av kobber til en amerikansk mine, som har slitt sig og drevet med Golfstrømmen. En kjenner den igjen på materialet – sentralmaktene og også de vesteuropeiske mineutleggerne hadde betydelig enklere stoff i de flottørene de nyttet. Og der henger også Willem Barentz kart fra 1596, det første dokument om Spitsbergens land.
Men dosent Hoels institusjon lever ikke bare i fortiden, tvert imot er den i høi grad med i nuet og fremtiden. I et rum undersøker dr. Gunnar Horn – kjent navn fra kappløpet om resultatene av Kvitøyfunnene – en samling kullprøver, som han i sommer tok oppe på Spitsbergen under en reis sammen med dr. Gram i Statsbanenes kjemiske laboratorium. I en annen avdeling arbeider en med resultatene av sommerens flyvefotografier. Og da medarbeideren i Dagens Nyheter skal til å forlate observatoriet, møter han på trappen professor Stensiø fra Lund, som nettopp skal opp og legge planer for den svensk-norsk-britiske ekspedisjonen som neste år skal nordover, først og fremst for å undersøke devonfisker.
– Flyvefotograferingen blev ferdig i sommer, forteller dosent Hoel. To tredjedeler blev undagjort alt i 1936. Til sammen er det tatt 5500 billeder, som dekker en flate av 65 kvadratkilometer. En kvalfanger med fullstendig radioutrustning var moderfartøi, og flyverne var ofte oppe i over 3000 meters høide
– Når vi blir ferdige med kartene? Ja, om ti år, skulde jeg tro. Det kan kanskje høres lenge ut, men en må tenke på at vi tidligere med den gamle metoden ikke vilde ha klart å komme over mer enn en tredjedel av landet på 30 år. Det første kartet over den sydlige del av Vest-Spitsbergen har vi forresten snart ferdig. Den minste detalj er tegnet av stereo-planigrafen, som ikke overser den minste sprekken i en jøkel.
Vi har fløiet over Värmlands ryggen ved Ymers Bay, over Frødings topp, over Tegners topp og over Geijers topp. Vi har erosjonsdannelsene på Capitoliumfjellet foreviget på våre filmer. Vi har sett issprekkene og breporten ved Nordenskiölds bre. Og vi har fotografert Stubbendorfbreen, som ikke som en kanskje kunne tro, er oppkalt etter Knut Stubbendorff, som gjorde det store funn nr. 2 på Kvitøya. Den er kalt opp etter hans navn, den russiske general Otto Eduardovitsj von Stubbendorff. Han levde fra 1837 til 1910, og var sjef for den russiske generalstabs topografiske avdeling. I denne egenskap var han blandt annet medlem av en kommisjon for der svensk-russiske grademålingsekspedisjon til Spitsbergen i 1899–1901. Jøkelen blev første gang kartlagt av den svenske astronom Jäderin under en svensk grademålingsekspedisjon i 1898, og kartet blev offentliggjort i en avhandling av professor Nathorst i tidsskrift Ymer et år senere.
Nordostlandet, som vi vidde mestedelen av sommeren, er ikke kartlagt før, og her oppdaget vi fra luften en kjempejøkel 20–30 km lang som gav fra sig is i farvannet utenfor Kapp Mohn. Videre kom vi over et relativt stort lavland med mange vann inne i Nordlandet. Men hensyn til de forandringene det skjer med jøklene, kommer vi i fremtiden av og til å foreta kontrollflyvninger og justere kartene etter disse, slutter dosent Hoel og går tilbake til dagens post, en diger pakke fra alle verdens kanter.