Flykting og fangstmann Andrej Hadorka
(Harstad Tidende 4/9 1964)
Eventyrlig livsferd, fra flukten i Skagerak til ny flukt i Harstad, opphold på Svalbard, beordring til Canada og ny tilværelse der.
Frem og tilbake er like langt. Matematisk er denne påstanden aldeles riktig, men når det gjelder menneskeskjebner så kan man i enkelte tilfelle snarere holde seg til ordtaket om at historien gjentar seg. For denne høsten er det akkurat 32 år siden kanadieren, den naturaliserte nordmannen og tidligere sovjetrussiske statsborger Andrej Andrejevitsch Hadorka dukket opp i Harstad. Her ble han tatt hånd om av hjelpsomme
nordmenn, fikk seg onnearbeide hos Nikolai Nilsen i Kasfjord og var å finne på potetåkeren da avlingen skulle i hus. Etter en omflakkende tilværelse – er Andrej Hadorka igjen i Sør-Troms og når dette leses står han på ny opptatt som hjelp under innhøstingen i Kasfjord. Men mellom 1930-årene og denne sommeren ligger et tidsavsnitt og opplevelser som for Hadorkas vedkommende ville skaffe den rette forfatter stoff til den eventyrlige livsskildringen.
Bare 20 år gammel var sjømannen Andrej Hadorka da han i 1932 hoppet overbord i Skagerak fra et sovjetisk fartøy. Grunnene var så mange, men den viktigste var at han på turen i havn i Skandinavia hadde lært forholdene å kjenne som det rene slaraffenland i forhold til alle restriksjonene i Sovjet. I over 9 timer lå unggutten og svømte i det septemberkalde vannet før han ble funnet av en dansk fiskekutter.
Første stoppested i land ble Frederikshavn, men siden ingen forsto Hadorka, ble han eskortert til København til forhør og kontroll. Av hensyn til familien hjemme oppga rømlingen falsk navn, adresse og fødselsår til myndighetene. Han viklet seg imidlertid inn i motsigelser og hadde etterhvert ikke klart navnene på de øvrige medlemmene i slekten. Ikke til å undres over at det danske politiet betraktet Andrej Andrejevitsch som en suspekt person. Og under forklaringene overfor den sovjetiske ambassaden nektet Hadorka likeledes å underskrive papirene da han ikke fikk lese gjennom ambassadepersonalets spesialformular. Med et par ledsagere i sitt følge fraktet man omsider unggutten ombord i et russisk fartøy bestemt for Murmansk. Oppunder norskekysten et sted snappet Andrej opp at kapteinen hadde tenkt å anløpe Kristian Holsts anlegg i Harstad for å komplettere bunkers. For å gjøre en lang historie kort så stakk Hadorka i land, gjemte seg i ”Amors hule” ovenfor anlegget på Gangsås og oppholdt livet i 8 dager av skogsbær inntil han ble funnet av en Seljestadmann.
Siden det hadde gått aldeles på tverke med den falske forklaringen i Danmark, bestemte rømlingen seg å holde seg til sannheten denne gang. Tolk under forhørene for politimester Gulbrand Jensen var befalsskoleelev Nikolai Romanoff som i sine manglende russiske kunnskaper, fikk avløsning av stuert Stephen Micheeff, Harstad. Utstyrt med meldebok fra Senja politikammer og tillatelse fra Sentralpasskontoret fikk Andrej Hadorka midlertidig oppholdstillatelse i Norge. I Kasfjord ble i det som foran nevnt skaffet ham hus og arbeide i påvente av at asylrett kunne innvilges rømlingen fra Detskoie Selo ved Leningrad.
Best husker eldre Harstad-borgere Hadorka for hans fenomenale svømmeferdigheter. For å skaffe seg noen ekstra kroner ble Bertheus J. Nilsens kai avstengt slik at det betalende publikum kunne komme til og se russeren når han stupte fra det høyeste punkt på kullkranen. Omkring 30 meter er det vel fra krantoppen til sjøflaten. Herfra gjorde Andrej det fineste svalestup og fikk mange til å gispe av beundring over sine kunster i det våte element.
