Johannes Bottolfsen 
Johannes Bottolfsen født i Veø prestegjeld i 1862. Kokk på Storegga utenfor Ålesund med en bankskøyta «Brødrene», som hans far hadde bygget i 1877. Det var hans første sjøreise – 15 år gammel. Året etter kom han til Tromsø og reiste med broren, Sivert Bottolfsen, med jakten «Fidenzia» på Finnmark på fiskeoppkjøp. Johs. Bottolfsen var med som salter. Om sommeren var han på torskefiske ved Spitsbergen i Green Harbour. Her reddet han en båt i Sassen Bay da 4 jegere var på renfangst. Båten drev av med proviant, geværer og ammunisjon mens de 4 mann lå og sov. Da han våknet og så ulykken, staket han seg først utover et stykke på et isflak. Deretter svømte han mellom isflakene ut til båten, og kom seg ombord og sendte båten i land. Hvis ikke båten med den dyre last var blitt reddet, ville alle 4 mann ha sultet i hjel.
I 1880 i Tromsø mønstret han på det engelske barkskipet «Baron Hill», og reiste med det et års tid. Deretter mønstret han på en bark fra Bristol, men hadde bare vært ute i 3 uker og kom inn til Wemuth i Canada som vrak. Både mannskapsruffen, skansekledningen og båter var gått overbord, skuta var sprunget lekk – og pumpene uklare. I Wemuth ble så hele mannskapet avmønstret.
Så mønstret han på den engelske steameren «Nothing Hill» av Liverpool, tilhørende Dobbeltskruelinjen, og stod ombord der i et år. Skipet førte hester og tropper til Alexandria under krigen i Egypt, chartret av den engelske stat. Ved flåtestasjonen Kapp Gode Håp, Seemans Bay ble de innredet for å innta tropper og hester. De manglet en mann av besetningen, og kapteinen kompletterte det da med en mann, som det viste seg hadde småkoppene. Lasarettet ble bygget akter på hekken, og den eldste av matrosene ble satt der som sykepasser. Straks etter fikk også stuerten koppene, men så ble det heldigvis stopp, og skipet gikk videre til Alexandria. Da de kom til Adén, fikk man ordre til å gå utover til Bombay med tropper og hester, og da var freden inntrådt.
Fra Bombay tok båten last for Liverpool.
Deretter mønstret han med en Glasgow-fullrigger «East Lothsen» til New Zealand og derfra til Calcutta og til Dundee i Skottland og så hjem til
Tromsø. Han fortsatte som fører av brorens fartøy «Marie» på hennes annen tur på Ishavet.
Senere var han fører på brorens fartøyer, og drev fangst i 9 somre. Den siste var galeasen «Søsterene».
Han var også med Wellmans¹ første ekspedisjon som fører av ekspedisjonens skip «Ragnvald Jarl». Det var Wellmans hensikt å nå Nordpolen med hunder, da han tenkte seg Polhavet som fast, solid is, kranset med litt pakkis. Han måtte straks oppgi sin idé. Året etter år forsøkte Wellmans seg som bekjent forgjeves med ballong.
I 1895 ble Bottolfsen styrmann i Tromsø Amts Dampskipsselskap og seilte som styrmann i 3½ år, fikk så gamle «Tromsø» å føre. Deretter «Lyngen», så den nye «Senjen». Og den siste båten var «Skjærvø», som han førte i 11 år til 1920, da han ble ansatt som ekspeditør i Harstad.
Johs. Bottolfsen ble gift i Tromsø i 1888 med, Elise Øien, datter av lærer Øien, Kalfjord. De hadde i ekteskapet 7 barn, 5 gutter og 2 piker. Den eldste, Bjarne, var til sjøs i 8 år før han kom hjem og tok styrmanns- og skipsførereksamen. Han var en kort tid fører av lastebåten «Fagertind». Rederiet gikk fallitt, og den unge mannen mistet sin plass. Han overtok da bruket ute på Nord-Fugløy.
Den nesteldste sønnen, John, var utdannet ingeniør og var driftsingeniør i Glomfjord. En gutt reiste til Amerika, en ble hjemme i Harstad, og de to pikene er døde. Hustruen døde i 1917.
I 1920 giftet han seg igjen med Anna Eriksen, datter av skipsbyggmester Eriksen i Kristiansund.
Fra et par av sine ishavsreiser har kaptein Johs. Bottolfsen fortalt nedenfor anførte historier, som er av betydelig interesse, og som skildrer faktiske tildragelser fra ishavsfarten.
«År 1893 da Nansen reiste på sin polarferd med «Fram», gikk reisen gjennom Jugorstredet og videre østover langs Sibirias kyster. Jeg kom hjem fra fangsttur til Vesterisen med galeasen «Søstrene» med full fangst. Tok hyre på en engelsk yacht «Blencatra», lord Poopham for reise til Jeniseifloden, som islos og 3. styrmann.
