(Lofotposten 23/2 1942)
Kringkastingen brakte i går kveld et intervju med den eneste nordmann, gruvearbeider Anders Halvorsen, som var så heldig å komme seg unna, da britene i fjor høst overfalt Svalbard, tok med seg alt som hadde noen verdi, og så – etter å ha ødelagt alt som forøvrig kunne ødelegges – tvang befolkningen på øya, både barn, kvinner og menn, ombord i engelske krigsskip og førte dem over til England.
På en enkel og liketil måte for talte han om overfallsmennenes brutale oppførsel og sine egne spennende opphevelser.
Halvorsen meddelte til å begynne med noe som hittil har vært ukjent: At engelskmennene først ødelagte russiske gruvene og tok de russiske arbeidere og funksjonærer ombord og brakte dem til Russland. Så kom transportskipet – det var 25 000 tenneren «Empress av Canada» tilbake, og nordmennene fikk ordre om å ta med seg det aller nødvendigste og møte opp på bryggene. Bevæpnede trålere for så som andre røvere rundt hele øya og samlet opp folk, både fangstmenn og gruvearbeidere. Således var de på Kingsbay, i Braganza og Advent Bay. Denne menneskejakten rundt hele øya tok mange dager, og imens drev nordmennene og pakket, demonterte noen av kraftstasjonene og forsøkte å redde det som reddes kunne i gruvene.
Halvorsen presiserte videre meget sterkt at britene ga et absolutt påbud om å bli med. Det var derfor stor forbitrelse blandt arbeiderne, særlig blandt dem som hadde sin egen heim deroppe og hadde sine familier med seg. Til å begynne med hadde engelskmennene aller nådigst gitt direktøren tillatelse til å ha en vakt igjen på 20–30 mann, men i siste øyeblikk ble også disse tvunget til å gå i båtene.
– Sa engelskmennene noe om hvad dere skulle i England? spør intervjueren.
– Det ble gjennom oppslag kunngjort at alle mann som var under 55 år, skulle være med i den såkalte ”norske” hær i England. Det hersket derfor ikke tvil hos noen av oss om hvad vi gikk til. Jeg har imidlertid på grunn av mitt religiøse syn alltid vært mot krig. Jeg bestemte meg derfor også av den grunn å forsøke å komme unna.
Meget dramatisk fortalte så Halvorsen om hvordan det lyktes ham å undslippe fra de engelske pirater og beachcombers:
Tirsdag 2. september hadde alle fått ordre om å møte på kaia. To bevæpnede trålere skulle sette dem ombord i «Empress of Canada». Nordmenn fikk ordre til å gå ombord i alfabetisk orden. Engelske offiserer stod og krysset av på listen etter hvert som de stakkars menneskene ble tvunget ombord. Det lyktes imidlertid Halvorsen i et ubevoktet øyeblikk å komme seg opp i byen.
Han hadde lagt igjen en sovepose i en brakke og forega å skulle hente den. Kommet inn i brakken, gjemte han seg imidlertid under gulvet. Her lå han så i halvannet døgn. Han hadde sørget for en liten nistepakke og et par flasker vann.
Da engelskmennene oppdaget at han var blitt borte, ble det satt i gang en hissig jakt rundt i brakkene for å finne ham.
Og hele den brakke hvor jeg hadde gjemt meg, under gulvet altså, var full av soldater mens jeg lå der, fortalte han. Det var altså risikabelt å bli der for lenge. Midt på natten andre dag, listet jeg meg derfor ut og opp til en gammel fjellheis som førte opp til en nedlagt gruve. Men gjenvordighetene var ennå ikke slutt for Halvorsen. Oppe på fjellet møtte han nemlig en moskusokse som oppførte seg nesten like så truende som britene. Han ble derfor nødt til å snu og gjemte seg denne gangen under en isbre som lå over et gammelt elveleie.
Der lå han og hørte eksplosjonene da engelskmennene sprengte taubanen. Midt på natten snek han seg så videre og kom opp på fjellet. Her overnattet han i forskjellige hytter. Det gikk hele 8 dager før han turte gå ned i byen igjen. Der var da ikke en levende sjel tilbake i hele Kings Bay. Over alt i gatene lå døde hester som engelskmennene hadde skutt, og inne i husene og hyttene hadde de brutt opp kasser, kofferter og tatt med seg alt som kunne tenkes å være av noen verdi. Dører og vinduer var brutt opp, og inne i hyttene lå alt hulter til bulter. På varehusene hadde de hugget hull i alle olje- og bensinfat og en tykk røktåke lå over hele øya. Resultatet av det sørgelige faktum at engelskmennene hadde satt fyr på de kullforsyninger som ellers ville ha kommet den norske sivilbefolkning, de norske fiskerier og vår fiskeindustri til gode.