Ingvard Svendsen
Ingvard Svendsen, født den 29. april 1867 i Tranøy, Senja, bror til Fredrik, Herman, Søren og Bernhard Svendsen (Svendsengutta), alle er mer eller mindre ishavsfolk. Faren, som var bonde, pleide gjerne å sende guttene først på fiske. Siden gikk det til Ishavet, som er naturlig for folk, som fra barndommen av er vant til jakt og fangst.
Fra 1885 av var Ingvald på Ishavet om sommeren og på kyst, Nordsjø eller Middelhavsfart om vinteren. I. Svendsen var et par somrer med Morten Ingebrigtsen på bottlenose (nebbhval) og hvitfiskfangst. Ingvald mener som Ingebrigtsen at det er «råd for alt, unntaken dauen».
Det er ikke noe som heter «det går ikke» for den slags folk. Da Ingebrigtsen sluttet i 1893, kjøpte Svendsen jakten «Hvidfisken» av ham. Han førte så denne avvekslende med jakt «Jasai» i flere år. En bottlenose-skonnert «Liv» som han i 1895 kjøpte i Sandefjord, forliste han på nordturen. Med «Hvidfisken» og «Jasai» drev han fangst på sel, hvitfisk og bottlenosefangst til 1905. Da ble han bestyrer for Joh. Brydes selskap «Håbet» i Bellsund og Isfjorden, 1905 og l906. For Rye Holmboe førte han så dampskipet «Fønix» i 1907 og 1908 på fangst.
I 1908 satte han også dr. Bruce opp til Prins Karls forland. 1909 var Svendsen fangstskipper med hertugen av Orleans’ «Belgica», under Grønland, Spitsbergen og Frans Josef land.
I 1910 førte han Giævers «Minerva» på en tur med turister til Grønlands østkyst. I l911 gjorde han to turer til Grønlands østkyst, Spitsbergen og Barentshavet, og i 1912 en tur til Østisen. Skipet var ikke ute i 1913, da Svendsen i steden for tok en tur som islos på turistdamperen «Thalia». På turen i 1910 konstaterte Svendsen at Claveringøya ikke er noen øy, men landfast ved en lav tange, ca. 200 m. bred, på nordsiden.
Brødrene Svendsen har ofte fart sammen på fangst, hvilket også har hatt en viss betydning for fangsten, idet Herman Svendsen f. eks. en 2—3 år fór med bottlenose-skuter fra Sandefjord. Det har da også vist seg at Svendsengutta er av de få der nord, så vidt jeg vet, for hvem bottlenosefangsten har lønt seg.
Svendsen, tok styrmannseksamen i 1887. Han taler også engelsk. Han er fortiden (1914) formann i skipperforeningen i Tromsø.
Hvalfangsten under Spitsbergen foregikk til å begynne med i den varme strømmmen vest for landet. I de første årene etter 1905 mellom nordspissen av Prins Karls Forland og Sydkapp, senere helt ned til Bjørnøya. I de senere årene har hvalbåtene også søkt lengere tilhavs, opptil 50-60 sjømil av land, vest for det varme vannet. Da det ble fanget fra Norge, søkte hvalen helt oppover til Bjørnøya og fra 5 og til 25 sjømil fra øya.
Bottlenosen fanges i vann fra 1.5 til 3 grader, som regel lenger vest enn hvalen, i koldere vann end den, og fra 71° til 771/2° n. («nordfeltet»). Bottlenosefangerne fra Tønsberg, Sandefjord og Færøyene holder seg gjerne sydligere, ned på 671/2°.
På en kutter er det gjerne 5-6 bottlenosekanoner (Henriksens, Jørnsens eller Hagens) med 1 3/4 – 2 l/4 toms kaliber. På dens fangstbåter mindre kaliber, 1 1/2—1 3/4 toms. Som regel medtas 40-60 harpuner. Linene består av forgård pluss
hovedline, ombord 300, på båtene 450 favner. Østlendingerne bruker lengere lenser enn her nord, hvor de er kortere og stivere, da fisken drepes ved nakkestikk, ikke som av østlendingerne ved lungestik. Disse pleier også å lense etter å ha skutt et par skudd, mens de her nord kun skyter 1 skudd og kaster så flere håndharpuner bak nakken før de lenser, som sagt ved nakkestikk. Til sel brukes endnu 4 linjers remingtongevær med ekspresskule (kobberrør) Til utrustingen hører videre hvalrossharpuner og hvalrosslenser.
Under torskefisket på Spitsbergen 1870-1880 (det er merkelig at det er nesten umulig å få noen sikre opplysninger om dette fiske noensteds) gikk det sterkt ut over renbestanden, kanske mer end i våre dager.
Som kjent fant den danske Ryder-ekspedisjon til Scoresbysund i 1891—92 meget moskus og ren på Grønlands østkyst; derimot ikke ulv. Nathorst fant i 1899 atskillig ulv, men lite av moskus og ren. Senere ekspedisjoner har gjort samme erfaringer som Nathorst. Hva kan grunnen hertil være? Såvel på Grønlands østkyst som i det nordamerikanske arkipelet, ser man hist og her moskuskjeletter, ofte flere sammen. Skulle grunmen være, at marken i en fei dekkes av is (etter mildvær), så tykk, at dyrene må sulte ihjel, fordi de ikke; orker å slå igjennem islaget? Svendsen fortalte meg at han et sted på østkysten fant 17 moskuskjeletter (derav kun 3 okser). Noe lignende har Svendsen observert på Spitsbergen. Idet han en vår fant skjelettene av 3 rensdyr, på en plass, han som siste mann hadde besøkt senhøstes det foregående år.