Friluftsliv på Svalbard

av telegrafbestyrer T. R. Hilton
(Folkets Røst 4/7 1927)

Under min første overvintring på Svalbard minket stasjonens tobakkbeholdning stygt, og vi hadde ennu nogen måneder igjen før båt kunde ventes fra Norge. Røkesaker måtte skaffes; uten det vilde alle føle et savn som vilde tære på humøret, en farlig ting på Svalbard efter 8 måne­ders ophold, og man var nødt til dag­lig samvær.

Nede i Recherche Bay visste vi om et depot, som tilhørte et nedlagt kullkompani, og i dette depot måtte der være tobakk. Man besluttet da å ut­ruste en ekspedisjon til Recherche Bay for å hilse på nogen fangstfolk i sam­me fjord samt å få med sig tobakk og cigaretter tilbake.

Turens varighet blev satt til 14 dager a 3 uker. Efterat ekspedisjonen til Recherche Bay var utført, kunde deltagerne benytte den resterende tid på den måte, de fant det heldigt.

Der var selvfølgelig stor rift om denne tur. Da kun en mann av sta­sjonens personale, foruten altmulig­mannen Jakob, kunde være med, måt­te man finne på noget for å øke spen­ningen, hvem den heldige skulde bli. De interesserte satte sig om bordet for å spille kort med turen som inn­sats. Jeg vant turen, og så gikk alle igang med utrustningen.

For en lengere tur i polaregnene må alt eftersees, kontrolleres. Pålessning av sleden må følge en bestemt plan, basert på erfarne menns råd. Surringen av lasset må være enkel, men solid, idet lasset i vrient terreng stadig er utsatt for å bli veltet.

Dagen oprandt, da alt var klappet og klart. Stasjonens sledehunder, som nedstammer fra Roald Amund­sens berømte sydpolshunder «Ober­sten» og «Stella», var kommet i god trening og fôret godt. Like før star­ten røk uheldigvis hele koblet op i et av sine vanlige slagsmål. «Thor», en av slåsskjempene, fikk et bit tvers over fjeset, så det ene øie blev lukket igjen, og den måtte skiftes ut. «Ober­sten», en usedvanlig lovende unghund, kom derved med på sin første tur.

Startsignalet blev gitt, hundene forstod det bar ut på langferd. Alle 7 bikkjer hylte og bæljet som villdyr for å komme avgårde. De kastet sig med hele sin kraft i selene, sparket til med bakbenene, så snegyven stod. Sleden kom løs og i susende fart det innover mot Frithjofsbræen, som måtte passeres for å komme ned til Bell Sund.

Inn under bræen var solen alt gått ned, og det stod en kold gufs av den. Termometret viste nok sikkert sine ÷ 30 grader. Under den bratte opstig­ning fikk både dyr og mennesker henge i. Det var i begynnelsen av turen, lasset var tungt, og sleden gled som i aske på grunn av kulden. Hun­dene gikk briljant. Så snart sleden kjørte sig fast, var «Storm», hunde­spannets bas, ikke til å styre. Gang på gang hoppet den til av alle kref­ter for å få sleden løs, tok tak i drag­tampen med tenderne, trakk hunde­ne tilbake så langt det var råd, satte i et hyl, og alle hundene fór frem­over som utskutte kanonkuler. Og sleden kom løs. I de siste bratte knei­kene op mot bræens topp, gikk svepen ustanselig. Endelig var vi oppe, og tok det med ro, inntil nedstigningen til Bell Sund begynte. Nedstigningen var temmelig bratt. Vi måtte ta to tørn med bremsetauget om sledemei­en, for ikke å renne hundene ned. Ut­over fór det så det gøv om bremse­tauget. På hårdt føre var hundene ikke istand til å løpe undav sleden; men de var lure nok til å spre sig til begge sider av den og holde igjen av alle krefter. «Lurven», en stor, tung sledehund, som kom i beknip av drag­tampen, blev i et nu kastet rundt på ryggen og trukket med under ville hyl. I det tiltagende tussmørke holdt vi nok ikke helt rett kurs. Litt øst for Camp Morton var iskrakken glidd ut, og med et dump havnet 7 hunder, sle­den og 2 mann i en haug på isen. To av hundene nærmest sleden, var kom­met under denne, idet den gikk rundt. I en fart blev sleden lempet tilside, og hundene spratt op som intet var hendt. Det er rent utrolig hvad en grønlandshund tåler. For mig står det så at der ikke må finnes et ben i deres syndefulle kropp, som kan brekkes.

