Print Friendly, PDF & Email

Den første sysselmannskøyten «M/s Svalbard»

M/S «Svalbard»

Smuglerskøiten

Aftenposten 4. august 1927:  En liten skøite – «Lyn» – med splitflag på papegøiemasten lå mandag ved verftet i Horten. Det viste sig at være Svalbardskøiten, den beslaglagte smuglerskøite som er omindredet til bruk for sysselmanden på Svalbard.

«Lyn» før avreisen fra Moss

Skøiten er en 6  år gammel, 47 fot lang og ca. 16 fot bred. Omindredningen er utført ved Fougners Stålbeton, Moss. Arbeidet er blit ca. ½ måned forsinket, men den er nu ialfald så færdig at den skal avsted nordover. Skøiten gir et meget solid indtryk med sine korte kraftige master minder den om redningsskøitene. Den er forsynt med en tyk ishud av ek og har en ca. 2 fot hel solid skanseklædning. Midtskibs er indrettet en enkel, men rummelig og bekvem kahyt for sysselmanden. Forrenfor denne befinder mandskapsrummet sig (2 køieplasser) og kjøkkenet, med serveringsluke ind til kahytten; denne opvarmes av en liten kamin. Aktenfor kommer maskinrummet med en 29 hestekræfters Rapmotor som sagdes at gi skøiten vel 7 knops fart. På dæk i forkant av papegøiemasten står styrehuset, med rattet i akterkant merkelig nok. Men det er vel vanskelig at få det anderledes. Som redningsbåt føres en skjekte på dæk. Skøiten som heter «Lyn» gik mandag nordover efter at kompasset er korrigert ved marinens navigationsvæsen. Opturen antas at kræve 2 a 3 uker. Skøiten har 4 mands besætning på denne tur, men skal greie sig med 2 mand deroppe.

*

Hilmar Nøis skriver om skøyten i ”Minner og fortellinger”:

”I august 1927 fikk bergmester Hans Merckoll opp egen motorskøyte som var godt egnet for forholdene på Spitsbergen. Den var 41 fot lang og 15 fot bred og ikke så dyp. Den var litt gammel, men skøyten tjente til sitt formål.

I 1941 da hele Spitsbergens befolkning ble evakuert til England, ble skøyten satt i fjæren ved Hjorthamn. Etter krigen var det ingen som fikk bruk for den.

Den første sommeren skøyten kom til Spitsbergen, fikk jeg bergmesteren til å frakte Sven Olsson og meg og hele fangstutstyret, proviant, litt kull, materialer og ovner til Biskayerhuken og Roosneset. På veien nordover var vi først innom Ny Ålesund. Der jeg overlot min motorbåt og kjørehundene til en mann i Ny Ålesund som gav dem mat og vann mens jeg var borte. Takk Erling Enoksen!

Vi satte først Sven Olsson på land i Biskayerhuken. Etter at Olssons proviant og alt utstyr var brakt på land, gikk skøyten videre østover forbi Velkomstpynten til Roosneset i Woodfjorden. Der hele mitt utstyr ble ført på land og satt inn i hytten. Deretter returnerte vi med bergmesterskøyten tilbake til Ny-Ålesund. Der gikk jeg gikk på land og ventet på Martin Pedersen Nøis skulle komme opp med kullbåt fra Tromsø.”