Dosent var i 1922 med dosent Adolf Hoels ocenografiske tokt til Bjørnøya og Svalbard. I nedforstående artikkel forteller han om toktet og om ishavsøyenes merkelige natur.
Nidaros 26. mai 1928
Sommeren 1922 var et usedvanlig gunstig isår for farvannet omkring Svalbard; ikke bare var drivisfritt fra Bjørnøya og opover, men hele vestkysten og nordkysten av Svalbard var fri for is, og turistbåter som var opover fikk overhodet ikke se noen polaris. Det var derfor usedvanlig gode chanser for å komme lenger nord for Svalbard enn i almindelige år, og dosent Hoel besluttet å få istand et oceanografisk tokt, som skulde ha til opgave både å ta en rekke målinger ved Bjørnøya og Svalbard, men fremfor alt se å komme lengst mulig nord for Svalbard, om mulig ned på det store polardyp, som Nansen antok danner et sammenhengende stort basseng over selve polområdet.
Den 10. august 1922 drog vi nordover fra Tromsø med motorkutter «Ringsæl». Skuten var sterk og god; den var egentlig bygget til en ekspedisjon i Sydishavet. Bekvemmelighetene var riktignok ikke synderlig store, akterut var det bare plass til skipperen og en mann til (mannskapet hadde sin lugar forut), men vi fikk innredet rummet med køier og satte en ovn der ned, så det blev kombinert lugar, spisesalong og røkesalong, hvis man kan bruke så fine betegnelser. Vi var mange mann med fra Tromsø. Vi hadde nemlig med et helt landmålerparti, som skulde iland på Bjørnøya. De hadde dosent Werenskiold til chef. Dosent Hoel skulde være med til Kingsbay og så skulde jeg drive det oceanografiske arbeide og se å komme så langt nord som mulig.
Det tok to døgn å gå til Bjørnøya med den farten vi gjorde; det var nok å ordne med og gjøre istand, for det er jo gjerne så at en hel del ting kommer med i siste liten. Utpå natten det andre døgnet så vi Bjørnøya dukke op i nordøst.
Bjørnøya er en ganske merkelig øy, men ikke nettop særlig innbydende. Den stikker op fra et undersjøisk platå, som faller bratt av mot vest, der hvor Golfstrømmen skyter sin mektige dype strøm nordover mot Svalbard. Selve platået Bjørnøya ligger på, fortsetter opover mot Svalbard og henger sammen med hele det platå som danner bunnen i det grunne Barents hav mellem Nord-Europa, Svalbard, Franz Josephs Land og Novaja Semlja. Syd for Bjørnøya går det en «dalsenkning» i dette platå. Det var virkelig en dal med en mektig elv, den gang Barentshavets bunn lå 500 meter høiere enn nu i forhold til havets overflate. I sin bok «En ferd til Spitsbergen» har Fridtjof Nansen tegnet en skisse av hvordan dette platå antagelig må ha sett ut den gang det var et lavland.
Koldt smeltevann og is fra strekningen opover mot Svalbard og Franz Josephs Land flyter sydvest over Bjørnøy-platået som en kold overflatestrøm. Derfor skyter isgrensen sig sydover dette platå, og ligger ofte helt ned til Bjørnøya langt utover sommeren. Dette naboskapet mellem den kolde overflatestrøm nordøstfra og den mektige vanne strøm i vest gir selvfølgelig gunstige betingelser for tåke og i det hele tatt gode betingelser for et omvekslende og hårdt klima. Næst efter Jan Mayen byr vel også Bjørnøya på noen av de minst sympatiske værforhold i Ishavet. Det er en helt annen klimatype enn f. eks. klimaet på Svalbard. Det eneste skulde da være Sydkap på Svalbard, der hvor is og koldt vann østfra strømmer forbi landets sydpynt, og kloss optil den varme Golfstrøm i vest. Husker jeg ikke feil, så fortalte Werenskiold at han en sommer hadde ligget en måned på Sydkap med uavladelig tåke og styggvær, så det knapt blev en halv arbeidsdag på hele turen.
Men denne gangen var Bjørnøya gjestfri.
