Funnet av Willem Barents’ dagbok

En merkelig parallell til Andrée-funnet

(Tromsø 30/9 1930)

Hollenderen Barents navn er blitt nevnt i forbindelse med be­retningene om Andrée-funnet. Når man ennå intet visste om hvorvidt Andrées dagbok kunde tydes, minnet fagkunnskapen om, at Barents journaler kunde tolkes, skjønt de i 274 år hadde vært innesluttet i isen. Historien om den Barentske ekspedisjon i slutten av 1500-tallet og om gjenopdagelsen av vinterleiren to og trekvart sekel senere er i flere henseender en merkelig parallell til Andrée-funnet – og danner tilsammen et såpass betydelig kapitel i polarhistorien at en li­ten erindring om den kan være på sin plass netop nu.

I Nordostpassasjens historie hører Willem Barents til de be­rømteste pionerer. Han deltok i tre forskjellige ekspedisjoner til Ishavet og la derunder for dagen beundringsverdige egenskaper som sjømann og oppdagelsesrei­sende. Dessuten var han den første som det lykkedes å gjennemføre en overvintring i de arktiske egne.

Historien om dette foretagen­de er rik på interessante og ofte dramatiske episoder, og sikkert er det, at de menn som deltok i eventyret, selv betraktet det som et under, at de kom fra det med livet.

I årene 1594–95 hadde to hollandske ekspedisjoner vært ute for å lete efter en nordlig gjennemfartsvei til Ostindia. Willem Barents hadde deltatt i begge to, men tross det negative resultat trodde han fremdeles fullt og fast på den nordlige gjennemfarts eksistens og frem­kommelighet. Han var ikke ale­ne i sin tro. Andre fremstående sjøfarere delte den, og derfor var det ikke så merkelig at en tredje ekspedisjon blev planlagt. Men den hollandske stat var for­siktig, den hadde utrustet to ekspedisjoner, og det hadde ikke lykkedes noen av dem å få endog en fjern kontakt med kineserne. Derfor betenkte den sig på å sende den tredje avgårde. I ste­det opsatte den en belønning på 25,000 gylden for den første lykkelige fullførte reise nordi for Asia til Kina.

Da besluttet byen Amsterdam å utruste to fartøier. Det ene fikk som kaptein Johan Cornelius Rijp, det annet Jakob Heemskerk. Willem Barents fulgte med som styrmann, men i virkelig­heten var han ferdens egentlige leder.

Den 18. mai 1596 seilte fartøiene avsted fra Texel, og rei­sen gikk uten ulykker op til Is­havet. Været var godt, solen ly­ste døgnet rundt og is forekom bare i spredte tilfeller, og for­årsaket ingen fortred. En ukjent ø anløptes. Barents kalte den Beeren Eiland (Bjørnøen), fordi man der fanget og drepte en bjørn. Bestandig holdtes nord­lig kurs – og en måned efter av­reisen viste der sig ennu et ukjent land forover. Det var Spitsbergen. Men dermed var det slutt med å trenge frem mot nord. Stevnene vendtes mot syd, og den 1. juli kom man på ny til Bjørnøya. Der blev holdt råd om hvilken vei der burde velges og da de befalhavende ikke kunde bli enig, så besluttet man å skil­les. Heemskerk og Barents seil­te med det ene fartøi mot Novaja Semlja, mens Rijp tok en nordligere kurs, Det viste sig at den kurs som Barents hadde valgt var den riktige. Rijp blev snart tvunget til å vende kursen mot øst.

Imidlertid holdt Barents østlig kurs og hadde heldet med sig. Den 17. juli, en måned ef­ter at han nådde Spitsbergen, fikk han Novaja Semlja i sikte. Han fulgte nu dens vestkyst mot nord. Men det gikk ikke hurtig. Gjentagne ganger hopet isen sig omkring fartøiet og syntes å vil­le umuliggjøre den videre fremtrengen. Situasjonen så imellem temmelig kritisk ut. Men tross den ofte voldsomme isskruing holdt fartøiet stand. Endelig nådde man Novaja Semljas nord­spiss, og åpent vann viste sig i sydøst. Nu trodde Barents på ekspedisjonens lykkelige utgang.

