Blant Canadas eskimofolk – Notater fra Christian Ledens dagbøker

Kappseilas med døden og Tornrak
(Tidens Tegn 5/11 1932)

8. oktober

Vi står op allerede i grålysningen, ryster sneen av vårt sengetøi og kryper ut av det nedblåste telt. Donald låner min øks, flater ut endene av den brekkede teltstang og binder den sammen med remmer av storkobbens skinn.

Så setter vi op teltet på nytt. Mannen med den lånte kone henter noe drivved og lager ild like innenfor teltdøren og setter min kaffekjele på. Snart er teltet så fullt av røk at mine øine tar vann, og jeg gjes­per efter luft. Jeg kan ikke klare det lenger her inne – hopper ut av teltet – tvers over ilden og kaffe­kjelen – – Hutte mig tu, hvor det er koldt her ute med våte klær! Hvor mange grader under zero her er, kan jeg ikke si – mine meteoro­logiske instrumenter ligger nedpakket i en kasse ombord. Hadde jeg slept dem med på land vilde de for­lengst være gått istykker i all denne  hurlumhei.

Jeg avlegger en visitt i det annet telt. Her holder de nettop på å stå op, barn, koner og svigermødre. Laughing Boy og trollmannen er allerede på benene. De henter drivtre og begynner snart på samme måte som i Donalds telt og så blir jeg husvill igjen. Hvordan kan dog disse mennesker utholde all denne røk? Deres øine er mer eller mindre røde og ophovnede av denne kokning i teltet med drivtre, lyng og mose.

Skulde ha ønsket disse landkrab­ber vilde ha fortsatt å seile istedet for å ligge og rote her i dette hull! Vinden er nu dreiet helt om til nord­vest og da pleier den gjerne snart å løie av. Det viser sig dog å være umulig å få eskimoene til å ta ut idag. De er nu blitt så livende redde siden den uhyggelige oplevelse for nogen dager siden, da vi var nær ved å få båten full av vann og syn­ke. Donald spår at der snart vil komme en annen nordøst-orkan. Vi har nu et meget farlig stykke av kysten foran oss.

Her blåser i dagens løp sammen en hel del sne på den lille del av holmen, som ligger over høivannsmerket. Jeg skjønner ikke hvor all denne foksne kommer fra her, så langt fra fastlandet. Laughing Boy tar en av kanoene og reiser på jakt. Han kommer snart tilbake med en ”netserk” (fjordsel) og så blir det fest. De koker og eter hele dagen disse mennesker og er i godt humør.

Når de bare har et slags tak over hodet og noget å spise så er de fornøiet og sørger ikke for den dag imorgen.

Båtens siste reise.

9. oktober.

Endelig – idag får jeg eski­moene til å bryte op og fortsette reisen. Båten er imidlertid så til­dekket med is, at det tar oss en lang tid å gjøre den klar til å seile. Taugverket er stivfrosset, og en mann må klatre op i mast og rigg for å gjøre taugverket løst i taljene. Seilene er også stivfrosne, så det tar nogen tid å få dem op.

Været er klart og vi har en god bris fra vest, så det er lettere å fin­ne ut av dette hull enn det var å komme herinn.

Vestenvinden demper dønningen fra de siste dagers storm og det blir snart så pass rolig, at vi kan fyre op i ovnen og koke. Vinden vokser i styrke, og det går fremover med god fart, så sjøen spruter om­kring oss.

Solen skinner og vi er alle i godt humør. Kan hende vi ennu når frem til ”Aksharnik” før det fryser op. Jeg vil benytte den klare dag til å skyte solen (ta en observasjon) og få avgjort hvor langt vi egentlig er kommet. Litt efter litt nærmer jeg mig instrumentkassen og håper i et ubevoktet øieblikk å få tatt ut seks­tanten.

Imidlertid har trollmannen skje­let fra siden og fulgt mine bevegel­ser og så snart jeg har fått åpnet instrumentkassen for å ta ut seks­tanten, begynner han å mumle sine trylleformler og fortrekke sitt an­sikt. Hele mannskapet ser forskrek­ket på mig; ja selv Donald, som el­lers gjør inntrykk av å være mindre overtroisk enn de andre, ser bekym­ret ut. Jeg lukker da instrument­kassen igjen og later som om jeg bare vilde se om instrumentene var vel forvaret og ikke hadde tatt no­gen skade under de siste dagers styggvær.

Ved ett-tiden eftermiddag akkurat som vi sitter og spiser lunsj og drikker kaffe, gjemmer solen sig bak nogen mørke skyer. Ingen av oss hadde lagt merke til nogen skyer idag, før solen plutselig forsvant. Vi visste ikke annet enn at det var klarvær, og vi hadde regnet med solskinn for resten av dagen.

Vinden faller også med det sam­me solen forsvinner. Seilene begyn­ner å blaffe. Vi ser forundret på hverandre. Trollmannen gjør nogen merkelige geberder og roper ”Torn­rak” – Den onde ånd. Han ser likblek ut. Plutselig fylles seilene igjen så det smeller, og det hyler i taugverket som om alle onde ånder holdt konsert der oppe.

Donald kaster kaffekoppen, hop­per op og roper nogen korte skingrende kommando-ord. I hui og hast går mannskapet løs på storseilet. Det er ingen lett sak å få seilene ned når alting er frosset. Et par vold­somme vindstøt med nogen sekun­ders mellemrum overfaller oss, før det riktig går løs. ”Alle seil ned”, roper Donald. Bare en liten klut, det minste seil ombord, heises. Alle andre seil og alle løse ting surres sammen med presenninger tversover lasten. Nu blir det alvor. Nord­østen knaker i mast og skrog og sjøen rotes op og ruller imot oss som store fjell.

Alle speider mot land enn skjønt de vet, at her ikke finnes nogen havn på lang avstand. Donald står ved roret og skjelver av skrekk og kulde.