Mørket var nu falt på. Jakob fo­reslo å telte for å se hvordan over­gangen over fjorden så ut i dagslys. I sundet mellem land og Axeløya gikk strømmen strid under isen, og der kunde være åpne råker, en kunde kjø­re sig ned i. Den utkjørte distanse var heller ikke så værst til første dag å regne, ca. 40 km. i kranglet terreng. På et forholdsvis lunt sted inne ved land blev teltet satt op. Jakob be­gynte å bringe inn i teltet de saker vi trengte for natten, efter å ha bør­stet alt omhyggelig av for sne, mens jeg satte hundene fast og fôret dem.

En stund efter jeg var krøpet inn i teltet og fått av mig anorakken, satte plutselig bikkjene i å hyle, der tydet på at storvildt måtte være i nærheten. Jakob, en av disse erfarne fangstfolk, tok ikke nogen større notis av spetaklet, men jeg selv grep karabinen og krøp ut av teltet i en viss fart. Der var intet å se uten det utydelige omriss av de rasende bikkjer, som rev og slet for å komme sig løs. Jeg gikk bort til hundene; men de tok intet hensyn til mig. Særlig var «Storm» aldeles forstyrret. Den hoppet i se­len gang på gang, la sig ned og gryl­te, hoppet på ny for å rive sig løs. Av og til stirret den utover fjorden og pep, dirrende i hvert lem, for igjen å hoppe i selen ut mot fjorden. Det var ikke tvil om at der var isbjørn i nærheten. «Storm» var en altfor dreven hund til å bære sig slik for småvildt.

Jeg stod spent og stirret utover isen, men i streng kulde uten overtal var det ingen vits i å stirre utover fjorden nogen lengere tid, hvorfor jeg krøp inn i teltet igjen, hektet teltåpningen godt sammen for natten. Jakob som allerede hadde primusen i full sving, var snart ferdig med maten.

Efter å ha spist, kom pipene frem, og Jakob spurte mig da først om jeg så noget til bjørnen. Jeg måtte si som sant var at jeg ikke hadde sett det minste. Jakob mente at bjørnen ikke vilde dra så langt undav, og lovet mig bjørnejakt dagen efter. Vi røkte våre piper ut, så til hundene at alt var i orden og krøp i soveposene. Hundene var blitt mer rolige, kun av og til hørtes dyp knurring. Vi var nu på trakter, hvor bjørn ferdes, og mitt hode svirret tanken på den bjørnejakt, Jakob hadde lovet mig. Jeg sovnet inn.

Ut på natten våknet jeg plutselig, Jeg trodde jeg hadde hørt tunge trinn rundt teltet. Der hørte jeg det igjen. Det var et dyr som snublet i en av teltets barduner! Stille kom jeg meg op, grep karabinen ved inngang, hektet et par hemper op i teltdøren og kikket ut. Intet var å se. Nu rumsterte det borte ved sleden. Det var besynderlig, at hundene ikke gav en lyd fra sig, Kanskje de ikke had­de fått vær av dyret? Teltåpningen blev knappet helt op. Med riflen for­an mig krøp jeg ut beredt på alle eventualiteter. Mens jeg lå der på alle fi­re hørte jeg med ett dyretråkk like ved siden av mig. Hurtig kastet jeg mig rundt for å skyte, stolende på at skuddet og hundehylene som uveger­lig vilde sette i med det samme, vilde skremme udyret. Så lenge jeg lever kan jeg ikke glemme hvor flat jeg blev ved å skimte «Obersten»s hvite bringe i grålysningen. Bikkja hadde øiensynlig bitt av sig selen og hadde vært på jakt efter mat. Jeg slo kloen i «Obersten» og satte den godt fast igjen. Nogen flaue avbry­telser blev det ikke den natt.

