av telegrafbestyrer T. R. Hilton
(Folkets Røst 28/5 1927)
Det første blikk ut gjennem teltdøren gav løfte om at vi idag hadde værgudenes sympati. Den snestorm som to dage før hadde tvunget oss til leirslagning, syntes allerede å ha rast ut. Sneen lå høit op omkring teltveggene og hadde bidratt sitt til at vi fikk lune netter i soveposene. Ennu lå tre av hundene under det sneteppe som hadde føket sammen over dem i nattens løp. Kun Storm – hundespannets bas – satt allerede forventningsfull med øinene stivt festet på den smale spalte i teltdøren, hvorfra den ventet den vanlige morgenhilsen. Det første stykke tørfisk og saltfisk som blev kastet ut, bragte øieblikkelig liv i snehaugene, og snart efter var frokosten og forberedelsene til den første egentlig jaktdag i full gang.
Jakob var vår selvskrevne fører. Som gammel jeger og fangstmann var hans samvittighet allerede betynget med mangen bjørn og ren og utallige revepelser, før nogen hadde tenkt på å overføre civilisasjonen til hans jaktmarker.
Også Alfred tilførte ekspedisjonen et verdifullt fond av erfaring fra tidligere fremstøt mot arktiske egne, mens jeg selv var å regne for en ren uskyldighet i denne henseende. En lang vinters mange – både trolige og utrolige – jakthistorier hadde dog i høi grad skjerpet min appetit på dette vårt første større foretagende efter mørketidens ophør.
Et lett snedrev fra øst seg oss imøte efterhvert som vi steg op av snegryten, hvor vi snart bare skimtet avtrykket av vår siste leirplass. De uthvilte hunder kastet sig som fire små hester i selene, mens deres nysgjerrige neser avsøkte luften, for om mulig å utfordre, hvad der skjulte sig bakom sneforhenget lenger fremme. Det usiktbare vær med den stadige dryss av lett sne, gjorde bruken av kikkert til en forholdsvis unyttig beskjeftigelse. Kun nu og da varslet spor av en omvankende bjørn eller rev om liv i denne ørken av sne og is.
En ensom rype satte hundene i en ren ekstase, og da Alfred bragte den inn som dagens første jakttrofé, kastet hele hundekoblet sig over fuglen så fjærene føk. En av de grådigste hunder satte i sin iver tendene i hans hånd, og det var først efter en meget kraftig argumentasjon med pisken, at de knurrende og hylende trakk sig tilbake fra den forlokkende avveksling i tørrfiskens og kjeksens ensformighet.
Timene gikk. Det bar stadig høiere op i landskapet, med en kortere rast av og til, når sleden blev for tung i snedrivene. Det gjaldt å spare både på de to- og firbentes krefter og spørsmålet om den beste leirplass stod allerede på dagsordenen. Under den store hammeren ved den grå stenen derborte så det bra ut.
Men det var da en ganske merkelig sten. Enten var det bare trettheten, eller også måtte det være snefillene, som gjorde den levende, for jeg så tydelig, at den flyttet litt på et av hjørnene. Eller skulde det kanskje være en ren? Avstanden var ennu temmelig drøi, men i kikkerten blev stenen til no grått, som beveget sig, og der var snart ikke tvil om, at vi her stod ved målet for våre bestrebelser. Hundene hadde ennu ikke fått vær av dyret, og blev hurtig kjørt ned i en snegrop, hvorefter Jacob med sin lange remingtonrifle, og vi to andre med karabiner formerte skytterlinje mot det intetanende bytte. Vi fikk det til å være en ensom gammel renbukk, som hadde sparket sig ned gjennem det hårde snelag og nu var sterkt optatt med å karre frem sin magre kost av det sparsomme moseteppe, som dekker de luneste steder inne i disse smådaler.
Langsomt og forsiktig krøp vi fremover – benyttet hver sneskavl og ujevnhet i terrenget for å gjøre oss usynlige. Omsider gav Jacob oss et vink om at vi burde prøve, og snart falt hans skudd efterfulgt av våre. Gjenlyden var neppe borte, før vi nysgjerrig kikket over snekammen for å være vidne til bukkens siste livsytringer. Men det så ut som vi her hadde å gjøre med en utpreget flegmatiker, for våre skudd hadde ikke engang satt den i sinnsoprørt! Lavere sikte – en ny serie med skudd, men bukken protesterte fremdeles mot vårt urimelige forlangende om å bite i det gress, den forgjeves hadde søkt efter. De nærgående kuler hadde dog gitt den en egen uro i kroppen – den vimset et par ganger omkring og gjorde sig snart efter usynlig i snedrevet.
Ved nærmere undersøkelse av terrenget mellem oss og bukken viste det sig at avstanden knapt var 200 meter. Der lå hårdotter igjen efter den, som viste at ihvertfall hadde et par kuler rispet den i skindet. Det var lett å skjønne, at snedrevet hadde narret oss til å bedømme avstanden for lang.