Men man nådde ikke det åpne vann. Det dekkedes snart av is, og omkring fartøiet blev pakk­isen tettere og tettere. Det var allerede slutten av august og no­en bedring var ikke å vente. Tvertimot! En dag måtte Ba­rents efter utallige forgjeves for søk på å komme løs, konstatere, at fartøiet satt fast.

Temperaturen sank. De åpne råker frøs igjen. Mørket tok til for hver dag. Polarvinteren var ikke lenger på avstand et truen­de spøkelse. I løpet av noen dage rukket den de djerve menn inn på livet, og de hadde intet annet å gjøre enn å ta op den ulike kamp. De hadde allerede før lidt meget og svevet i livsfare under kulde, mørke og uvær, men så lenge fartøiet hadde vært uskatt og der fantes vann under kjølen, var de ikke mistrøstige. Nu blev det anderledes.

Fartøiet utsattes for en vold­som isskruing. Det løftedes høit op og veltet over på den ene si­de, akterspeilet løsnet og det så ut som skroget skulde bli helt knust. Barents lot derfor båten, sluppen og verktøiet til deres istandsettelse straks føre i land. Ved en rekognosering i land opdaget de et rinnende vassdrag med brukbart drikkevann og drivved i en sådan mengde, at det strakk til å bygge en koje av den. Det medførte mange besværligheter, fordi kulden tiltok og isbjørnene var nærgående, men i begynnelsen av oktober var den dog fer­dig.

I november forsvandt solen under horisonten. Den lange polarnatt som skulde vare bortimot 2000 timer eller omtrent 81 døgn hadde tatt sin begynnelse. Med mørkets inntreden forsvandt bjørnene, som på samme tid var en lettelse og et tap, fordi man hadde nytte av å skyte dem. Til gjengjeld viste der sig en meng­de rev som man satte op feller for. Deres kjøtt var godt å spi­se, men der blev intet fett til lampen og man måtte nøie sig med lyset fra ildstedet.

Den lange natt skred frem­over. Temperaturen sank stadig. Sneen falt i utrolige mengder, kojen begravdes og man måtte gra­ve sig ut. Snemassene stoppet igjen røkhullet, så ilden sluknet. Innerveggene overisedes og sengstedene blev dekket av tykk rim­frost. Klokken stanset av kulden og derefter fantes ingen annen timemåler enn et timeglass, som randt halve døgnet. Hvor meget man ildet i kojen, så spredte var­men fra ildstedet sig bare til de gjenstander, som var i dens umid­delbare nærhet. «Ilden syntes å ha tapt sin evne til å varme», he­ter det i Barents journaler.

Tross alle besværligheter og skjønt det hos alle var så som så med helbreden, holdt de motet oppe. Og skjønt vinteren syntes uendelig lang, kom dog våren tilslutt.

Sluppen og båten gjordes istand. Å tenke på fartøiet var håpløst. Hvor håpløst det enn var å begi sig ut på Ishavet i to små åpne båter, var det allike­vel den eneste utvei til redning, som stod tilbake.

I midten av juni tiltrådtes den vågsomme ferd efter at den alle­rede dødssyke Barents hadde ned skrevet en beretning om overvintring og nedlagt den i ko­jens røkfang. Den seilas, som nu fulgte, hører til de merkeligste i sjøfartens historie. Isen åpnet og lukket sig skiftevis omkring de små farkoster. Ofte måtte de under store anstrengelser drages op på ett eller annet isflak for å undgå å bli knust. Mangel på næring gjorde hver mann utmat­tet og skjørbuken blev mere og mere ondartet. En av mannskapet avgikk snart ved døden, og efter ham døde Barents selv un­der opholdet på et isflak. Men de overlevende fortsatte sin ferd. Under fryktelige farer og lidel­ser, syke og forfrosne, utsatt for storm, isskruing og overfall av isbjørner, fortsatte de tapre menn sin ferd langs Novaja Semljas vestkyst og mot den russiske lappmark.