Næste dag vi var på vei over fjor­den, tok hundene et ferskt bjørnespor. De la sig aldeles flate i sporet, hy­lende og knurrende med tungen langt ut mellem kjevene.

Efter en tids kjøring ropte Jakob, at han så bjørnen langt forut, og at den satte kursen mot Midterhuken. Klarte den å komme dit, var den tapt for oss. Jakob viste nu sin rådsnarhet i en snever vending. Under den ville fart halte han sig op til sleden langs slepetauget, kastet sig på siden op på lasset, akte sig fremover, huket «Storm» og «Tiger» løs fra dragtam­pen, kastet sig av lasset med skiene på, for igjen å gripe slepetauget uten å stanse sleden. De to løse hunder fór som raketter bort over isen, mens de resterende 5 hunder satte sine si­ste krefter inn for å komme efter med sleden. Bjørnen var kjapp; men det varte ikke lenge før løshundene var inne på livet av den. Valsingen begynte så sneskyen stod om den. – Bjørnen langet ut efter «Tiger», men med det samme var «Storm» på den. Vi kom nærmere og nærmere. Bjør­nen forsøkte å komme sig undav, men «Storm» og «Tiger» holdt den fast. Da vi skjønte at bjørnen var vár, slapp vi unghunden «Obersten» for å få øvelse. Med gnistrende øine, øre­ne flatklemte og bustene strittende på ryggen satte den bent på bjørnen. Under den ustanselige valsingen var «Obersten» på et hengende hår kom­met under bjørnen. De resterende hunder var ikke lenger til å styre. For ikke å risikere å få hele hundekoblet farende avgårde med sleden, blev denne veltet og vi begynte å huke hundene ut. Det var en eiendomme­lig situasjon. Vel 100 meter fra oss holdt bjørnen og 3 hunder det gående under ustanselig valsing. Ved sleden arbeidet 2 mann av alle krefter for å holde de resterende hunder igjen for å huke dem løse. Så snart hver hund kjente sig fri, satte de som en pil mot bjørnen. Nu blev det en valsing som forslo. En gang så det stygt ut for «Lurven». Idet den skulde svinge undav for et hvinende slag av bjørnelabben, blev den trykket op mot en iskoss, og bjørnen stod fer­dig til å kaste sig over hunden. De andre 6 skjønte sikkert faren, for som i et blink «att hundene i baken på bjørnen, rev og slet i pelsen. Bjørnen måtte sette sig ned, og «Lurven» kom undav.

Jeg stod og dirret av spenning over dette egenartede skuespill. Det var aldri falt mig inn at en isbjørn var i besiddelse av en slik spenstighet, og jeg kunde ikke annet enn føle mig stolt over våre grønlandshundes ukue­lige mot og gå-på-humør.

Jakob, den rolige mann, som så ofte hadde sett dette før, fulgte bjør­nen med riflen. Det var ikke lett å få et godt skudd på grunn av de hvirvlende hunde. Der reiste bjørnen sig på to for å lange ut efter «Røvern», skuddet gikk i brystet. Med det sam­me bjørnen fikk skuddet, bet den på bjørnevis efter såret, falt bakover og var død. Nu gjaldt det å berge skin­net. Vi fór inn i hundeflokken, som i avsindig raseri lå over bjørnen, og jaget dem vekk med riflekolbene, Ja­kob gav sig til å flå bjørnen, og hundene lå tålmodig i en ring om den, ventede på at signalet for fôring skulde gå. I det samme øieblikk fel­len var dratt bort, kastet hundeflokken sig over skrotten. Disse eskimohunder er og blir villdyr. De rev og slet i sig store kjøttstykker, sloss om hver bit, slubret og slukte i sig tar­mer og innvoller, veltet sig i kjøtt og blod, så de så ut som de var dratt gjennem et slakteri.