Det var stille og fint vær da vi la til i Østhavna. Havn er det forresten ikke, det er bare et hakk inn i den bratte strandskrenten, såpass at det er bygget en kai der med en kullsilo, så lastningen kan foregå i en fart. Et stykke unna ligger grubeanlegget med barakker, maskinhus og radiostasjon. Det er temmelig trøstesløst terreng med bare sten og ur, ikke noen vegetasjon utenom den aller sparsomste mose og lav. Stort bedre er det heller ikke opover mot Nordhavna, en liten innskjæring på nordsiden av Bjørnøya. Her ligger en forfallen stasjon fra den tid «Deutscher Fischerverein» drev undersøkelser her oppe. En ensom lokomobil står på stranden, og materialer og maskindeler ligger spredt rundt omkring. Da er det hyggeligere nede i Sydhavna på Bjørnøya, hvor det virkelig er en slags havn. Her skjærer en liten bukt inn fra syd, og beskyttes på østsiden av en rad av øyer. Man har derfor ofte tenkt på Sydhavna som utskibningshavn, men det vilde koste meget arbeide før man kom så langt, og i sydlig vær er den heller ikke brukbar som havn.
Sommeren 1922 skulde landmålerpartiene arbeide på den søndre del av Bjørnøya, og vi satte derfor våre folk iland i Hvalrosshavna, som ligger tett ved Sydhavna. Man må være adskillig velvillig for å kalle Hvalrosshavna en havn, det er bare en liten innskjæring i kystranden, og da vi skulde i land, gikk det lange dønninger rundt odden og brøt innover stranden i lange fossende skumskavler. Men ishavsgastene er vant til den slags. Med to mann forut og to mann akterut i en skibsbåt red vi på ryggen av en dønning innover stranden, fulgte med skavlen da den brøt som en foss innover, og i det øieblikk skumskavlen hadde mistet sin kraft, og båtens kjøl tok bunnen, hoppet gastene ut i vannet og holdt båten på rett kjøl. Så alle mann ut, mens sjøen falt tilbake, og i en fart var båten halt op på tørt land. Det var en fornøielse å se hvor fint gastene greide en slik landgang, og ikke mindre da vi skulde ut igjen. Våte blev de til livet, men det brød de sig ingenting om.
I Hvalrosshavna har det vært liv og rørelse før; og rett op fra havna ligger restene av Ingebrigtsens hvalstasjon, som var i drift 1905–08. Strøket her er avgjort det hyggeligste på Bjørnøya. Her er gress og ikke bare sten og ur og en ganske eiendommelig, og -interessant kystlinje og fjellformasjoner.
Mens dosent Hoel hadde noe arbeide i land, gjorde jeg en tur på et par dager ut på bankene i syd og vest for Bjørnøya for å ta målinger og for å lete efter en grunne, som enkelte mente å ha funnet sønnenfor Bjørnøya. Vi tok en rekke lodninger, både i syd og i sydvest for Bjørnøya, i løpet av et par døgn og i en avstand av bortimot
I hundre kvartmil, men grunnen så vi ikke noe til. Omkring Bjørnøya er bankenes dybde mellem 100 og 200 meter, og så skråner den av mot det store dyp i vest og i syd mot den «dalen» vi nevnte foran. På denne banken er det man i den siste tid har begynt å drive fiske, efterat det ved fiskerikonsulent Iversens undersøkelser er godtgjort at det finnes betydelige fiskemengder der oppe.
Men i 1922 skulde vi lenger nordover. Først skulde vi imidlertid en tur til østsiden av Svalbard hvor Hoel skulde se på noen kullforekomster. Den 18. august drog vi fra Bjørnøya, tok noen oceanografiske stasjoner underveis, og næste dag kom vi op i Storfjorden på østsiden av Svalbard. Her finnes det bare en eneste havn på langt hold, Davis Harbour, hvor det skulde ha vært en liten prøvedrift på kull med et par mann. Men også denne havnen er så som så, i storm er det neppe tenkelig å komme dit inn med en vanlig ishavsskute, for allerede 1 km. utenfor er dybden bare 4–5 favner vann.
