(Finnmark Dagblad 7/3 1963)
Forleden traff vi på fisketorget i Bergen rent tilfeldig en finsk-kanadier i 70 årsalderen, rank som en furustamme og med et sterkt markert ansikt. Jeg er still going strong til tross for mine mange år, sier han. Dette skyldes kanskje den friske luften i Kanadas ødemarker gjennom mer enn en menneskealder.
Han forteller at han vokste opp i en finnebygd i Sør-Varanger, og da begge foreldrene var finske, betraktet han seg som finne selv om han var norsk statsborger og talte norsk. Blodet er jo tykkere enn vannet, ler han. Det gamle navnet mitt, Eino Markiranta røper jo forresten min finske avstamning, men det var et umulig navn i Kanada og derfor har jeg forandret dette til Eric March.
Hvorledes jeg kom til Kanada? Det skyltes at jeg var ung, og eventyrlysten, og at jeg ikke tjente noe særlig som fisker på det harde Finnmarkshavet.
Jeg stakk derfor til sjøs og i fire år seilte jeg i så å si rundt hele kloden, men til slutt ble jeg lei av sjøen og stakk i 1920 i land i Quebec i Kanada med et par hundre norske kroner i lommen. Jeg ante i grunnen ikke hva jeg skulle ta meg til i det fremmede landet, men rent tilfeldig traff jeg på en bar en norskættet exployer som drev med å lete etter mineraler, særlig gull i Kanadas ødemarker. Da han bød meg en jobb til 100 kanadiske dollar i måneden, slo jeg til. Jeg skulle være bærer, og jeg må si jeg ble godt belastet. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg hver dag vi var på vandring gjennom ødemarken, måtte bære et halvt hundre kilo på ryggen. Det tok selvfølgelig på kreftene, men jeg var jo ung og sterk den gang, så jeg reagerte ikke så sterkt mot slitet.
Vi gikk over femti mil gjennom ødemarken i løpet av tre måneder uten å finne gull eller andre mineraler. Til slutt nådde vi fram til Store Slavesjøen langt oppe i nord, og der traff vi på en indianerstamme, kortnakkene, som levet av jakt og fiske. Jeg ble gode venner med indianerne, og da høsten kom og min sjef dro tilbake til Quebec, ble jeg tilbake hos dem. Jeg var nemlig blitt vilt forelsket i en av stammens unge piker, datterdatter til høvdingen. Hennes far hadde vært fransk-kanadier og viltjæger ved Store Slavesjøen et par år før han ble drept av en bjørn i ødemarken. Den unge piken var således nærmest en indianerprinsesse, men for at jeg kunne få gifte meg med henne forlangte hennes bestefar, — stammens høvding, at jeg skulle bli boende hele livet blant indianerne. Jeg aksepterte kravet og ble opptatt i stammen.
Der var meget vilt omkring Store Slavesjøen, men jeg ble aldri noen pasjonert jæger. Indianerne brukte mest feller til fangst av oter, mår, mink og rev, og enkelte vintre ble derfor utbyttet meget ringt. Men isfisket på den store sjøen ga alltid rikt utbytte, så stammen sultet aldri om vinteren. Sjøen ble inspirasjonen for meg til å begynne med rasjonelt fiske på den året rundt. Jeg var jo fisker av fag om det var saltvannsfiske jeg hadde drevet i Finnmark. Der var meget stor laks, sjøørret, brun ørret, harr og sik i den mange mil lange sjøen som lå som et ocean inne i ødemarken. Laksen og sjøørreten gikk opp i sjøen fra Ishavet gjennom den store Mackensieelven, millioner av begge arter, men laksen døde etter gytingen, så den ble liggende langs elvebreddene til mat for bjørn, rev og gaupe. Jeg hadde imidlertid ingen garn til å fiske med så jeg måtte gå mange mil for å komme til en handelsstasjon som solgte bomullstråd og hampetråd til garnbinding. Denne kunsten kunne jeg fra Finnmark og i løpet av vinteren bandt jeg ti opptil tretti favner lange garn. Indianerne kjente ikke til garn, så de var meget spendte på om jeg ville komme til å få fangster på dem. Indianerne hadde bare kanoer og de var ubrukelige til garndrift på den store sjøen, så jeg i løpet av vinteren fikk bygget en tyve meter lang båt, et håndverk jeg hadde syslet med i hjemme i Sør-Varanger, hvor bestefaren min hadde vært båtbygger. Da sjøen ble isfri, satte jeg gama og fangsten ble rent rekordartet, flere hundre kilo laks og sjøørret, så jeg måtte gjøre flere vendinger ut på sjøen for å få garna tømt for fisk. Indianerne var nærmest paralyserte over den svære fangsten. De trodde sikkert at jeg var en stor trollmann i ødemarken.
Det store spørsmålet var imidlertid hva jeg skulle gjøre med den store fiskemengden. Det gikk jo ikke an å få den transportert fersk 50 mil gjennom ødemarken til en oppkjøpersentral.