Jeg skriver dagbok så lenge som mulig for å holde mig selv rolig og virke beroligende på de andre. Bare to mann ad gangen kan nå til å arbeide med pumpene og Donald, vår beste sjømann, vil ikke betro roret til nogen annen. De andre har da ikke annet å gjøre enn å vente på sin tur ved pumpene. Det tykner til. En snestorm kommer, og snart kan vi knapt se et par båtlengder. Det bryter helt i bunnen ved siden av oss og toppen av en stor brottsjø velter inn over båten og slår mig og et par av mitt eskimomannskap overende. Vi fly­ter med sjøen henover lasten og er nær ved å skylles overbord. Griper fatt i surringstaugene over pressenningene som dekker lasten og hol­der oss krampaktig fast En ny brottsjø kommer. Båten kastes plutselig høit op og til den annen side. Som ved et under skyller det meste av den store sjø overbord igjen. Alt dette er foregått på nogen sekunder. Våte av saltvann utenfra og av sved, innenfra arbei­der vi skiftevis ved pumpene.

– Hold fast! En stor brottsjø tommer dundrende. Vi står på grunn. En ennu større brottsjø velter henover oss. Skingrende kvinneskrik. Som rasende demoner tar brenningene båten. Vi løftes høit op og kastes fremover som av en eksplosjon. Så er vi på dypt vann igjen. Vi flyter ennu. Mer­kelig nok hvad en godt bygget treskute kan tåle og hvad menneske lige vesener kan utholde. Omkring 36 timer klarer båten denne djevledans – så er det forbi.

Forlist.

11. oktober.

En flokk dyvåte skinnklædde mennesker sliter og arbeider av alle krefter.

 I snestorm og mørke kjemper de sig frem mellem brenninger og store sten, med kasser og skinnsek­ker fra et vrak til en øde kyst. Menn og kvinner om hverandre kjemper en kamp på liv og død mot naturens ubarmhjertige krefter.

Som et kor av onde ånder brøler brenningene og orkanen pisker sneen brutalt inn i de arbeidendes øine.

De snubler og faller med sine tunge byrder over de glatte stener – slår sig grusomt, men reiser sig og arbeider videre.

Det blir dagslys igjen efter denne redslenes natt, men de sultne, dødstrette mennesker biter tennene sammen og arbeider videre uten op­hør – 8 timer i ett trekk.

Det meste av provianten gikk overbord og meget av utrustningen blev ødelagt, før efter mange gjen­vordigheter en kjempestor brottsjø kastet den lille skute hen til dens siste ankerplass.

Det som ennu er tilbake av pro­vianten og annen utrustning blir behandlet med en pietet som var det kirkens sakramenter.

Når allting endelig er bragt på land dekkes det til med seil, presen­ninger og store stener.

Så gjøres der et forsøk ved vold­somme kraftanstrengelser å få truk­ket vraket lenger op i fjæren og ut av brenningenes rekkevidde. Der er bare ett anker tilbake – det min­ste. Storankreret og dets tykke jernkjetting ligger derute på havets bunn, i le av en holme, og vidner om orkanens og brottsjøenes kraft og velde.

Vraket fortøies til store stener ved hjelp av remmer av hvalros­hud.

Skumhvite, som frådende demonfunger, strekker brenningene sig langt opover fjæren for å gjøre det helt forbi med det lille som ennu er igjen av det stakkars vrak.

Endelig når alt er gjort hvad gjøres kan for å redde restene av fartøi og utrustning, sleper de tret­te, forsultne mennesker sig hen til sine skinntelt.

Inne i teltene ligger nogen pri­mitive våben og husgeråd, samt en rekke rensdyrskinn og tepper av samme materiale. De er fulle av sne og stivfrosne, men må tjene som sengetøi.

Tause og alvorlige sitter de forslitne mennesker der og pisker løs på rensdyrskinnene – isskorpen skaller av og rimfrosten ryker ut av skinnene – de begynner å myk­ne igjen og legges til rette som sengetøi. Så kryper hele selskapet til køis – menn, kvinner, unge og gamle om hverandre som det faller sig. De legger sig tett sammen for å holde hverandre varme. På et hjørne av briksen (den store felles seng) ligger nogen barn og et par gamle kvinner. – De har allerede sovet i flere timer. De kunde al­likevel ikke være til nogen nytte mellem de brølende brenninger derute ved vraket.

Snart glemmes alle strabadser i en dyp og langvarig søvn – bare en hvit manns hjerne er ennu lys­våken og arbeider feberaktig tross det trette legeme.

Slik skulde det altså ende – med forlis på en øde kyst, tusener av ki­lometer fra den civiliserte verden! Med undtagelse av et par ukers proviant, nogen geværer og instru­menter, ligger næsten hele ens ut­rustning og eiendom på havets bunn. Det er lønnen for alt det slit og strev og alle de forsagelser og strabadser man har gjennemgått for å nå sitt mål.

Håpløst! Det nytter jo ikke å trosse skjebnen. –

Hvorfor leve og kjempe videre? Til hvad nytte er det hele? Hvor­for kjempe så hårdt for å redde li­vet når det vilde være så lett å dø? Gå ut og gi dig naturen ivold! Sne­stormen vil snart dekke dig til med sitt store hvite laken og alle dine sorger vil være slukket.

Hvorfor holdt man sig så kramp­aktig fast da brottsjøene veltet sig over en som rasende udyr? Hvor­for gav man sig ikke over og lot naturkreftene ta en i favn? Hvorfor speidet man som fortvilet efter en havn, da orkanen raste som verst og man hvert øieblikk ventet å synke? Når døden stod der og vinket for å ta en bort fra all den­ne elendighet – hvorfor arbeidet man da som en rasende ved pumpe­ne for å holde båten flytende? – Jo, dengang vilde man absolutt leve – da var livet allikevel kjært – man hadde så meget man skulde ha gjort. – Men nu, når man som ved et under er blitt reddet fra døden. Nu har livet igjen ingen verdi. – Hvordan skal du nu kunde fullføre hvad du reiste ut for å gjøre? Din utrustning ligger jo på havets bunn og det lille du har berget på land er ødelagt. – Fiasko! „You have failed”!

