Norberg var født ved Tromsøsundet 1861. Hjemme på Kalslet er han fisker og gårdbruker. I 9 år har han fart på Ishavet. Han har benyttet alle anledninger til å være nyttig for våre museer. Under fangstturene har han drevet bundskrapning mellom Hopen, Frans Josef land og Novaja Zemlja, og på Spitsbergen har han jevnlig samlet fosssiler, især i traktene omkring Bellsund.
I 1910 var han bl. a. engasjert av Isachsens ekspedisjon til sådant arbeide. Dette året fant han også modne bær av krekling for første gang på Spitsbergen. I sine ledige stunder har han flittig gravd i de gamle hustomter fra hvalfangtstiden.
Han har holdt meg underrettet om sine arbeider. Nedenfor anføres litt av hans brever….
« I 1904 var jeg med og skjøt en middelstor hvalrossokse ved nordspissen av Novaja Zemlja. Den hadde magen fullproppet av fersk storkobbeunge.»
. . . Joh. G. Andersson nevner ingen norsk overvintring på Bjørnøya etter 1830 årene, unntagen skipper Tobiesen i 1865. I 1841 vet vi imidlertid om en norsk overvintring. Ekspedisjonens leder het Lars Brun Irgens, en av deltagerne var fra Berg i Tromsøsundet og het Hans Ismael Ebeltoft.
. . . Gamle skredder Vittro som nå er noen og åtti år, forteller at hans far reiste til Spitsbergen i en åttring og kom tilbake med god fangst. Den andre gangen han forsøkte turen kom han bort.
. . . I mai 1910 skriver Nordberg: «Jeg har holdt til to somrer og en vinter i Bellsund og har benyttet Kjellströms kart. Når Kjellstrøm i sin beskrivelse sier at Antarctic Bay er en god havn for ångfartyg, men udugelig för seglare», så er dette ikke tilfellet. Bayen er nemlig grunn og oppfylt med farlige blindskjær. En noenlunde god havn finnes dog nær Kapp Martin, hvor det også finnes flere gamle tomter etter russehytter.
Muyden Bay har 3 – 4 favners dybde med mange blindskjær og dårlig holdebund. Forøvrig er nordlandet helt til Frithiofs bre meget utgrundt med utallige skjær som stryker frem i lagenes strøkretning. Hekla-Hoeklagenes skjær er avrundede, men stenkullformasjonen beholder sin taggethet under vannet. Likeså står det en farlig topp 1/3 ut i sundet mellom Nordlandet og Axeløya. Det er merkelig hvorledes havet løper ut av Muyden Bay. Vannet går likesom i en smal renne inntil og forbi holmen, som ligger mellom Muyden Bay og Antarctic Bay. Det utbreder seg ikke vifteformig som kunne ventes. Frithiofs bre synes å ha gått atskillig tilbake fra l906.
l mars 1912 skriver N o r b e r g:
«Jeg snakket nettopp med skipper Fredrik Svendsen, som sa det var mange levninger etter hvalfangerne i Recherche Bay. De lå på neset innenfor Kvalneset. Det var store hustomter, en nesten mannshøy mur av teglsten, huller etter grytene og en hel del graver. Inne i bayen er det flere tomter etter russehytter. Det er underlig at det aldri finnes noen slags felle eller lokk i de russiske revegildrer. Jeg har sett mange slike, men alle har de kun hatt stokker i halvkretsen.
Det er mulig det også på Spitsbergen flere steder er stenis (fosssil is) i likhet den som finnes på de nysibiriske øer. Jeg så i sommer at Dames morener består av is, dekket med et par meters leire og skjell. Likeså ved Kapp Conwentz. I en dalgang ved Advent Bay så jeg en utglidning, som i bunnen viste stenis med jord, og gressbevokset.
. . . Rett syd for Rypfjellet ligger «Bysa», en norsk fangsthytte for hvitfisk. Rett vest for denne er det en tomt etter en russehytte, omkring omgitt av leirbanker med skjell. I Rendalen ( Conwaydalen) er også en tomt etter en russehytte.
Den ryggen, som i en høyde av 20-25 m. o. h. går nordover, nord for Sundevalls fjell mot Storelva, består av løst materiale og er gressgrodd. Innersiden har tydelige bølgeslagsrygger. I den nordligste delen av ryggen finnes masser av Mya truncata og spor av blåskjell. Jeg så kun en steinblokk på ca. l m³ her. Avleiringen gikk en god halv mil opp i dalen. Mon det i denne forekommer Isocardia?
Ved Blåhuken sydvest for Sundevalls fjellet står en langstrakt grushaug og flere slike opp gjennom dalen, opp til 35 m. o. h. De ser ut som morener og består av vel skiktede avleiringer, grovere og finere. Mon denne dal har vært nediset?
