Sivert Johansen Brækmo 
Sivert Johansen Brækmo født 16. september 1853 i Beitstaden av foreldre Johannes Johnsen og hustru, Anne Martha Jensdatter.
Brækmos første reis på Ishavet var i 1878 med jakten «Aurora», skipper G. A. Sørensen. Han reiste i de følgende år, delvis som harpuner og delvis som fører på forskjellige fartøyer. Således var han harpuner på «Polarstjernen» og «Minerva», og fører av A. Brodtkorbs skonnert «Sossima».
Brækmo bygget selv i 1891 en kutter, «Vidar», 24 tonn. Den forliste i Isfjorden i 1884. Han fulgte hjem med skøyten «Søvig», skipper Jens Olsen.
I de neste to årene drev Brækmo fiske, med en fembøring fra Vardø. Utenfor Sebruska reddet han et russisk mannskap på 8 mann, og landsatte dem ved Terriberka på Murmanskysten. Det følgende året fikk han tilsendt en fin pels fra den reddede skipper, som tegn på takknemlighet.
I 1891 arbeidet Brækmo hos lensmann Haugan i Hammerfest, og i sin fritid bygget han en kutterbåt på ca. 12 tonn, som han senere benyttet til fangst på Spitsbergen. Besetningen var to mann. Om vinteren reddet Brækmo en mann fra å drukne på
Jonsvatnet ovenfor Hammerfest. Han krøp på maven ut til en mann som var gått gjennom den tynne isen, fikk tak i hånden på mannen og trakk ham opp og i land.
I 1893 kjøpte han en 3 roms spitsbåt, bygget på den et bord og seilte så opp til Spitsbergen for å hente en større hvitfisknotbåt som han gjorde i stand. I Green Harbour fikk han en hval til foræring av en turistdamper. Hvalen ble avspekket og notbåten lastet med spekk, og så satte Brækmo kursen for Norge. Alt gikk bra inntil 6 mil av Nordkapp, hvor han mistet roret i en storm fra sydøst. Han måtte så lense unna været tilbake til Spitsbergen med en liten snipp av fokken, og som ror, en stang med en fjæl på. Etter en fæl overreise kom han tilbake til Green Harbour hvor han begynte å lage et ror. Mens han holdt på med dette, kom drivisen og stengte dem inne så de måtte overvintre. Etter en eventyrlig overvintring kom Brækmo tilbake til Norge sommeren 1894.
I 1895 var Brækmo med samme notbåten og 3 mann på småfangst og håkjerringfiske ved Spitsbergen, og de fikk god fangst.
I 1896 kjøpte Brækmo en engelsk kutter, «Nora», som han drev fangst med til og med 1905.
I 1897 bjerget Brækmo utenfor Havningberg 2 båter og 8 mann i en forrykende sydvest storm. Den tredje båten, samt en av de forulykkede gikk tapt fordi mannen var så forfrosset at han ikke kunne holde seg fast på hvelvet under redningen.
I 1898 reddet Brækmo mannskapet på et Hammerfestfartøyet, i Den kariske port, og landsatte de reddede 10 mann i Yukanski.
I 1907 reddet Brækmo mannskapet av et russisk fartøyet i Det kariske hav – 12 mann – i en meget forkommen tilstand. Som en påskjønnelse ble Brækmo belønnet med den russiske keisers medalje.
I 1906 kjøpte Brækmo kutteren «Severn» som han førte til 1919, da den ble solgt til Ålesund. I 1910 var Brækmo så langt nordafor Frans Josefs Land at han ikke så landet, og hadde åpent vann så langt han kunne se mot nord. På grunn av uklar himmel kunne ikke noen sikre observasjoner fåes.
I 1911 var Brækmo med kaptein Staxsrud om høsten og søkte etter et overvintringsmannskap. Folkene ble imidlertid reddet av Nils Larssen, jakten «Elida», men Brækmo fikk bjerget og hjembrakt fangsten. Brækmo kjøpte det samme året en annen kutter «Sirius», som ble omdøpt til «Sjøormen», og førtes av K. Haavold. Da Brækmo solgte «Severn» overtok han selv «Sjøormen», som han førte fra 1919 til 1924, da han var så uheldig å brekke en arm. Han deltok nu i noen år ikke selv i ishavsfangsten, men han kjøpte i 1928 en skøyte «Cap Sietoe» som han har gjort i stand til fangst.
Brækmo har i alt reddet 39 menneskeliv på sjøen, derav 20 russere og 19 nordmenn.
Han bodde endel år i Tromsø og noen år i Tromsøysund herred.
Brækmo omtales i «Spitsbergen Gazette»
Sivert Brækmos siste reis.
Referat fra Sivert Brækmos begravelse. («Tromsø», 9 januar 1931).
En egenartet stemning hersket i kapellet på Gravlund i går. Gamle hvithårerede og gråskjeggede ishavsskippere, – værbitte menn av yngre generasjon, sjøfolk og ishavsfolk var de nesten alle som fulgte Sivert Brækmo til hans siste havn. –
Brækmo var ikke egentlig tromsømann, men vi regner ham allikevel som en av våre. Han hørte Tromsø og Ishavet til. han er en av dem som har vært med å skape Tromsøs ærerike tradisjoner. Han var et stykke Tromsø.
Dypt gripende virket organist Telnes’ intonasjon ”Siste reis” av Alnæs.
Sogneprest Frøland holdt en hjertevarm tale. Han mintes ishavshelten Sivert Brækmo som hadde nedlagt sitt lange livs arbeidskraft på Ishavet. På denne sin barske arbeidsplass hadde han utført heltegjerninger. Allikevel hørte han ikke til de helter, hvis navn funklet for mengden.
Bramfri hadde han vært, dette ekte mannfolk, og trofast og ærlig i sin gjerning. Brækmo var også hensynsløs, men det var bare når det gjaldt å ta hensyn til sig selv. Når andres liv stod på spill, satte han sitt eget inn uten å tenke på farene. –
Derfor var det også han kunde utføre sine heltegjerninger.
Skipper Ingvald Svendsen brakte en krans fra Tromsø Skipperforening med takk for alt godt som foreningen og deres medlemmer hadde hatt av Brækmos rike erfaring og sikre fagkunnskap.
Brækmo hadde nådd en alder nu, men allikevel når våren kom og lyset strømmet opp til oss igjen så kom lengselen efter Ishavet til Brækmo. For det var liksom at man deroppe i ødet var nærmere evigheten. Denne dragende og lokkende lengsel vendte alltid tilbake til Brækmo med lyset og våren.
Kolleger og venner tekker varmt denne banebryter for hvad han hadde vært som kollega, som venn, som rådgiver. Fred over hans minne.
Chr. Johannessen la ned krans fra Tromsø sjømenns kvinneforening. Alfred Nilsen la ned krans fra Tromsø skytterlag, hvor Brækmo lenge hadde vært aktivt medlem. I vår tid lærte ungdommen å sette pris på det ekte mannsmot som Sivert Brækmo hadde visst. Medlemmene av skytterlaget vilde alltid minnes hans vennlige munterhet.
Til toner fra av et preludium av Schubert, bar 6 av Brækmos kolleger båren ut.
Foran følget gikk to sjømenn med sjømennenes merke: det norske flagg, floromvundet.
Som en siste hilsen blev flagget – det symbol som har fulgt den gamle viking over alt hvor han fór – senket tre ganger over Sivert Brækmos grav.