(Nordisk Tidende 24/12 1931)
– Og akkurat hvordan feiret De julaften der oppe i ensomheten på Rats Island?, faller et av spørsmålene i samtalen med Stavangermannen Ingvald Hetland, som på et besøk i «Nordisk Tidende»s redaksjon forteller om sin trappingtur i Alaska.
– Ja, vi hadde ikke rare sakene å feire med, sier Hetland. Det begynte allerede å skorte på provianten. Smått var det med tobakken. Vi kokte risengrynsgrøt og åpnet en boks cornbeef». Så begynte vi da å pusle med radioapparatet for å se om vi kunde opfange nogen julestemning fra utenverdenen, og sandelig lykkedes det ikke å få høre «Holy Night» – sunget i Oakland, Kalifornia – hundreder av miles borte.
Når Hetland sier «vi», mener han sig selv, sin partner Oslomannen Thor Thorsen – og to katter, som de hadde tatt med sig fra Unalaska for å holde rottene på Rats Island fra livet.
Men la oss nu begynne historien fra begynnelsen av.
Alaska-feber.
Ingvald Hetland hadde jobb i Standard Oil Co., men våren 1928 fikk han denne «Northern fever» med jegerfantasier og utsikter til stor gevinst og fortjeneste. Sammen med Thorsen hyret han sig som «trapper» med den kjente kaptein C. Pedersen, som er en av de store pelsjegermenn på vestkysten. Hver sommer går han nordover helt opp til Point Borrow i Alaska med sin motorskonnert. Det var forresten han som hjalp med å få Amundsens aeroplan nordover til Point Barrow, da han skulde flyve til polen sammen med Omdahl.
Skuten hadde et mannskap på 16. Fire mann blev ilandsatt for overvintring i Nord-Alaska. Fra Point Barrow tok de en mindre båt til Hershel Island på Kanada-siden, hvor der er trading-stasjon.
En stolt skutes endelig.
Ved Hershel Island ligger Amundsens gamle skute «Maud» fortøiet som radio- og handelsstasjon for Hudson Bay Company.
Den ser litt avtaklet ut, forteller Hetland, og han hørte der oppe at kompaniet skulde være villig til så å gi skuten til Norge, hvis der blev sørget for transporten.
I Nord-Alaska ferdes mange gamle norske trappere, som musher innover vinterviddene med sine hundespann til sine ensomtliggende hytter. De går aldri ut på «utsiden» (utenfor Alaska) – bare kommer til tradingstasjonene og selger sine skinn.
– Det er nogen ekte gamlekarer disse trapperne; de har så å si sagt farvel til alt sammen. Der er mange raringer som har ferdedes i traktene så lenge at de som jegere er lurere enn reven selv.
I løpet av vinteren fikk Hetland og hans partner 160 blårev. I mai kom kaptein Pedersens skonnert tilbake for å hente dem, men da utbyttet ikke svarte til forventningene, besluttet de å gå i land for en overvintring på Rats Island i Aleutian-gruppen.
Rats Island var en gudsforladt øy, 8 miles lang og 3 miles bred. Thorsen og Hetland kom dit med en båt fra Unalaska, en reise på en ukes tid. Nogen år i forveien var der satt ut nogen revepar på øya, og nu skulde det da vise sig om det var blitt et jaktfelt. De hadde med sig tilskårne planker for å sette op en hytte på 12 gange 14 fot, komfyr, kull og ved, en Ford bensinmotor for å lade batterier til lys og radioapparat, en liten skiff, som dog ikke var stor nok til å komme over til nærmeste øy med. Proviant trodde de de hadde nok av, for båten fra Unalaska skulde hente dem igjen i februar måned.
Det var midtsommers, da de vinket farvel til båten. De to var alene som Robinson Crusoe og Fredag på sin øy, bare adskillig bedre utrustet. Hytten kom opp. Matskap blev laget. De gjorde sig kjent med øyas beskaffenhet og revenes veier og gjemmesteder.