Alt i 1933 kunne Andrej Hadorka skilte med eget norsk pass. Grunnen må vel i første rekke tilskrives ham selv og de venner som i løpet av korte måneder hadde forstått å verdsette denne arbeidssomme karen. Gjennom familien Harila på Sama kom den nye nordmannen i kontakt med fangstmannen Hilmar Nøis (fru Harila var søster til Nøis). Den 30. april 1934 hadde han undertegnet Svalbard- og fangstkontraktrakt med Nøis. I fjorten måneder skulle den gjelde og for første gang greide Hadorka å skaffe seg noen kroner mer enn det som gikk med til det daglige behov. Det ble nesten tre hele fangstsesonger før vi finner Andrej som gruvearbeider hos Store Norske i Longyearbyen. Krigen i
Norge i 1940 fikk Hadorka til å reise sydover, men d.s. «Møysalen» som han fulgte med i begynnelsen av juni. tok havn i Reykjavik. Skipet ble beordret videre til Canada og den naturaliserte nordmannen fulgte med som jungmann ombord i lastebåten. Norge var tapt for denne gang og siden Andrej nærmest følte seg som rotløs, mønstret han av i Montreal. Da sparepengene og hyren tok slutt, meldte han seg for det kanadiske politi og ba om oppholdstillatelse. For kontrollens skyld ble passet behørlig stemplet av Kgl. Norsk Generalkonsulat og underskrevet av visekonsul Knut Thommessen. Arbeid var det ikke vanskelig å oppnå for en villig person. A. A. Hadorka meldte seg forøvrig som frivillig til den kanadiske hær. Hans kunnskaper i engelsk var imidlertid ennu så dårlig at han etter 6 måneder ble frigitt til sivilt arbeide. Og virke, det fikk Andrej – som oppvaskhjelp, løsarbeider, kokk og utallige andre jobber.
Etter å ha fått kanadisk statsborgerskap i 1959, finner vi den fhv. russeren som anleggsarbeider ved Frobisher Bay i Nord-vestterritoriet. Vilt og øde, uten mulighet til å ødelegge sparepenger som f. eks. nede i Montreal, sier Hadorka mulighetene til å legge opp dollars. Sparepenger blir det av beløpet, for kanadieren hverken drikker røker eller spiller poker. En vakker dag har han samlet så mye sammen at Europa-tur står for døren. Sovjet har den tidligere nordmann forlengst avskrevet, men til Norge skal han. For det var jo her han fant et fristed da verden så mørkest ut.
Og se, plutselig en julidag i 1964 banker Andrej Andrejevitsch Hadorka på hos sine gamle venner Stephen Micheeff i Tore Hunds gate i Harstad. Harila på Sama og familien Nilsen i Kasfjord. Gamle Nicolai er for lengst bort, men i Kasfjord møter han fru Nilsen og ikke å forglemme lille Nils Nilsen. Bare guttungen var han da russeren kom til bygda. I dag har han ikke han skaffet seg familie, men er vokset meg fullstendig over hodet, forteller Andrej.
Om jeg drar tilbake til Kanada, vil fremtiden vise ”over there” og her i Norge føler jeg meg som et fritt menneske. Ingen spurte da jeg dro om hvilken dag jeg igjen ville anmelde min ankomst. Og her i mitt tidligere fedreland føler jeg meg så hjemme at jeg gjerne kunne tenke å slå meg ned i Harstad på mine eldre dager, sier Hadorka. Kanskje vil sentralpasskontoret atter en gang se med velvilje om jeg søker om statsborgerskap i Norge.
Folket her er ennu ikke grepet av jaget og kan ta dagene som de kommer. Her har jeg venner og er nu så pass velstillet at jeg ikke behøver å ligge noen til byrde, smiler Andrej Hadorka og har travelt med å komme avsted til Kasfjord for å hjelpe til med årets ”potato-Picking”.