*

Endelig kommer den søte søvn som en barmhjertighetens engel og slukker de feberhete tanker – og et ansikt – det guddommelig skjøn­ne – kommer og velsigner en stak­kars drømmer med sitt ubeskrive­lige smil.

– –

I ishytte og snehus
(Dagsposten 24/12 1925)

 Efter den store snestorm 26de– 28de oktober fik vi endelig byttet teltet for et slags hus av sne og is, men sneen var endnu ikke hård nok til at bygge det kuppelformede hus eller iglu. Vi hugget ut store blokker av is og satte på ende som et slags rammeverk og fyldte ut med sne imellem dem for at gjøre huset tæt. – To isblokker side om side vilde nemlig ikke bli vind­tæt – og brukte som tak et gam­melt telt.

Naturligvis er ikke disse kombi­nerte is- og snehuse særlig varme heller – isen er jo en god leder og kulden trænger hurtig igjennem den. Men disse huse holder ialfald vinden ute. Medens tem­peraturen i teltet var omtrent det samme som utenfor, så er tem­peraturen inde i disse ishuse cir­ka 10° under zero – når den er 20–30° utenfor.

Halfbreeden går til stadighet og spør eskimoerne om ikke føret nu er såpas bra at man kan starte sydover med hundeslæde. Han vil tilbake til Churchill med sin indianerkone så snart som mulig. – Jeg må vel også derned for at skaffe mig rensdyrsommerskind hos indianerne til nye vinterklær. – Som før nævnt tapte vi vore sommerskind da vi forliste, og det viser sig umulig at få nye skind av rette sort her nordpå.

Vildrenen har nu begyndt at vi­se sig også heromkring, – likeså dens følgesvende ulvene. – Disse polarulve ligner i høj grad eskimoernes hunde. Ja så meget at jeg ikke altid kan se forskjellen.

De opfører sig også på samme måte. De følges ad i større eller mindre flokke og hyler i kor, så det er en gru at høre. Eskimoerne sier at deres hunde nedstammer fra ulve. Deres forfædre fanget ulvehvalper, tæmmet dem og brukte dem som hunde. Hunde og ulver parres endnu ofte. – Man kan og­så lægge merke til at det er bare handyrene der slås. Et handyr av en hund vil ikke angripe et hundyr av en ulv eller omvendt.

Det vanker nu også en hel del polarræve heromkring. De følger rensdyrene og ulvene og lever på de matrester de sidste lar ligge.

Når der er så mange rensdyr i omegnen som nu er tilfældet, så frådser ulvene og der blir nok til­overs også for de ellers så sultne små polarræve.

Halfbreeden og jeg får det efterhånden travelt med at gjøre os færdig til vor forestående reise. Han og hans ledsagere har ingen hunder her, så jeg får ta ham med på min slæde når jeg reiser.

I begyndelsen av november be­gynder isen på elvene nærmest vor leirplads at bli så nogenlunde sikker at befare; men der er endnu ikke nok sne til at dække det ste­nede landskap. Vi kan derfor kun ta med det aller nødvendigste på slæden – såsom soveposer, lidt proviant og ammunition samt tobak og fyrstikker. Tobakspipen hører med til reiseselskapet – brænde­vinsflasken derimot ikke.

Det gjælder nu først og fremst om at få med så få ledsagere (især svigermødre) som mulig på denne slædereise. De 6 hunder vi har til rådighet kan jo ikke trække meget over dette stenede landskap. – Resten av hundene må nemlig bli tilbake her til hjælp for dem som blir igjen i leiren. Med den overfyldte båt på turen nordover i friskt minde, en­gagerer jeg nu manden med den lånte kone som min ledsager på veien sydover. Jeg går nemlig ut fra at ikke så mange andre øn­sker at være med på turen. – Manden med den lånte kone er nemlig ikke rigtig klok; men forresten er han slet ikke så dum heller – –

Kun en ung mand – en slegtning av den halvgale blir med, foruten Halfbriden og hans kone.

Den lånte kone blir altså til­bake heroppe – hun blir lånt ut til en anden, i hvis varetægt hun blir indtil hendes gale elsker kom­mer tilbake.

Efter endnu en voldsom sne­storm, som jeg rider av i mot kom­binerte is og snehus, blir endelig sneen hård nok til at bygge den kuppelformede iglu. Det er helt festlig at få flyttet ind i det skin­nende hvite snehus.

Det er også meget varmere end både ishuset og andre boliger her­oppe. Sneen er en dårlig leder. – Det tar lang tid både for var­me og kulde at gå igjennem den. I et nyt snehus kan man, selv om der er 40 grader celcius utenfor, bringe temperaturen op til et par graders varme, hvis man er man­ge mennesker derinde og brænder flere eskimo tranlamper. Som re­gel varmer man på denne måte op et nyt snehus og skjærer så et litet hul på taket, for at det kan fryse igjennem og på denne må­te bli rigtig sterkt og motstandsdygtig. Skulde luften bli for kvalm i et snehus med flere brændende tranlamper, så danner det sig gjerne av sig selv et litet hul – i almindelighet flere småhuller – så man igjen får tilstrækkelig frisk luft. Blir del så igjen for koldt i snehuset, tar man bare lidt sne i næven og stopper til de små huller i taket og så et altsammen O.K. igjen. Det er jo meget prak­tisk letvindt det hele.

Som vindu bruker man et styk­ke is der blir tilhugget og polert til det blir så tyndt og glatt at solstrålerne kan trænge igjennem. Vinduet sættes over indgangen som gjerne er på syd eller sydvestsi­den.

Snehuset er langt at foretrække for alle andre vinterboliger herop­pe. Når man ikke har gode ovner og tilstrækkelig brændsel vil et træ- eller stenhus være likeså koldt at bo i som et lærredstelt, undtagen at de vilde motstå stor­men bedre end teltet.

I snehusel kan man godt klare sig uten ovner.

Er man godt klædt så klarer man sig med sin egen kropslige varme og den lille hjælp den eski­moiske tranlampe yder. Naturlig­vis er det ikke ofte man i snehuset kan bringe temperaturen over fry­sepunktet. Det er nærmest kun i et nyt hus, før sneen forvandler sig mere eller mindre til is.