Efterat den værste sult var stillet, kjørte vi opunder land for å telte. Vi vilde benytte tiden til å fore bjørne­skrotten op på hundene. Det kunde sagtens hende vi kom på trakter hvor det knep med kjøtt til dem, og da var det godt å ha underlag, Næste dag var en sådan vidunderlig dag som man kun oplever i polaregnene på første halvdel av våren. Under fjel­let stod solen på, og det var steken­de varmt efter landets forhold. Vi besluttet å ligge i ro. Soveposene, teltet, alle plagg kom ut for å tør­res og bankes. Jakob spekket bjør­neskinnet. Med to hunder snørekjørte jeg op gjennom nogen smådaler. Der var ikke et liv å se. Plutselig viet dalen sig ut til en gryte, med et meget kraftig ekko. Da hundene merket at de blev svart, blev de først meget forbauset over ikke å se no­get; men da de stadig fikk svar på sine hyl, satte de inn med en hylekonsert så hele grytende stod i et eneste virvar av bikkjehyl. «Storm» var så pussig over ekkoet. Den skak­ket på hodet, så op på mig, satte igjen i et hyl og fikk svar. Ut på eftermiddagen kom jeg snørekjørende i god fart tilbake til leiren, hilsende av de hjemmeværende hunders vel­komsthyl.

Neste morgen gjorde vi oss klar for å kjøre videre. Hundene hadde nu gjort ende på bjørneskrotten, og de så ut som balloner. De første ti­mers kjøring gikk ikke fort på grunn av hundenes forspisthet. Men vi lot dem gå, som de selv klarte, fordi vi visste at efterpå vilde de ta det for­sinkede igjen.

Ut på kvelden kom vi frem til fangstfolkene. Vårt besøk var det første siden høsten forut, og vi måtte endelig overnatte hos dem. Den ene fangstmannen gikk igang med å fyre op under den rustne ovn borte i kroken. Jakob og den annen fangstmann bar inn proviant fra sleden, mens jeg stelte hundene for natten. Jeg skal si det blev fest i den vesle svarte hytten den kvelden. Efter et kraftig måltid blev pipene tent. Ja­kob kom med varmt vann, sukker og tilsetning, som alt sattes på kassen mellem oss. En av fangstfolkene var en berømt bjørnejeger. Han had­de ligget på ti overvintringer på Sydkapp. Gjennemsnitlig hadde han hvert år med sig hjem 50 bjørneskinn.

Efterhvert som stemningen steg, blev de tre tause karene mer og mer pratsomme. De gjenopfrisket sine oplevelser om de mange eventyr i kamp med bjørn, hvalross og storkobbe og om triste tildragel­ser, da deres overvintringskamerater var blitt helt borte eller døde mellem hendene på dem. Vi pratet og sang, gikk ut i det deilige måneskin, skjøt omkamp på blikkbokser og frydet oss som guttunger på ferie.

Trettheten gjorde sig imidlertid gjeldende. Snart efter kunde man høre det regelmessige åndedrag av menn, der sov efter en hyggelig kveld i polarnattens ensformighet.

Næste dag fikk vi fatt i røkesakene. Efter en hjertelig avskjed fortsattes turen. Hytten borte på pynten forsvant, og vi var atter ale­ne for å farte om, som det falt oss inn.

Dag efter dag drog vi, snart langs iskanten og skjøt snadd, snart opefter dalene for å søke efter ren. Alt som het klokkeslett, tid, civilisasjon var som blåst bort Vi reiste bare for å se hvad næste dag kunde bringe. Enkelte dager lå vi værfaste, på grunn av storm og snefokk, så vi efterpå hadde et svare strev med å skuffe sneen bort fra våre saker. Andre dager kunde vi kjøre i strålende solskinn og blikk stille. På sådanne dager kokte vi vår mat på primussen i kokekassen bak på sleden, smelte med svepen, huiet og sang, mens hundene travet av gårde opkvikket av svepesmellet og vår umelodiøse sang. Eller vi under en lengre hvil og lekte med hun­dene, tok dem en for en til oss og gav dem en riktig godbit, klappet dem for atter å slippe dem løs. Med «Storm» i spissen for hele koblet i vill glede rundt sleden, tok farten ut­over og kom som en stormvind til­bake for å gjøre sig til for oss.

Tiden var uigjenkaldelig ute, og vi måtte tenke på hjemturen. Vi satte kursen til nærmeste kulkompani for gjennem derværende radio å melde at nu var vi på hjemveien.

