Andreas Beck 
Andreas Beck født 8. oktober 1864 av foreldre skipper Lars Beck og hustru Johanne, bopel Balsfjord. Han begynte på sjøen i 1881, 17 år gammel. Av de fartøyene som han seilte med, kan nevnes jakten «Olivia», skipper H. Beck, dessuten med «Harald Hårfagre» og skonnerten «W. Barents».
I 1896 førte han galeasen «Aurora». I 1900 reiste han som første harpuner med galeasen «Søstrene», skipper O. Grødahl. Senere reiste han med jaktene «Diana» og «Moderen». I 1903 førte Beck jakten «Cesilie Malene» hvor han var partreder. Han solgte sin part i fartøyet i 1906. I 1907 førte han D/S «Reine» i kystfart. I 1908 var han skipper på D/S «Holmengraa» med en norsk vitenskapelig ekspedisjon til Spitsbergen.
I 1909 førte han yachten «Marie» av Oslo med Gunnar Holmsens ekspedisjon¹ til Spitsbergen.
I 1910 reiste Beck som islos med polarskipet «Fram» på sydpolsekspedisjonen, og kom hjem i 1912. I 1913 reiste han så hjemmefra for å delta med Roald Amundsen i en ny ekspedisjon, men døde* ombord i «Fram» den 18. mars 1914 på vei fra Panama. I 1909 ble han tildelt fortjenstmedaljen i sølv og i 1912 i gull til erindringen om sydpolsferden.
Skipper Andreas Beck var gift med Josefine, født Hanssen. De hadde i ekteskapet 7 barn, 4 gutter og 3 piker. De to eldste sønnene har som sin far, drevet på sjøen. Den eldste sønnen reiste i noen år på Ishavet, men seilte fra 1908 i langfart og ble skipsfører på Amerikas vestkyst. Den nesteldste sønnen, Lars, har som sin bror reist på Ishavet, tok styrmannseksamen i 1919 og har siden den tid seilt i langfart som styrmann. Han seilte også i 4 år for Vesterålske dampskipsselskap.
*Fra ”Tromsø Stiftstiende” 1. mai 1914.
Sydpolfaren Becks død
”Tromsø Stiftstiende” har fåt anledning til at læse et brev, datert Montvideo 26de mars, som sydpolsfareren Becks enke har mottat fra «Fram»s fører, kaptein Nielsen. I meget deltagende og hjertelige ord frembringer han sin egen og alle «Fram» farernes sorg og savn efter Beck.
Wisting pleiet Beck, og var sammen med Nielsen hos ham i hans dødstund. Bare få dager var han syk og døde den 18de mars, let og smertefrit. Torsdag 19de sænkedes liket i havet på 33¼ gr. sydlig bredde og 49½ gr. v. l. Skibets fart stoppedes, kapteinen læste den 103die salme. Og alle sang ”Hvo vet hvor nær mig er min ende.”
Omtales i: ¹Hanna Resvoll-Dieset og A. Schibsted: Sommerliv på Spitsbergen