Hele kysten på østsiden er lite innbydende. Fjellene går bratte ned til sjøen, og strandfoten er ganske smal. Man kan se, at her går det fort vekk stenras, og det er ikke lett å begripe at det på disse kanter skulde være mulig å drive de kull-lagene som også finnes her; for ikke å tale om ishindringene; det er jo langtfra hvert år det er isfritt på østsiden av Svalbard. Den prøvedriften vi så efter, var det derfor også smått bevendt med. Hadde det ikke vært for den lille hytten som lå der, vel boltet og låst, så vilde ingen falt på at det her var noe felt for grubedrift. Været var fremdeles fint, og vi var sterkt fristet til å fortsette på østsiden av Svalbard og se å komme oss gjennem Hinlopenstredet og tilbake til vestkysten. Det er en tur isforholdene meget sjelden tillater, og noen målinger er det ikke før blitt gjort på de kanter. Men det var jo noen risiko for å bli sittende fast i isen der borte, og da vi hverken var utstyrt for et langvarig ophold eller hadde tid til det, fant vi at det var best å gå op på vestsiden av Svalbard og prøve nordover fra Kingsbay. Så rundet vi da igjen Sydkapp og i fint vær gikk vi opover vestkysten. Ingen steds er luften så vidunderlig klar som en godværsdag oppe ved Svalbard. Det er rent umulig å bedømme avstander, hvis man ikke tilfeldigvis vet hdiden på de fjell man ser, så man iallfall ha et holdepunkt. I almindelighet er vi jo vant til å bedømme avstander, dels efter hvordan luften blåner, og dels efter hus, trær o.s.v. Oppe ved Svalbard er luften så støvfri, og på en klar dag så tørr, at langt bortliggende fjell sees omtrent like skarpt som de tett ved, og når det så hverken er trær eller hus eller andre vante ting å sammenligne med, så er resultatet det, at en som ikke er kjent der oppe, uvegerlig bedømmer de fleste avstander feil. Vi går ikke inn i Isfjorden denne
Vi går ikke inn i Isfjorden denne gangen, men fortsetter op Forlandssundet, og tidlig på morgenen runder vi Quade Hock og hilser på besetningen på den geofysiske stasjon, som den gang fremdeles var i drift, med dr. Stoll som leder. (Stasjonen blev et par år senere nedlagt og husene er nu solgt). Så fortsetter vi innover til Kingsbay.
Kingsbay, eller Kongsfjorden som man vel nu må si, er noe av det vakreste på Svalbard. Det panorama man har en solskinsdag når man kommer inn fjorden, med bræer og fjell, er ganske usedvanlig malerisk. Og den lille grubebyen Ny-Ålesund er også trivelig. Det er ganske selvsagt at her er det naturlige utgangspunkt for ekspedisjoner innover polarhavet. Vi stoppet bare to dager i Kingsbay for å frakte vinterforsyning av kull ut til stasjonen Quade Hock, og da det var gjort, satte vi 28. august kursen rundt Kap Mitra og nordover.
Vi er fremdeles heldige med været, det er næsten blank sjø mens vi går opunder «De 7 isfjell», en praktfull rad av fjell og bræer uten noen skjærgård utenfor. Ut på eftermiddagen går i inn Sydgatt sønnenfor Danskeøya, og inn på Smeerenburgfjorden. Her omkring var det hollenderne drev sin svæve hvalfangst i middelalderen; og fra Amsterdamøya var det Andre startet sin ulyksalige ballongferd. Der var det også Wellmann gjorde sine forgjeves forsøk på å gå nordover med luftskib. Man kan ikke se noe til hus og den slags, og vi har ikke tid til å gå i land, for det gjelder å nytte godværet for vårt arbeide. Havnen er fin her innenfor Amsterdamøya, men så vilt som landet innenfor er! Det er uråd å gå langs land de fleste steder. Fjell eller isvegger går stupbratt ned i sjøen og stiger op til 14–1500 meters høide, ville og forrevne. Jeg har i grunnen aldri følt et fjellparti som direkte fiendtlig før, men her hadde jeg virkelig følelsen av det. Helt anderledes blev det da vi hadde dreiet østover, gått forbi Norskeøyene og hadde Rensdyrlandets sletter for oss i syd. Det er næsten en selvfølge at nordpynten her har navnet ”Velkomstpynten”. Vi går videre mot nordøst forbi en besynderlig lav, flat øy, som heter Moffen, og tar dybdemålinger og vannprøver med bestemte mellemrom inntil vi er tvers av Verlegen Hock, nordøstpynten på selve Svalbard. Herfra skulde vi sette kursen nordover.