Da vinteren kom ble 30–40 feller satt ut langs to ruter på øya, og hver dag gikk de to menn sine runder. De skiftet med matlagningen, fisket litt, skjøt litt fugl, bl. a. 12 ørn, laget ski og bindinger. Om kvelden blev det å lytte til radioen, hvorigjennem de kunde høre stasjoner som San Francisco og Salt Lake City. De leste rubb og stubb av hvad der var av bøker.
Vinteren gikk. Februar kom og gikk – men ingen båt kom for å hente dem fra øy-fengslet. Som fortalt i begynnelsen blev det knapt med mat og tobakk. Månedene gikk og ventetiden syntes ikke å ta ende. Alt var oppakket og ferdig til opbrudd.
Humøret sank.
De to menn blev irritable – som man gjør under slike situasjoner,
– Det er merkverdig, sier Hetland; man kan være de beste venner av verden, men slik dagstødt samvær – selvanden – virker irriterende. Der gikk uker uten at vi snakket et ord med hverandre. Alt hvad Thorsen gjorde syntes jeg var galt, og alt hvad jeg gjorde syntes han var galt. Fikk vi se en sæl som vi kunde gjøre jakt på – eller hendte der andre småting – utenom oss selv – tødde vi likesom op og blev godvenner igjen, men ellers var det en forferdelig tid, som tok på nervene. For kan De tenke Dem, endelig i juni måned – fire måneder for sent – kom båten fra Unalaska innom på tilbaketuren fra Aleutian-gruppens ytterste øy – Atue – to dagsreiser utenfor oss. Men det blev heller ikke bare glede og fornøielse. Mannskapet ombord – skipper og tre mann – var syke. Det viste sig å være meslinger, og Thorsen og jeg måtte ta vare på «navigeringen», jeg i styrehuset, Thorsen i maskinrummet. Det er en selsom runde en slik båt gjør en gang om året til de ensomme øyer. Alt som er hendt i vinterens løp kommer for dagen. Vi var innom en øy som heter noget slikt som Semi-sapasnoia, hvor en mann hadde falt ned og brukket nakken. Vi var innom en annen øy for å hente en mann som var blitt gal – det var blitt rapportert av kystvaktkutteren. Vi fant en gammel mann aldeles tullete, han gjorde motstand, da vi vilde ha ham bort derifra. Hans partner hadde vært en ung mann – en halfcast på 25 år; han var ingensteds å se og den gale kunde ingen beskjed gi. Vi fant ham ved et av de utliggende lagre; han hadde skutt sig for flere måneder siden, alt tydet på selvmord, og ved siden av ham fantes en beskreven lapp papir om, at nu vilde han skyte sig, han var syk, og holdt det ikke ut lenger – goodbye!
Den gamle tullingen blev derved befriet for enhver mistanke.
Det lykkedes er mig å få ham ombord i båten – samt hans jaktutbytte, bestående av 70 blårevskinn.
Da ekspedisjonen kom tilbake til Unalaska blev meslingpatientene tatt vare på, og de andre måtte ligge et par uker i karantene.
Når enden er god.
Unalaska er en liten fiskerby som om sommeren har en befolkning på 8–500 mann, 70–80 pst. norske. Livet forandret kulør. Thorsen og Hetland fikk jobb ved en ny dokk, som skulde anlegges, god betaling hele resten av sommeren; de blev igjen de beste venner av verden. Selv gamlingen kom sig litt til hektene igjen. Han tullet og pratet og var løien av sig, men han kunde på sett og vis gjøre rett og skjell for sig han også.
I september kom kaptein Pedersens skonnert innom på veien fra Point Barrow og de to partnere gikk ombord med sin fangst på 107 blårevskinn og nok kontanter til å sette en «silverlining» på nærmeste fremtid.
– De lengter kanskje ikke nettop tilbake til Rats Island? spør vi Hetland.
– Nei, det gjør jeg ikke. Heller ikke Thorsen, som nu er i Oslo, og som jeg hører fra av og til. Men denne Alaska-ferden er allikevel et interessant og underlig kapittel i mitt liv, sier Hetland.