– –

Jeg inviterer eskimoerne til ind­vielsesfest i mit nye snehus. Det blir på samme tid også avskedsfest, da jeg nu om nogen dage skal dra sydover med hundeslæde.

Jeg har nu fåt bragt hen til mit snehus det meste av de saker, jeg fik reddet ved forliset. Blandt an­det nogen stearinlys. Et av disse er nok til at lyse op hele igluen. – Refleksen fra de rene, hvite vægger og det kuppelformede tak for­stærker lysets virkning og det ser strålende ut.

Sneens iskrystaller funkler og glitrer som diamanter.

Det nye snehus er et eventyrslot og de små glade eskimobarn er feer og nisser.

Jeg trakterer barna med havre­grøt og chokolade; den sidste er lavet av cacao, pulverisert melk, sukker og vand.

Efterpå kommer de voksne. De får te og pemmican.

En av Loughing Boys halvvoksne sønner, som blev trakteret sammen med barna kommer tilbake igjen, medens de voksne spiser, og brø­ler av fuld hals, utenfor indgangen til min iglo «Kakonni mai» – som frit oversat betyr: «Jeg er herlig sulten», efterfulgt av en skogger­latter av mine spisende gjester.

Den vanlige måte at be om mat på er «Nerrijumavunga», – «jeg ønsker at spise». Loughing Boys søn har nok luktet min pemmican som han kjender fra tidligere an­ledninger. Da de voksne har spist, får han også spise av hjertens lyst. – Om lidt lister den smidige halvvoksne pike «Uttuta» sig og­så ind til min iglu og holder Laughing Boys søn med selskap og hjælper ham at smake på den «herlige pemmican». Snart har jeg hele barneflokken her igjen. De er forresten beskedne og opfører sig pent. – De er fornøiet når de bare får smake på kosten. De takker allesammen pent for maten – hver på sin egen måte; Krujanamik, Krujanaputit, Krujanakonni o. s. v.

–

Aftenen før avreisen gir Don­nald et festmåltid. Alle boplad­sens mænd er invitert. Vi spiser kokte rensdyrhoder og rå frossen marv. Det sidste er noget av det lækreste man kan tænke sig. Det er vanskelig for den som ikke har hat anledning til at spise denne delikatesse at gjøre sig nogen ide om hvor herlig den smaker. – Kokt marv er nærmest flau i sma­ken sammenlignet med den rå, frosne vare.

Ved spisning av marvben bruker eskimoerne små dertil særlig til­spidsede benpinder – for at skyve marven ut av dens originale forpakning – rensdyrets lår og læggeben –. Den må ikke være frossen for hårdt; for så er den vanskelig at få ut og går istykker. Bare såvidt frossen at den er stivnet, så er den bedst. – Å, hvor den smaker herlig! –

Efter man har spist sig rigtig god og mætt, holder «Angakok» troldmanden – en seance og her åndeverdenen gi os en god og lykkelig reise.

Han synger, danser og slår sin lille troldmands tromme, med djerv energi ryster han på sit langhårede hode og vrikker med enden.

Snart skriker han av fuld hals, snart taler han langt nede i buken.

Det høres ut som om der var flere forskjellige personer der snakket og skrek i munden på hverandre – Atté, atté! roper de andre eskimoer eggende og op­muntrende. – Troldmanden blir vildere og voldsommere i sine be­vægelser – sveden siler av ham og hans tykke blåsorte hår står ret ut til siden når han løper rundt med vilde fakter og gebær­der som for at gripe de undvikende ånder. – Snart småsnakker han med en eller anden ånd i et merkelig qurtardt buktalersprog, så går det løst igjen med voldsomme kraftanstrengelser, – som om han slås med dæmoner.

Endelig får han bukt med den falske «Tornræk» – «Den som snur sit ansikt bort» – med et skjærende skrik slutter han plud­selig. – Det var den stygge ånd som måtte gi op kampen.

Ved hjælp av de andre – tildels neutrale og gode ånder har han betvunget den falske og skumle, som ikke tør se de andre ind i øinene fordi han har noget at skjule, «Tornrak» har måttet avstå fra at plage os med sine skøierstreker. – De snille og gode ånder har lo­vet at beskytte «Kabluna» – den hvite mand –. Troldmanden ry­ster på sig, tørrer sveden bort og forsikrer mig om at nu har jeg in­tet mere at frygte på min forestående reise.

– –

Når man reiser med eskimoer
(Aftenposten 19. november 1932)

Keewatin, Nord-Kanada, mandag den 10. november.

Motvind og bitende kulde; mine ledsagere ber om å få ligge over her idag på grunn av det ubehagelige vær. Hundene trenger også til hvile, så vi tar en dags rast.

Ulvene som holdt oss våkne til langt på natten med sine melan­kolske hyl, er nu forsvunnet, men en større flokk villren er kommet nær vår leir og går og eter mose på en åsrygg. De skraper sneen bort fra mosen med sine forben. Stor­mene har feiet det meste av sneen bort fra åsryggene, så det er lett å få fatt på rensdyrmosen.

Det er virkelig for fristende å se alle disse herlige dyr så nær. – Jeg følger eskimoen Illatnaks eksem­pel, tar en rifle og nærmer mig hjorden. Da vi har nedlagt 4 dyr, nekter jeg å gi Illatnak mere ammu­nisjon. Vi har nu foreløbig mere enn nok rensdyrkjøtt. Illatnak vil forresten ikke ta med annet enn tungene, talgen og margbenene. Det er et mindre behagelig arbeide å flå rensdyr i denne strenge kulde. Man må hvert annet minutt av­bryte arbeidet og varme hendene ved å stikke dem inn mellem dyrets innvoller.

Såsnart Ulatnak har åpnet det første dyr, skjærer han ut et stort stykke talg og ber mig spise det, hvilket jeg gjør med fornøielse, så snart det er kjølnet av. Selv fråt­ser han i talg – spiser den varm og dampende som han skjærer den ut av rensdyret. Det er merkelig hvil­ken lyst man får på fett i dette kolde land, især når man mangler både sukker og brød.

