Etter at han var konfirmert i 1834, tok han fatt på farens håndverk og utdannet seg som bødker. Etter foreldrene var døde, flyttet han til Hammerfest. Da forretningen der ble ulønnsom, reiste han i 1849 til Hamburg. Senere reiste han til Amerika, og seilte derfra i flere år med amerikanske fartøyer og hvalfangere.
Sommeren 1854 kom han tilbake til Tromsø. Han ville nu hente hustruen og barna over til Amerika, men da hustruen manglet lyst til å reise, slo han seg atter ned i Tromsø.
I 1859 reiste han med Elling Karlsen på fangst. Under Krimkrigen seilte han med et transportskip for den engelske flåten.
I 1861 kjøpte han skonnerten «Æolus». Om høsten det samme året tok han last av sild, tran og fisk for å gå til Bergen, men fikk havari utenfor kysten og kom tilbake til Tromsø i midten av desember. Etter dette ble denne turen innstilt.
I 1862 var han med samme skip på fangst. – 1864 forliste hans fartøy på østkysten av Nordaustlandet. To andre Tromsøskuter ble samtidig forlatt av sine mannskaper. De seilte med robåten sydover og ble oppbrakt i Isfjorden og Forlandssundet den 30. august til 2. september.
I 1865 reiste Tobiesen med 7 mann til Bjørnøya og overvintret der. De kom alle hjem i god behold, men fangsten var meget liten.
I 1866 kjøpte Tobiesen galeasen «Tanahorn», og han gjorde flere turer med «Tanahorn» til 1869.
I 1870 fikk «Tanahorn» en ny fører. Den forliste om våren i Vardø.
I 1870 og 1871 førte Tobiesen jakten «Freya». Disse årene drev han fangst ved Novaja Semlja og Karahavet.
I 1872 seilte Tobiesen opp til nordkysten av Novaja Semlja hvor hans jakt ble fast i isen. 7 av mannskapet¹ forlot fartøyet den 1. oktober for å søke å nå til fartøyer eller samojeder. Tobiesen, hans sønn Jakob, samt bestmann og kokk overvintret ombord i fartøyet. Men ut på våren 1873 døde Tobiesen og hans sønn av skjørbuk. Jakob Tobiesen vår født i 1855 og var således ved sin død knapt 18 år.
Tobiesen har innlagt seg store fortjenester ved på sine reiser å legge merke til og gi meddelelser om sine iakttagelser i de arktiske egne. Således kom han i 1871 på en reise langs isen fra Novaja Semlja vestover opp til en bredde av 79 grader, og han trodde da at han så et land mot nord, men uten å kunne få visshet da tåken satte inn. Det er ikke usannsynlig at han har vært i synsvidde av Frans Josefs Land, som den gang var ukjent for Tromsøskipperne, mens det er påstått at Hammerfestskippere hadde oppdaget og drevet fangst ved disse øyer 5 à 6 år tidligere.
Mannskapet¹ som forlot Tobiesens fartøyet for å oppsøke folk i land var: Henrik Nilsen, Ole Andr. Olsen, Aksel Henriksen, Amandus Hanssen, Nils Andr. Faksen, Lars Larssen og Johan Andersson. Fra fartøyet fikk de med 14 skipskavringer hver, 6 esker fyrstikker, 2 geværer med ammunisjon, 1 kikkert, kaffekjele og gryte samt litt klær, foruten hva de hadde på. Etter store strabaser og etter at de hadde rodd, og delvis trukket båten over isen over 400 kilometer = 216´, fant de et par små jakthytter hvor de slo seg ned i nesten 3 uker. Det fantes ikke mat eller annet nyttig i husene. De skjøt noen rener, men da det ikke var mer fangst å finne, forlot de husene og trakk videre sydover. Det sjette døgn døde en av dem, Amannus Hanssen, og ble nedgravd i sneen. 2 dager senere nådde 4 av dem frem til en samojedfamilie, som tok vel imot dem og hvor de bodde inntil våren. De to menn som bar geværene, kom bort fra de andre i snefokket og kom til sist tilbake til den forlatte fangsthytta, hvor de oppholdt livet til april. I den tiden skjøt de 11 ren og en bjørn, så de ikke led hungersnød. De gikk da sydover og kom etter noen dagers forløp til de samme samojeden hvor deres 4 kamerater hadde opphold. De ble også vel mottatt. I midten av juni fortsatte alle sydover, med unntakelse av Andersson, som foretrakk å bo hos samojedene inntil det ble anledning til å komme hjem uten så store strabaser. Etter noen dagers vandring hvor de trakk en halv båt med seg på isen, kom de til andre samojeden som hadde tamren. Han skysset dem sydover inntil de fant skipsleilighet hjem. Lars Larssen, en av de skipbrudne, ble igjen hos samojedene.