Jacob ga nu det fornuftige råd, at vi burde la den være i ro en stund og heller opta forfølgelsen efter at vi hadde styrket oss og hvilt litt.
Hos mig hadde imidlertid de avskutte prøver på bukkens skalp utløst hittil ukjente følelser. All tretthet var som blåst vekk – og med det lønnlige håp å få nedlagt bukken med ophøyet hånd drog jeg efter den med en forsikring om å vende tilbake såsnart der var noget nytt å melde, mens mine to ledsagere satte kursen tilbake til hundene.
Sporene var tydelige nok, og det varte ikke lenge før bukken atter var synlig. Terrenget var nu betydelig mere åpent. Lengere fremme syntes dalen å vide sig ut til en stor slette, hvor bukken utvilsomt hadde lettere for å holde sig klar av oss. Det gjaldt derfor om hurtigst mulig å komme den i forkjøpet, men derved blev det nødvendig å legge veien over fjellryggen ovenfor. Efter en besværlig opstigning gjennem løse snedriver og over bare flakk av hård, glassaktig skare, var jeg omsider oppe.
Men – for et syn! Mot nordøst var himlen klar og åpnet et utsyn gjennem den ytre Coaldal mot Isfjordens kaos av opskrudde isflak og drivis. Kun over en smal råk som strakte sig innover mot Nordfjorden, lå en lett froststrøk, hvorover Nordkystens høireiste fjellpyramider fortonet sig. Den lavtgående vårsol kastet sine stråler inn i dette panorama og gav den hele isørken et fantastisk liv. Det hildret over selve fjorden. Det vekslende spill av lys, skygger og tåkedis blev til et strålende fata morgana, hvor gjenskinnet fra de blendende hvite sneflater og isens krystallklare prismer tryllet frem et billede av eventyrlig prakt. Den uryddige ismark syntes hevet op i luften, iskollossene hevet sig som groteske, kjempemessige søiler, der steg, sank og svaiet, som om de uophørlig blev forvandlet av usynlige hender. De sælsomme åndeaktige former gav det hele et preg, der førte tanken hen på ting, som ikke er av denne verden.
En snebyge trakk plutselig som et teppe for det hele, og det blev knapt nok tid til med kikkerten å ransake det indre parti av Coaldalen, hvis øst side lot sig overskue i hele sin lengde.
Efter en kort søken kom der inn i synsfeltet av kikkerten nogen mørke punkter, som dannet en påfallende kontrast mot den helt hvite bakgrunn. Det blev snart klart, at enkelte av punktene langsomt, men tydelig forandret sin innbyrdes avstand. Det blev mulig å telle en flokk på 20 a 30 dyr, som hvilte efter beitet. Det var virkelig lovende utsikter til næste dags jakt. Den gjennemtrengende sno opmuntret ikke til videre iakttagelser. Nu gjaldt det bare å komme sig hurtigst mulig nedover og få gjort kort process med bukken.
Ved å følge et halvt igjenføket bekkeleie, lyktes det omsider å komme bukken på forholdsvis nært skuddhold. Den gikk fremdeles og drev nede i den samme bakkeskråningen, men trakk sig langsomt fremover mot vinden og mot den åpne slette. Av og til sparket den op litt sne og snuste ned i. Lange stunder løftet den hodet og så ut som den sturet eller kjedet sig. Det var noget over dens holdning og litt dvergaktig, forpjusket utseende, der minnet om en gammel furu der har tilbragt hele sitt liv i umiddelbar nærhet av tregrensen.
Gjennem et hull i sneskavlen holdt jeg stadig øie med dens bevegelser, snart måtte den passere mig på godt skuddhold. Situasjonen ga nu intet valg. Der var nu ingen tvil om at skjebnen hadde utsett mig til bukkens banemann. Hvilken triumf, når jeg kunde melde dens fall til mine to jaktkamerater som nu sikkert måtte undre sig over mitt lange fravær. Jeg så allerede i ånden Jacobs bifallende nikk til min beretning om jaktdagens siste akt, som nu skulde kranses med mine første jegerlaurbær.
Der rykket bukken et godt stykke fremover – med hele bredsiden mot mig. En bedre chance fikk jeg ikke nu var det store øieblikk kommet. Jeg siktet omhyggelig mitt på bogen – tok forsiktig trykkpunkt og – –
– Men hvad i alverden? Der reiste bukken sig på to, steilet som en løpsk hest og sank sammen.
Men jeg hadde jo ikke skutt ennu. Var det hekseri? Hjerteslag?
Mine tanker gikk et øieblikk i zikzak, inntil mitt øre fanget det dempede knall av et rifleskudd.
Fra en sneskavl lenger nede i dalen hadde Jacob skutt – mine laurbær ut av hendene.