Hvad vi selv og våre hunder i dagens løp ikke kan greie å spise av dagens jaktbytte, blir tilbake her. Vi bygger et lite snehus over kjøt­tet ved siden av inngangen til vår iglu.

Kulden blir verre henimot aften og vinden trenger inn i snehuset, som blev bygget i all hast på grunn av rensdyrjakten og ulvebesøket igår aftes. Vi sitter tett sammen for å holde hverandre varme mens vi spiser vår aftensmat av talg og rått frossent kjøtt.

11. november.

Jeg våknet klokken tre imorges ved at Illatnak holdt på å tende mitt primusapparat like ved siden av mig.

På vår tungt lastede slede kan vi kun ta med oss petroleum nok til å koke te morgen og aften for en fjorten dagers tid. Jeg foretrekker derfor selv å fylle og tende primu­sen for at intet av vår kokepetroleum skal gå til spille?

Illatnak vil dog gjerne gjøre dette arbeide og benytter sig av enhver anledning. Det morer ham nemlig å stelle med og studere den hvite manns apparater.

Jeg ligger og følger hans sysler med halvt lukkede øine, mens jeg later som om jeg sover. Han strek­ker sine nøkne armer ut av sove­posen og strever lenge med å få tendt primusapparatet uten å skum­pe til mig. Efter megen møie lyk­kes det ham endelig. Så begynner han med sin ”Pannoh” (store kniv av ben) å skjære ut sne ved siden av våre soveposer og legger den i tekjelen for å smelte. Så tar han frem en gammel selvlaget kleberstens tobakkspipe, som han er me­get stolt av, holder den nær primuslampens flamme for å tø isen ut av den, fyller den så med sort tobakk som han har fått av mig, og tørret finhakket lyng. Han tender pipen med en fjerdedel av en fyrstikk. Han er meget økonomisk med så­danne ting som fyrstikker og to­bakk – Ja meget mere enn med min rifleammunisjon.

De fyrstikker jeg har gitt ham, kløver han først langsefter i to, og derefter hver halvdel igjen i to.

Dette gjør han så behendig at hver av de fire deler kan brukes som en almindelig fyrstikk, og han er istand til å tende sin pipe ute og i sterk blest med en fjerdedel av en fyrstikk. Når han har fått tendt pipen trekker han sine nakne ar­mer inn i soveposen igjen, skjelvende av kulde – smatter på tobakks­pipen og tror øiensynlig han nyder tilværelsen.

Det er nokså kjølig i min sove­pose. Min selskinnsdrakt som om dagen er halvt stivfrosset på min kropp, er i nattens løp tødd ut så jeg nu er dyvåt.

Illatnak er så heldig å besidde en gammel drakt av rensdyrskinn, som tiltross for at den er utslitt, pas­ser bedre til vinterbruk enn min selskinnsdrakt.

Hver gang selskinnsdrakten kom­mer på tale, trekker han foraktelig på nesen og forvrenger ansiktet i merkelige grimaser.

Efter å ha varmet sig litt i sove­posen, strekker Illatnak atter sine veldige armer ut og får fatt i sin ”Attige” (underpels), som i nattens løp er frosset stiv på sneen ved si­den av vår soveplass. Han tar sitt ”Tilluktut” (banketre) og pisker nattens frost ut av den gamle pel­sen. Rystende av kulde og med de mest komiske grimaser trekker han så underpelsen på med hårsiden inn mot sin nakne hud. Så kommer tu­ren til bukser, strømper og sko, som efter tur blir mørbanket før han tar dem på. Som en god respekta­bel eskimo, klær han sig hver af­ten splitter naken når han går til køis, og legger sin drakt ned på sneen for å fryse tørr. Dette er nemlig den mest praktiske måte å tørre og rense ens antrekk på når man er på vinterreiser og bor i sne­hus. Denne tørre- og rensemetode passer dog ikke for selskinnsdrakter, som når de fryser, blir hårde og stive som ben og bare kan tines ut og tørres ved hjelp av ovnsvarme.

Illatnak har det med sin rensdyrdrakt forsåvidt best på denne reise. Vi har jo ingen ovn til å tørke våre klær med i snehuset.

Efter at han er fullt påklædt, hopper Illatnak ned av den snehaug vi kaller seng, tar sin ”Pannah” og skjærer et hull i snehuset, stort nok til at han kan krype ut på alle fire.

Så strekker han sig, gjesper og begynner å studere været, idet han småsnakker med sig selv. Den kol­de vind trenger inn gjennem hullet i veggen av vårt snehus og vekker ”halfbreeden” der hikkende av kulde, begynner å skjelle Illatnak ut på en blanding av Cheppevyan-indiansk, eskimo og gebrokkent engelsk.

Endelig kommer Illatnak inn igjen og stopper hullet til med sne. Så går han bort til halfbreedens i kone for å gni nese med henne. Halbreeden som er i dårlig humør roper ut: ”Oh, hold din stygge nese borte fra min kone”.

Tilslutt koker da endelig tekjelen og vi kan holde frokost. Vi spi­ser så det forslår, det er lenge mel­lem måltidene når man reiser som eskimo. Når vi har fått lastet alle våre saker på sleden, halfbreedens kone iberegnet, og har fått spent hundene for, begynner vi å se en liten stripe dagslys i den sydøstlige horisont. Vi kjører nu på uten mat inntil det begynner å mørkne igjen. Så stopper vi og bygger et snehus, stort nok til å sitte og ligge i; men ikke til å stå opreist i.

Først efterat vi har fått laget vår seng av sne, slept våre saker inn i snehuset og banket sneen og frosten ut av vårt sengetøi, kan vi tenke på aftensmaten. Den be­står som regel av rått frossent kjøtt og rensdyrtalg. Det mangler ikke på appetitt når det er cirka tolv timer mellem måltidene, og man dessuten ofte må hjelpe hundene å trekke sleden.

Ja, sådan er livet når man reiser som eskimo.

12. november.