Nu begynner det å friske på fra sydost, vinden blåser ut Hinlopenstredet, som ligger mellem Vest-Svalbard og Øst-Svalbard, og vi ser det ligger et tåkebelte langt nordover. Efterhvert som vi kommer lenger nord, begynner det å bli adskillig sjø, men ikke så meget at det hindrer vårt arbeide. Vi tar stasjoner med omtrent 15 kvartmils avstand. Det ser virkelig ut til at vi skal ha hell med oss, for dybden tiltar for hver ny stasjon vi tar, men samtidig tar det jo lengere tid å gjøre en fullstendig lodning. Først skal selve dybden måles, og når det begynner å bli et par tusen meter så går det ikke så ganske fort; og dernæst skal der tas vannprøver med vannhentere fra en hel rekke forskjellige dyp. En lodning kan da ta mellem 2 og 3 timer, forutsatt at sjøen er noenlunde rolig.
Efterat vi på denne måte hadde gått nordover i vel to døgn fra Kingsbay, nådde vi på 80° 29’ op til polarisen, som stengte for videre fart nordover. De svære iskossene så ikke videre innbydende ut, og det var lite åpninger mellem dem, det hadde vel blåst sydlig vind i lenger tid. Men vi måtte være meget fornøiet med å komme så langt, vi fikk tatt dyphavslodninger på 3070 meters dyp, og da hadde vi nådd det som var formålet for turen:
Vi hadde fått tatt de første målinger på det store polardyp efter dem som blev utført på den første «Fram»-ferd. Før vi imidlertid snudde sydover, vilde vi prøve å gå østover, og så kunde det være godt å få litt søvn, for i de siste 2½ døgn hadde det ikke blitt tid til noen sammenhengende søvn.
Men nu så det ut til å bli slutt med godværet, det blåste op fra av ost, tåken kom settende, og med en temperatur såvidt over 0° var det ikke just sommerlig. Det blev verre og ikke bedre, og vi besluttet derfor å gå rett sydover igjen. Vi hadde håpet å få ta noen stasjoner på sydtur også, men kulingen øket efterhvert til hel storm, og skuten, som var tom, rullet slik i sjøen at det ikke var å tenke på å gjøre noen lodninger. Nede i rummet veltet skibskisterne, og jeg hadde min fulle hyre med å holde mig fast i køien, søvn blev det mindre av. Ut på morgensiden var vi tvers av Sjuøyane, og vi besluttet da å søke havn for uværet i en av buktene på Nordostlandet. Ved 11-tiden om formiddagen 27. august, kom vi da inn i Fuglebukten på Nordostlandet. Lite ante vi den gang at her skulde «N 25» også finne havn noen år senere!
Her i Fuglebukten oplevet vi en ganske merkelig føhnvind. Utover formiddagen øket den sydostlige vind til en stiv kuling så det røk av sjøen, men luften var forbløffende varm, hele 14° C. I den nordligste havn vi var på turen hadde vi den høieste temperatur vi observerte fra vi reiste fra Tromsø. Denne føhnvind kom øiensynlig ikke fra fjellene på Nordostlandet, som slett ikke er høie nok til å gi en fallvind en slik temperatur. Det måtte være enten varm luft fra det indre Asia, eller kanskje mere sannsynlig luft som kom fra store høide nedover en skrånende skilleflate med koldere luft under. Vi kunde også se på skyene at bevegelsen i større høider var meget sterk fra SSE, og det var sikkert storm ute på Hinlopenstredet. Derfor blev vi liggende og vente til stormen hadde løiet.