Stammens høvding løste imidlertid det innviklete problemet. Han foreslo at jeg skulle røke laksen og sjøørreten så jeg gjennom vinterhalvåret kunne få den ført fram med hundseleder til den nærmeste oppkjøpsstasjonen for røket laks og sjøørret som der var stor rift om i byene. Ja, så begynte jeg røking i stor stil etter en gammel resept for lakserøking fra Sør-Varanger-ener, lyng og bark. Jeg røkte flere tusen kilo laks og sjøørret, men største delen av fangstene ble spist av indianerne, som rent fråsset i den delikate edelfisken. Da vinteren kom, begynte jeg ut i mars på skaren transporten av den røkte fisken til oppkjøpsstasjonen tretti mil fra Store Slavesjøen. Hele den mannlige del av indianerstammen deltok i transporten som varte gjennom en hel måned før røkefisklagret ved sjøen var tømt. Både laksen og sjøørreten ble godt betalt, hvilket sikkert skyltes at jeg var en hvit mann som man ikke våget å underbetale. Jeg forsto at Store Slavesjøen kunne bli den rene ”gullgruben” for meg ved rasjonelt fiske. Jeg bygget derfor et par nye båter og bandt flere store garn og fikk indianerne interessert i å bli mine partnere på sjøen. De var meget lærevillige og etterhvert ble de meget flinke fiskere. Men problemet var fremdeles, hvorledes jeg skulle få laksen og sjøørreten avsatt fersk, og det ble først løst da et lakseoppkjøpsfirma i Quebec startet en fast ukentlig flyrute på Store Slavesjøen. Etter at jeg var begynt å bruke snurpenot leverte jeg hver sommer et halvt tusen tonn laks og sjøørret til firmaet, og det ble etter hvert den rene velstanden i indianerbyen. Jeg la meg opp store penger, så jeg ble en velholden mann med stor bankkonto.
De siste årene har to av sønnene mine overtatt fisket, og de gjør det godt. Merkelig nok har de ikke fått konkurrenter på Store Slavesjøen, hvilket sikkert skyldes at den fremdeles ligger så langt unna sivilisasjonen. De har forresten opprettet et stort moderne lakserøkeri ved sjøen, da røket laks og sjøørret betales bedre enn den ferske for eksport til USA.
Ved Store Slavesjøen bor nå indianerne i gode, tidsmessige hus og de har både radio og fjernsyn. Der er selvfølgelig både telegraf og telefon. Indianerstammen er vokset til 400, og de fleste ernærer seg ved fiske på Store Slavesjøen. Etter at det er blitt atskillig grubedrift omkring den, har de sjanser til å kunne bli grubearbeidere. Men dette passer ikke for deres temperament. De vil være frie menn under en blå himmel.
I mitt ekteskap har jeg hatt 12 barn, seks sønner og seks døtre. Flere av barna har studert ved universitetet i Montreal og tre av døtrene er læger, mens fire av sønnene er bergingeniører inne i Kanadas ødemarker. Også flere av indianerne har studert ved universitetet i Montreal og har fått gode stillinger i den kanadiske administrasjon. Jeg har vært tilbudt å bli indianerstammens høvding da den gamle falt vekk, men jeg har betakket meg.
Jeg har tre ganger vært i Europa sammen med min indianerhustru, men denne gang blir sikkert den siste, da jeg jo er begynt å trekke så sterkt på årene. Sør-Varanger har jeg ikke besøkt siden jeg reiste der fra som tyveåring. Finland har jeg derimot besøkt to ganger, for å prøve om saunaen der er likeså god som min i Quebec, hvor jeg nå bor og nyter mitt otium. Jeg føler meg ikke lenger som finne. Jeg er blitt kanadier for alle pengene. Jeg har vært bedt av indianerne om å stille meg til valg til det kanadiske parlament, men jeg har avslått fordi jeg taler så dårlig engelsk, men en av sønnene mine ble for noen år siden innvalgt i det kanadiske parlament. Jeg har mange aksjer i gullgruber som min sjef fra exployerårene har funnet i Kanada. Han var en praktfull kar som ga meg sjansen til å bli aksjonær i hans gullgruber. Jeg blir kalt ”pengefyrsten ved Store Slavesøen”, men det er nå en smule overdrevet selv om jeg i dag kan skrive ut sjekker med femsifret tall. Det er imidlertid ikke bare laksen og sjøørreten jeg har tjent på.
Grubedriften i ødemarken har også bidratt til det selv om jeg ikke er blitt mineeier. Jeg er lykkelig over at jeg i min ungdom valgte Kanada i stedet for å fortsette å seile. Det er nå mange måter et ønskeland for en nordboer, et land sikkert med en meget rik fremtid, og kanadierne er verdens hyggeligste mennesker. Kanadas ødemarker minner sterkt om både finsk og norsk landskap med store skoger, tundraer, fiskerike sjøer og elver. De finner som har slått seg ned i Kanada har derfor hurtig blitt kanadisert, men de er allikevel fremdeles helt ut i fingerspissene, sterkt forankret i finsk språk, sisu og sauna, men først i tredje generasjon lærer de engelsk ordentlig, påståes det. Jeg selv ble jo så å si isolert fra andre enn indianerne da jeg slo meg ned blant dem ved Store Slavesjøen. Dette influerte selvfølgelig noe på sinnet gjennom den lange polarvinteren i ødemarken før jeg ble forankret i naturen og fant meg til rette der. Det vil sikkert komme til å gå slik med alle innvandrere til Kanada. Det vakre landet binder sterkt!
– Hvorfor er De egentlig kommet til Bergen?
– Det har sin særlige historie. Jeg traff for noen år siden en bergensk bergingeniør i Kanada og han fortalte så meget om det store akvariet i Bergen, at jeg besluttet å reise dit for å få se det, sier mr. March.