Vi så mange rensdyr og tundraulver igåraftes, og fant et ferskt spor efter en stor isbjørn hvor vi stoppet for å slå leir. Jeg tok min Krag-Jørgensen karabin og fulgte bjørnesporet et godt stykke, men det blev mørkt og jeg måtte vende om uten å finne bjørnen. Illatnak formaner oss til å holde skarpt ut­kik efter bjørner, da de på denne årstid gjerne er meget sultne når de treffes på land, og da er de ”Pittao-angitak” (ubehagelige).

Vi kjørte ca. 20 km. idag, og pas­serte en ukjent elv.

Vi følger på vår reise ikke kystens mange buktninger, men kjører ofte langt innlands. Det er tildels et meget vanskelig landskap å kom­me frem i med hundeslede. Det er fullt av store skarpe sten- og klip­pestykker. De stikker op av sneen og skurer den frosne jord og ispo­leringen av våre sledemeier.

Innlandseskimoene som ikke har noget hvalben til beslag på slede­meiene, bruker frossen jord (torv). Dette er på en måte bedre enn hval­ben når man reiser over land, da jordbeslaget er lettere å reparere om det blir slått istykker enn hval­benet. Dessuten glir i koldt vær den jordbeslåtte ispolerte slede let­tere over sneen enn hvalbensleden.

Tiltross for den lave tempera­tur blev vi i eftermiddag dyvåte av sved ved å hjelpe hundene å trekke sleden. Det varte dog ikke lenge før vi blev gjennemfrosne da vi stop­pet for å slå leir.

Den verste tid på denne reise er om aftenen når man venter på at snehuset skal bli ferdig. Illatnak vil ikke ha nogen hjelp til å bygge snehuset. Vi andre har da ikke stort annet å gjøre enn å fôre hundene og vente og fryse inntil snehuset blir ferdig. Dette kan vare fra en til tre timer. Det kommer alt an på galimatias Illatnaks humør.

Jeg dødstrett og kjemper med søvnen mens jeg skriver disse lin­jer. Illatnak ligger ved siden av mig og nynner sine dystre åndema­nersanger.

– –

Jul blant eskimoene
(Dagsposten 22/12 1923)

23de december.

En frisk kold dag. Jeg vågnet kl. 5 imorges ved at Kallala – eskimoen Kallaschaks kone – be­gyndte at gjøre ild og koke rensdyrkjøt utenfor indgangen til mit snehus.

Til brændsel bruker Kallala lyng og mose, som hun har gravet frem under sneen. Røken trænger igjennem døren eller rettere sagt åpningen til mit snehus og svir mig i ørnene. Mit snehus er bygget imellem Kallaschaks og en anden eskimofamilies «iglu», og vi har alle tre en fælles entré til vore bo­liger.

I den lange trange snekorridor er det fælles kjøkken. Det er bygget av sne flat sten på toppen eller ildsted, med en stor og en skor­stenspipe av sne.

Det førnævnte brændselsmate­mere frembringer mer røk end varme, og det tar en en 2–3 timer at få en kjøtgryte til at koke.

Vi agter at flytte vor leir om­trent 10 engelske miles i sydlig retning idag og der bygge nye sne­hus for at ha det rent og festlig til jul. Når et snehus er en måned gammelt, synker det gjerne sam­men og blir så lavt, at det er umulig at stå opreist i det. Det ser jo også gjerne litt smudsig og uappetitlig ut efterat en flok eski­moer har bodd i det en måneds tid. Desuten forandres et snehus på nogen uker til et ishus og blir frygtelig koldt. Derfor flytter eski­moerne gjerne flere ganger i vin­terens løp og bygger nye snehuse, bortset fra at de ofte flytter rundt fra sted til sted for at følge vildtet på dets vandringer.

For tiden er vor leirplads ved bredden av en stor indsjø på den canadiske Barrenground vestenfor Hudson-bugten. Sjøen, som endnu er ukjendt blandt hvite mennesker og heller ikke er merket på kartet, heter «Umingmaktor», som betyr «det sted hvor der er mo­skusokser».

Jeg bor sammen med syv eski­mofamilier, som lever sit liv gan­ske frit og ugenert og uten mistan­ke hvad mig og min dagbok angår.

«Metkrulilik», den lodne, som hans navn betyr, er den ældste og mest ansete av mine naboer. Han har en stor familie – mange barn, svigersønner og barnebarn. En av hans døtre har to egtemænd på en og samme tid to mænd, Nagjuk og Kadjuk, lever lykkelig sammen i hendes fars snehus.

Her bor også blandt andre en ung mand hos sin mor med to egtehustruer og svigermødre. De le­ver alle stille og fredelig sammen – både hans koner og svigermø­dre.

Kallaschak og hans kone Kalla­la og deres tre barn er mine bed­ste venner hersteds. Deres 4 år gamle søn «Sikkenek» eller Solen, som hans navn betyr, er den sø­teste lille fyr man kan tænke sig. Kallaschak sier at han vil bli en stor bjørnejæger når han vokser op. Så er der en datter på 7 år, hun heter «Puttugo», men jeg kal­der hende «Najakulluga» – min lille søster – og hun kalder til gjengjæld «Annikulluga» min lille bror.

Kallaschaks ældste barn er pike på omtrent 16 år, som har været blind i over 10 år. Hun er næsten det mest intelligente væ­sen jeg har truffet i eskimoland, men noget melankolsk på grund av at hun har tapt synet. Kalla­schak og hans familie tilhører Netschillik-stammen, men han forlot sit folk og fødeland for endel år tilbake på grund av sin ældste datters blindhet. Ifølge Netschillik-stammens moralske love skulde den blinde pike dø for ikke at bli sig og andre til byrde.

Hendes far Kallaschak holdt meget av sin blinde datter, at han ikke hadde hjerte til at dræpe hende, men trodset sin stammes uskrevne love. Derfor måtte han og hans familie for­late sine venner og slegtninger og utvandre til stammer av mildere moral.