Næste dag var det såpass at vi kunde komme videre, og vi var da først en tur innom Brennvinsbukta. På kartet stod det at det var et depot der inne, og vi gikk da inn for å se om det fremdeles var noe igjen av det, men det var øiensynlig forsvunnet. Derimot fikk vi et meget velkomment tilskudd til vår proviant, for et par av folkene opdaget en renflokk og skjøt 4-4 stykker. Merkverdig nok var de meget lite redde og blev ikke engang skremt av skuddene. Det er utrolig at de virkelig kan greie sig i disse trakter i løpet av den lange kolde vinter. Men så hadde de også samlet skikkelig oplagsnæring: de hadde et tykt speklag rundt hele kroppen. Men vi skulde videre, og satte atter kursen mot vest, og dagen efter, sent på kvelden, la vi til kullkaien i Kingsbay. Her hadde vi nu tenkt å ta et tokt tilhavs rett til vest, men nu var det dessverre slutt med godværet, og vi måtte nøie oss med å ta noen målinger inne i Kongsfjorden. En dag gikk vi også over til Crossfjorden, hvor den praktfulle Liljehøkbræen reiser en bratt isvegg i bunnen av fjorden. Her skulde dosent Hoel foreta sin årlige måling av brækantens beliggenhet, dessuten hadde vi et annet ærende på de kanter. Det var nemlig kommet melding om at på yttersiden av den lave halvøy ved Kap Mitra hadde en fangstskute sett en båt ligge oppe i fjæren. Og man tenkte sig da at det kanskje kunde være den båt to assistenter ved den geofysiske stasjon var dratt avgårde i den foregående sommer (som det vil erindres blev deres tragiske skjebne først kjent året efter).
Forlandet ved Kap Mitra lignet meget forlandet ved Isfjorden, som har det eiendommelige navn Daumannsøyra. Det er lange sandvoller langs strandkanten, nokså tungt å gå, og innover land er det mye av den steinete og våte rutemarken, som er så typisk for flatland på Svalbard. En liten fangsthytte lå ute på den ensomme havstranden. Et lite, lavt bislag og så selve stuen, ikke større enn at del; såvidt var plass til en ovn, et bord, en krakk og en seng, lavt under taket, bygget av planker og papp og tekket med torv. Det er sannelig hårdføre karer som skal tilbringe; en vinter alene eller to sammen i en sånn liten hytte midt på den åpne sletten, og med en daglig tur på et par mil i all slags vær for å tilse feller for rev og selvskudd for bjørn. Sjøfugl er det alle steds hvor vi går, men ganske overveldende mange traff vi på da vi kom over en landtunge ved selve Kap Mitra og plutselig hadde en stor lagune liggende foran oss på vestsiden. Så mange ærfugl har jeg aldri sett på en plass. Men den båten vi gikk efter, viste sig å være en gammel skibsbåt, som vel hadde reket iland flere ganger før.
Hoel skulde også innom Green Harbour og Advent Bay, og 2. september drog vi derfor atter sydover fra Kingsbay. Mens dosent Hoel var inne i Advent Bay, tok vi andre så et tokt tilhavs ut fra Isfjordens munning rett i vest. Været var ikke synderlig godt, men det begynte jo å li på høsten, og en fikk ikke være kresen. Men eftersom vi kom ut til havs, begynte det unektelig å bli mindre behagelig.. Vi var såvidt langt mot vest, at vi hadde tre slags dønninger: først en fra det svære åpne hav; så fra nordost, det var dønninger fra den sjø som. kulingen nord for Svalbard satte; og endelig satte sydost-vind fra den sydlige del av Svalbard adskillig krapp vindsjø fra den kant. Alt i alt gav det en ytterst uregelmessig slingring av skuten, og gjorde arbeidet med lodningene både brysomt og ubehagelig. I regn og sur vind og med den slags sjø fins det ting som er morsommere enn å holde på med oceanografiske målinger to døgn i et trekk uten noen nevneverdig stans. Det smakte derfor godt å komme inn til Advent Bay igjen, og der hine var været fim. Vi så bare skybanker tilhavs utenfor Isfjordens munning.
«Ringsæl» skulde igjen innom Bjørnøya på sydtur, men da det vesentligste av våre oceanografiske opgaver nu var løst for denne gang, foretrakk jeg heller å gjøre reisen kortere ved å ta en kullbåt, og bordet derfor en av kullbåtene fra Kingsbay ved munningen av Isfjorden.