Straks utenfor Kullfjellet er det ved stranden leirbanker med store tykkskallede Mya truncata. Slike fantes også langt oppe i dalgangen til Erdmanns bre.
. . . På den bløte mudderbunn i Spitsbergens fjorder burde man bruke trawl istedenfor skrape. Den rikeste fangsten gjorde jeg i den grunne våg ved Axeløya.
I november 1911 skriver Nordberg:
I sommer deltok jeg i den svenske kullekspedisjonen. Jeg gjorde en lang tur oppover Kjellströms dalen, og så at det gikk en tverrdal til Rendalen. Kjellströms dalen gikk til Storfjorden med en bre i den øvre delen. Ingen nunatakker stakk opp i dalens retning.
Jeg fant en ny tomt etter en russehytte utenfor Paula bre. I Mijen Bay vet jeg nå om 14 tomter.
Svenskene tok ut 160 tonns kull ovenfor Kapp Barry, hvor det forekom 2, kanskje flere lag. Det er det underste laget som blir drevet. Det var ca. 1 m. tykt og meget gode kull.
Det blir vel adskillige forviklinger, da svenskene tok det landet i besittelse som ble annektert av Mansfield. Begge parter har bygget 2 hus hver her og satt opp tavler om hverandre. Engelskmennene leverte svenskene et papir som bekjentgjorde at Mansfield og Arctic Coal Co. var blitt enig om å ivareta sine interesser med alle mulige midler.
Fangstfolkene som overvintret ved Kapp Barry fortalte, at elven fra botn-breen vest for tverdalen, nord for Kjellstøms dalen ikke frøs igjen om vinteren.
I sommer fant Högblom lyng av krekling med kart i juli, i dalen innenfor Pyramidefjellet i Billen Bay. Vi kom tilbake dit i september. Lyngen var da aldeles svart av bær.
. . . Det er underlig med meg selv. I fjor vinter måtte jeg på sykehuset for trangbrysthet, og så snart jeg kom tilbake fra Spitsbergen, kom sykdommen igjen, så jeg nå ikke kan utrette det minste. Det er sørgelig at ingen har mot på å anlegge en kuranstalt der oppe.
. . . Ved Midterhuken har jeg sett tomter etter 5 meget store hus, graver og et stykke av en liten kanon (svanehalsen).
. . . Ved Kapp Martin har jeg sett 2 svære nedfaldne kors ved siden av tomtene etter noen russehytter der. Det var ikke gravkors, men de var tømret av bjelker.
. . . Den største dybden jeg har funnet i Mijen Bay, er 105 m. rett syd for Kullfjellet. Midtfjords mellom Axeløya og skjæret innenfor den, mot Kullfjellet, var der 43 m. Den grunne som de engelske karter har nedtegnet utenfor Marias ø, kunne jeg ikke finne med loddet. Derimot fant jeg en 10 m. grunne vel en kvartmil utenfor Midterhuk i retning av Kapp Lyell.
. . . Jeg tror det vil lønne seg å føre guano fra Spitsbergen. Jeg har flere steder sett jorden så fet, at det nesten ingenting har kunnet gro på jorden på grunn av fugleekskrementer etc.
. . . På Axeløya har jeg sett veldige lag av ferdig pukkstein, ren flint, som til gatesten ville være uslitelig.
. . . Jeg har funnet levninger etter russehytter på følgende steder i Bellsund: 2 hytter ved Kapp Martin, 1 ved Rypfjellet straks utenfor Bysa, l oppe i Rendalen, 2 ved Blåhuk, 1 ved Kapp Barry, 1 ved elven utenfor Dames morener, 2 stuer i Danzigerdalen, 3 a 4 på Axeløya, hvor jeg fant flere fuglepiler og et slags spillebrikker av tre.
. . . Jeg tenker nå ut en måte å trenge ned i den gåtefulle dyphavsleire, og håper det skal lykkes.
Norberg har interessert seg for mangt og meget, et inntrykk som forsterkes betydelig når man taler med ham. Hans sorte øyne gløder av iver. Ved å lese Nathorsts «Jordens Historie» som han kan utenat, har han ervervet seg mange kunnskaper. Da nevnte bok er på svensk, er Norbergs faguttrykk også svenske, når de da ikke er latinske. Fra universitetet kan han med stolthet fremvise et spesielt takkebrev, ikke alene for hva han har samlet, men også for hvorledes han har gjort det.
Jeg håper Norberg ofte får anledning til å vende tilbake til sin kuranstalt, Spitsbergen. Da vil han nok bli kurert.