Kallaschak er en stor sterk kar, 5 fot og 10 tommer høi, og har musk­ler som en bjørn. Han kan løpe ca. 20 engelske mil, bærende to hele rensdyr på ryggen. Han fa­rer ofte rundt et par døgn på jagt uten noget at spise og uten at sove, som om det var den letteste og mest naturlige ting av verden. Denne vilde mand er på samme tid en av de mest ømhjertede og omsorgsfulde fædre jeg nogensinde har møtt.

Kallaschak og jeg blev hurtig gode venner og fandt snart ut at vi hadde fælles bekjendte. Han og hans kone hadde nemlig som ganske unge møtt Roald Amund­sen, da han seilet «Gjøa» gjennem Nordvestpassagen. Både Kalla­schak og hans kone hadde lært at si «Norge» og «Gjøa» og husket navnene på alle Amundsens led­sagere.

Kallaschak var især stolt av at hans kone hadde sydd et par bjør­neskindsbukser for Amundsen, for hvem han hadde en næsten overtroisk respekt. «Amusen ersumatta-marrik-illa», sa Kallaschak, hvilket betyr, at Amundsen var en stor høvding. «Ersumatta» be­tyr den som tænker eller bestem­mer for andre, «marrik» betyr fuldkommen eller storartet.

Mens vi sitter og spiser vor fro­kost av halvkokt rensdyrkjøt i «Melkruliliks iglu», kommer Kal­laschaks lille datter Puttugo lø­pende forpustet ind og roper, at store søster (den blinde pike) er blit meget syk og raser og skri­ker, så at lille søster er blit ban­ge. Begge forældrene løper øieblikkelig ind til sin syke datter, som i nogen dage har lidt av en slem forkjølelse. Også de andre eski­moer holder op at spise og følger snart efter til den syke pikes iglu.

Når jeg litt senere trær ind i den sykes hus, er allerede Angakoken (troldmand, hedensk prest), «den storhornede», som han he­ter, i fuld gang med sine trylle­kunster. Han synger, danser, vri­der på sig og løper rundt med vilde spring, utstøtende de merke­ligste uhyggesvækkende hyl for at drive de onde ånder ut av den syke.

Hver gang Angakoken stanser for et øieblik, hører man den syke pikes skrik og jammer. Hendes far Kallaschak gjør et tegn til mig, at jeg skal følge ham utenfor. Da vi er alene, ber han mig om at gjøre hvad jeg kan for at lindre hans datters lidelser og redde hen­des liv, idet han sier: «Jeg er nu ikke helt sikker på om vor Anga­kok er sig sin opgave voksen, men du kan nok redde min datters liv dersom du vil».

Jeg gir ham nogen piller til at lindre den sykes hodepine og forklarer ham hvordan de skal bru­kes. Senere på dagen kommer Kallaschak og takker mig, fordi jeg ved hjælp av medicinen har lindret den sykes smerter, og ber mig om flere piller. Jeg er nu i en meget pinlig situation, da jeg ikke har mere medicin av en sådan art, at jeg tør gi den til den syke, og uten tvil vil jeg få skylden i tilfælde av at hun skulde dø.

Den stakkars pikes sygdom be­gyndte efter at vi hadde hatt besøk av en indlandseskimo, som var på vei til sin leir med røde lommetørklær, glasperler, tændstikker, synåler, the og sirup, som han hadde med fra en pelshandelsstation han hadde besøkt flere hun­drede mil søndenfor vor boplads. Han gav den blinde pike et av de røde lommetørklær og nogen andre småting fra den civiliserte ver­den, og det er mulig at disse ting har medført forkjølelsesbaciller.

Jeg har set flere tilfælder, både i Grønland og Nord-Canada, på at eskimoerne, som ellers ikke kjender noget til sygdomme, er blit sterkt forkjølet, når der an­kommer skibe eller når de får fatt på varer, producert i de civi­liserte lande. Luften er så ren i eskimoland og disse mennesker besidder forholdsvis så få bacil­ler, at de ingen motstandsdygtighet har når de pludselig blir an­grepet av nye fra den civiliserte verden indførte baciller.

Den blinde pike ligger i feberfantasier hele dagen. Der blir ingen flytning av idag.

24de desember (juleaften)

Den syke blinde pike døde imor­ges, og Angakoken har gitt mig skylden for hendes død. Hele lei­ren er i sorg og kummer. Lille Pullugo og den dødes forældre sitter sammen i det gamle snehus med røde, forgrædte øine. Det gjør mig især ondt at se den store, sterke bjørnejæger Kallaschak sitte og hulke som et litet barn.

Jeg gjør mig færdig til at flytte herfra straks, da det bedste jeg nu kan gjøre er at la disse stakkars ulykkelige mennesker være alene, især da Angakoken har git mig skylden for den blinde pikes død.

Nagjuk den sterke og jeg tar avsted med hundeslæde til en eskimoleir ca. 20 engelske mil herfra i vestlig retning.

Vi møter endel vildren på vor reise, men vi skyter ikke, da vi allerede har en masse rensdyrkjøt og jeg desforuten gjerne vil la disse vakre dyr gå i fred på jule­aften.

Vi når frem til Poppiks og Anguttiks snehyter sent på efter­middagen, og vi arbeider på mit nye snehus indtil længe efter mørkets frembrud. Endelig er det færdig, strålende hvitt og rent med funklende iskrystaller. Jeg finder frem et par talglys, som jeg har gjemt på i over 2½  år for denne leilighet, min 3die og anta­gelig sidste jul blandt eskimoerne. Jeg tænder lysene, og bruker sneen ved siden av min rensdyrskindssovepose som lysestake. Jeg sparer stenlampen og hvaloljen iaften og fylder min svenske primus med den sidste petroleum jeg har, la­ger the og koker julegrøt av ris, rosiner, sukker og pulverisert melk, det eneste jeg har tilbake av civilisert proviant, og som jeg til­trods for alle fristelser har gjemt for den sidste jul blandt eski­moerne.

Jeg inviterer mine nye naboer Poppik og Anguttik og deres ko­ner og barn til at smake på jule­kosten. De blir sittende i mit sne­hus og snakke til langt ut på natten.