Mr. Poopham var en god venn av Nansen, og hadde med ombord 60 tonn kull, som skulle skiftes over på «Fram» ved Dicksonøya. Da »Blencatra» kom til Jugorstredet i midten av juli, fikk man meddelelse av den russiske presten der, at «Fram» var passert 12 dager tidligere. Da vi kom til Dicksonøya, var isen tettpakket omkring øya, og «Fram» var ikke å se. Den hadde gått videre i nordøstlig retning, og vi kunne se åpent vann i denne retningen. Foruten «Blencatra» var det 5 andre engelske skip i følge til Jeniseifloden, deriblant en lastebåt på 2000 tonn, lastet med jernbaneskinner til den nye sibirske jernbanen. Samme slags last hadde også de øvrige skipene, (4 flodbåter bygget i England for flodtrafikken). Mr. Poopham og ekspedisjonens leder Mr. Wiggens, hadde påtatt seg å bringe lasten frem til Jenisei og 30 mil opp gjennom floden. Dette var visstnok den første vareforsendelsen som var kommet frem til Jenisei denne veien.
Da man passerte Jugorstredet på vei vestover, fikk vi posten fra «Fram» med tilbake til Norge.
I 1897 reiste jeg om sommeren med Vesterålskes dampskip «Lofoten» i turisttrafikk på Spitsbergen. På Adventbaynesset ble det oppført en turisthytte. D/S «Lofoten» gikk i ukentlig rute mellom Hammerfest og Adventbay. Farten på kysten av Spitsbergen ble utført av den lille dampbåten «Express» som skulle befordre turistene omkring på jakt og andre sportsreiser. Hver annen uke gjorde dette fartøyet en reise til Virgo Havn med post til Andrées ballongparti. På grunn av ugunstig vær, ble der dog ikke startet noen ballongflukt denne sommeren.
På Hotellnesset (Advent Bay) lå en engelsk ekspedisjon ledet av Sir Martin Convay, som kartla det indre av Spitsbergenlandet. Ut på sommeren leide Martin Convay D/S «Express», som jeg førte for å undersøke den nordlige kysten av Vest-Spitsbergen. Ved Waldenøya, utenfor Nordkapp på Spitsbergen, var jeg sammen med Sir Convay oppe på toppen av øya og så utover ismarkene med kikkert. Sir Convay så da et skip ute i isbaksen. Jeg så det også, men kunne ikke tro at det var annet enn en storis. Senere fikk vi dog visshet for at det var et skip, nemlig polarskipet «Fram». Min bror Sivert, som lå på fangst nordafor Moffen, var den første som kom i forbindelse med fartøyet og kunne bringe polarfarerne etterretninger fra Norge.
Da vi med «Express» kom tilbake til Adventbay, var turistsesongen forbi, og vi gjorde oss nu ferdig for hjemreise med «Express». To av deltagerne i Convayekspedisjonen, Mr. Garwoth og Mr. Beatty, leide da båten, idet de på hjemturen ville forsøke å bestige Hornsundtinden.
«Express» ankret opp inne på Hornsund og så begynte tindebestigningen. Jeg og en matros fra fartøyet ble med, og etter flere timers vandring over isbreer kom vi til foten av fjellet. Været ble nu usiktbart, så vi måtte slå telt på breen og lå der i 4 døgn. Nu begynte provianten å slippe opp. Derfor gikk vi to mann fra fartøyet tilbake for å hente opp mere proviant. Turen ned gikk godt. Etter at vi hadde fått med så meget mat vi kunne bære, gikk vi opp igjen. Vi var bundet sammen med et tau 5-6 meter langt. På turen opp med tung ransel på ryggen, brast isskorpen under mig og jeg falt ned i en revne i breen, som jeg ikke kunne se bunden i. Jeg ble hengende i tauet, da min kamerat hadde hugget hælene fast, og således ble jeg hengende. Jeg kom etter svære anstrengelser opp igjen fra den åpne graven.
Ved vår tilbakekomst til de engelske sportsmenn, begynte fjellbestigningen. Garwoth var tindebestiger, men den annen ikke. Det gikk bra oppover, og vi nådde opp til en høyde av 4440 fot, således at toppen var omtrent 60 fot høyere. Nu var det umulig å komme høyere da fjelltoppen var glatt og bratt som et oksehorn.
Da vi kom litt lengere ned, forsvant tåken, og Mr. Beatty ble så forferdet over fjellets steile sider at han la seg ned på isen og gråt. Vi måtte da fire ham ned med tauet mens han lå på ryggen med lukkede øyne. Heldigvis kom vi dog alle uskadde ombord etter denne turen.
På hjemreisen hadde vi et svært uvær, så det ble en stri tørn ombord i den lille båten hvor både maskinrommet og kahytten holdt på å fylles av sjøvann. Vi var dog så heldige at vi alle kom hjem i god behold, men passasjerene hadde vært meget syke og engstelige på grunn av uværet og sjøsyken.
¹Helge Alme: Om Spitsbergen og den Wellmanske polarekspedisjon