Ved framkomsten til folk blev vi klar over hvordan vi så ut. Vårt tøi var fettet og blodig efter flåning av dyr og spekking av skinn. Sotflekker såes alle steder efter kokketje­nesten, og på hender og ansiktet hadde vi tydelige merker efter frost. Noe renvasket var vi heller ikke. Vi hadde jo ikke vasket oss noe større på tre uker, og skjegget på haken satt der siden vi reiste fra stasjonen.

Vi fikk lånt nogen klær, sluppet inn i badet med såpe og skrubb. Ut kom vi kobberrøde i ansiktet, og vi slo oss til ro, for hjemtur neste dag.

Jakob, som skulde ha vært sam­men med mig om kvelden, traff en kjending, som er hundepasser. De to hadde selvfølgelig meget å snak­ke om sig imellem, hvorfor de satte kursen til hundepasserens hus.

Ut på kvelden, mens jeg satt som hårdest i kortspill, kom et bud og meldte at Jakob hadde kastet verten sin ut av huset. Jeg hadde bange anelser. Jakob var en 6 fots mann, sterk som en bjørn og ikke redd noe i denne verden. Like så prektig kar likeså umulig kunde han være, når det var å være sammen med for mig, noget gikk ham imot. Jeg skyndte mig derfor med en gang ned til hun­depasserens hus. På lang avstand kunde man høre hundepasseren skri­ke og bruke sig utenfor sin egen dør. Og der var allerede samlet sig en del folk. Efter å ha fått hundepasseren og folkene av veien gikk jeg op til døren og ropte på Jakob. Han kom straks ut, en smule omtåket, og så ruslet vi op på det værelse, jeg had­de fått for natten. Her fortalte han mig årsaken til historien. Jakob og Bertheus hundepasser hadde sittet og turet litt. De kom snart inn på hundeprat, et stående samtaleemne på Svalbard i de dager. Hver holdt selvfølgelig på sine hunder. Efter en stund hadde de gått ut for å se på været og hundene. Mens de stod utenfor nettingen til den hundegard, hvor våre hunder kamperte, hadde «Storm», som ikke likte fremmede, hoppet rett  nettingen hvor Bertheus stod.

«Du Jakob», sa Bertheus arg, «bikjene dine eier ikke opdragelse. Dette tok Jakob meget unådig op og svarte: «Der fins ikke finere spann på Svalbard; han «Storm» lokta sau av dig. Jeg har kikka på dyra dine. Det er sauer alt ihop, og du er saupasser. Du er full, Bertheus, og jeg skjems ved dig; men jeg skal kjøle dig, jeg».

Derefter hadde Jakob kastet Bertheus på hodet i en snefane, gått inn og låst døren.

Neste dag startet vi tidlig, idet vi håpet å nå hjem uten telting. Det blev en uforglemmelig tur. Godt trenet som både mennesker og dyr da var og med betydelig lettere lass, gikk det hurtig avgårde. Været var stille med flammende sol, som kastet sine stråler i isprismene. Ut på kvelden efter flere timers hård kjøring opefter et dalføre, kom vi op på høideplatået, og månen stod blank imot oss. Idet vi sat der på sleden for en kortere hvil, var det så stille at det suste for ørene. Det var den store, hvite stillhet, som ikke kan beskri­ves. I den tørre, lette luft kunde man se milevidt inn over Svalbards innlandsplatå, og alt var badet i det kolde månelys. Nordlyset tok fatt. Det kom fra alle himmelhjørner, fol­det sig sammen mot centrum, for der efter å folde sig ut igjen som et teaterteppe i alle regnbuens farver. Enkelte ganger kom det så lavt i sin jagende fart, at jeg formelig huket mig ned. I den tid da nordlyset var trukket bort, så man himmelrummet fullt av blinkende stjerner.

Efter 4 timers videre kjøring var vi hjemme. To dager efter vår hjemkomst gikk neste sledetur av stabelen. Jeg kan ikke si annet enn at jeg med vemot så hunder og folk dra avgårde for å forsvinne bak om pyn­ten. De drog ut til en tid full av frihet og glede, av og til kanskje med snefokk og meget slit som dog er glemt, når solskinsdager opleves.

Jeg stod en stund og tenkte på dette, hvorefter jeg langsomt ruslet op til huset for å gå inn i den dag­lige tredemølle.