Efter en og en halv måneds forløp møtte de for første gang mennesker. Og litt efter litt nådde de frem til Kolas kyst. Der had­de de den glede å treffe sammen med ekspedisjonens annet fartøi, ført av Rijp. Og med ham vend­te de tilbake til sitt land. Deres landsmenn hadde trodd at de var døde. Og gleden var derfor så meget større over at de, tross for al­le farer, var kommet fra det med livet.

 Men historien var ikke dermed slutt. Det skulde som sagt vare 274 år før epilogen kom.

Problemet om Nordostpassasjen løstes ikke før med «Vega»s ferd. Men før den tid var der gjort adskillige fremstøt, bl. a. av norske fangstskuter. Efter at hvalbestanden omkring Spits­bergen i 1860-årene begynte å minke, søkte de norske fangst­menn nye jaktmarker, bl. a. i traktene omkring Novaja Semlja. En av disse ishavsskippere het Elling Carlsen. Allerede i 1868 seilet Carlsen gjennem. Det Kariske hav, og da utbyttet av reisen blev godt, kom han igjen i flere år.

I mai 1871 seilet han således fra Hammerfest, men å komme inn gjennem Karaporten viste sig umulig på grunn av isforhol­dene. Carlsen fortsatte altså op­efter Novaja Semljas vestkyst og var da sammen med en annen fangstskute. De reiste sammen til den nord-østre odde i begyn­nelsen av september var passert. Da kom tåken og skilte fartøiene. Carlsen besluttet å vende hjem, og den 9. september gjorde han en landstigning på kysten. Det var nettop på samme sted, hvor Barents hadde overvintret. På 274 år hadde et menneske ikke besøkt stedet. Og resultatet av besøket blev som en samtidig ut­trykker det, funnet av et «ark­tisk Pompeji». Carlsen fant hele den Barentske vinterkoje innesluttet i isen. Naturlig nok var kojen sammentrykt og nedfallen, men alle ting var dog i behold, husets utseende kunde rekonstrueres og dimensjonene kunde må­les. Carlsen målte op lengden til 16 og bredden til 10 alen. Hele innretningen blev gravet frem av isen som hermetisk hadde omsluttet alt. De funne gjenstande opgis til 150. Mange av dem var aldeles uskadt og alt sammen lå presis som det var efterlatt ved avreisen 274 år før. Man fant kokekarene ved ildstedet, våben hengte på veggene og bøkene lå på hylden. I kojens nærhet lå store mengder av bjørn-, sel- og hvalrosben.

Carlsen tok omsorgsfullt vare på alt han fant og bygget på ste­det en varde, i hvis indre han nedla en beretning, om funnet. Derpå seilte han til Hammerfest, hvor han kom i begynnelsen av november efter en yderst besværlig seilas.

De funne saker solgtes til å begynne med til en engelskmann som betalte 10 800 kroner for dem. Men han overlot dem sene­re for innkjøpsprisen til den hol­landske regjering.

Fire år efter Carlsens besøk i hollendernes gamle vinterleir var der atter mennesker på plassen. Det var også denne gang en norsk ishavsskipper, Gundersen. Han gjorde yderligere funn og fant bl. a. Barents skibskiste, som inneholdt ekspedisjonens karter og etpar bøker. Det føl­gende år foretok engelsmannen Charles Gardiner systematiske gravninger på leirplassen og fant ennu endel av interesse. Det viktigste var den av Barents etter­latte beretning om overvintrin­gen og ekspedisjonens forløp, den lå gjemt i et krutthorn og så til en begynnelse ut som en ene­ste isklump, men litt efter litt lykkedes ekspertene å få inn­holdet leselig. Det har selvføl­gelig vært av stor verdi for videnskapen, at man således har kunnet befri alle papirer fra isen og tillike deres innhold.

Den Barentske koje finnes nu rekonstruert i marinemuseet i Haag, og i den er alle funne gjenstande samlet.