Jeg forsøker at oversætte jule­evangeliet for dem og forklarer, at blandt hvite mennesker er julen symbolet på fred og broderskap; «Allianai», sier eskimoerne, «Koviarsukpunka», jeg er glad.

Da jeg er færdig, bemerker Pop­pik, at hvite mennesker nok kan trænge at holde jul og mindes om, at man skal leve sammen som brødre og ikke gå ut og dræpe hverandre, som han har hørt at vi gjør, når vi fører krig.

Og eskimoerne ber mig hilse «Kahlunait» (hvite mennesker) og  si, at de vil bli meget glade, når i de får høre, at vi har sluttet fred og ikke mere slås som hunde – «Kringmekshorluh».

– –

Da hundene holdt bjørnen
(Tidens tegn 10/12 1932)

Nord Kanada, 20. april.

Efter et kort ophold ved Chesterfield var jeg startet nordover med eskimoen Kallaschak som ledsager. Kallaschak betyr fritt oversatt Nordpolen –”Den store Navle”.

Vi har ennu et slags Nordpolsvær med minimums temperatur om netterne ned til – 27 gr. celsius og føret har vært utmerket for vår ispolerte slede. Man pleier ellers å bruke benbeslag på sledemeierne, når det lakker utpå våren for ikke i risikere å bli stående fast, når temperaturen kommer op til smeltepunktet. En halv grad varme er nok til at isen og den frosne jord forsvinner fra sledemeierne.

Vi har et spand på 7 hunder. Idag er det strålende solskinn og vårstemning i luften. Vi fortsetter vår reise nordover. Ser her og der en del selhunde på isen. De ligger like ved siden av sine åndehuller og er så sky, at vi ikke kan komme dem på skuddhold; men så er vi jo også klædd i rensdyrskinn. Men skal helst være klædd i selskinn, når man skal på seljakt og man må kravle sig fremover på maven og efterape selens bevegelser ellers smutter de hurtig ned igjennem sine huller i isen.

– – –

Ved middagstider opdager jeg en liten skidden flekk på isen et godt stykke foran oss. Den ser nærmest gul ut. Nu er jo det, å finne en smudsgul flekk på isen er egentlig ikke så merkelig, for sådanne smudsflekker ser man jo ofte. Men det forekom mig nemlig, at denne smudsflekken beveget sig. Jeg tar frem min zeiss-kikkert, som jeg tross skibbrudd og andre eventyr ennu har i behold. Ved hjelp av kikkerten ser jeg, at jeg hadde rett. Den gulaktige, smudsige flekk beveger sig virkelig. Det er nemlig en isbjørn og ingen smudsflekk. Den holder middagsmåltid på et eller annet rart, der er halvt skjult nede i sneen. Jeg gir Kallaschak kikkerten, han studerer smudsflekken og studser litt til å begynne med ”Kanno Ula” – Hvad er det igrunnen – sier han og gnir solen ut av øinene. Kallaschak ser nemlig i retning av den gule, smudsige flekk på isen. Kallaschak kaster i en fart overpelsen og ytterbuksen av, tar den ene av mine rifler og nogen patroner, så river han kamikkerne (skoene) av sig og løper på bare strømperne og i underpels og underbukser efter hundene som om han hadde den onde i helene. Jeg var så interessert i å studere Kallaschak, at jeg rent glemte, at den som først jager en kule i bjørnen får retten til den, selv om han sårer den nokså lett og en annen mann dreper den. Før jeg får kastet meg over pelsen og får min annen rifle ut av posen, har Kallaschak fått et stort forsprang. Han kan jo også løpe som en jakthund denne ville mann.

Pannikulla er den eneste av hundene som ikke fulgte lederen og startet for bjørnen. Den er blitt tilbake her ved sleden for likesom å holde mig med selskap. Jeg starter nu i retning av bjørnen så hurtig som jeg kan. Hundene er nu kun en 100 meter fra den, men den tar det med ro, spiser og ser sig tilbake nu og da. – Først når hundene er kommet like i nærheten begynner den å vise sig nervøs, men den løper ennu ikke. Den begynner å grave ned resterne av sitt måltid bruker labberne så sneen spruter om den. I næste øieblikk har hundene innhentet den og så får den ikke tid til å bekymre sig mere om maten sin, for disse grumme dyr mener ”Business”. De går alle løs på bjørnen med dødsforakt. Ja selv bikkjen Poppik som jo er en innlandshund og har visst aldri før vært på bjørnejakt, følger Kaglis og de andre hunders eksempel. Den stakkars bjørn forsøker å løpe, men hundene biter og henger sig fast i dens edlere dele. Den danser rundt og slår vilt efter hundene, men de er hurtigere i vendingen og undgår bjørnens dødbringende poteslag. Så snart bjørnen vender sig for å slå efter en hund, biter et annet av disse dyr ham i baken. Det er jammen ikke greit å være bamse, for baken blir jo bak hvor meget man enn snur sig, og eskimohundene såvel som ulver angriper fortrinsvis bakfra. Men tross hundene kan bjørnen ennu løpe omtrent like så hurtig som oss, og vi må anstrenge oss ikke så lite for å komme den på skuddhold. Skuddhold med alle disse hundene dansende rundt om bjørnen betyr at vi må komme like op til den før vi tør skyte og ennu må vi passe på som en smed, at vi ikke også skyter en eller flere av hundene.

Både bjørnen og hundene løper rundt omkring og frem og tilbake som besatte, og vi må kappspringe med dem på samme tid som vi søker en anledning til å gjøre en ende på elendigheten.

En bjørnejakt med hunder er en anstrengende affære og vi er helt utkjørte, når bjørnen endelig ligger der stor og død. Det viser sig å være en kolossal hannbjørn.

Vi slår nu leir her, og flår straks bjørnen, for hvis vi lar den ligge en tid så stivfryser den, og så kan man ikke få pelsen av den.

Senere på dagen undersøker vi bjørnens proviantdepot og finner 3 selhunder nedgravet i sneen. Den har altså sørget for den dag imorgen denne fyr.