Finn Devold forteller om en eftersøkelsesekspedisjon efter «Latham» på Nordøst-Grønland sommeren 1929

(Bergens Tidende 27/3 1937)

Det var i de bevegede dager i 1928, da »Italia« var forulykket på nordsiden av Spitsbergen. Roald Amundsen var passert Tromsø med «Latham» og forsvunnet oppe i Ishavet. Den nuværende styrer av værvarslingen i Bergen, den gang meteorolog ved værvarslingen for Nord-Norge, dr. Sverre Petter­sen, hadde beregnet at i tilfelle «Latham» hadde måttet nødlande på havet i nærheten av Bjørnøya, og maskinen hadde greid å holde sig flytende, så vilde den av vind og strøm blitt ført bort mot drivisen utenfor Grønland, på ca. 74 gr. På Nordøst-Grønlands kyst var det fle­re huser med forsyninger av mat­varer. Det nordligste av disse lig­ger ved Kapp Bismarck, på 77 nord­lig bredde, dessuten var der et bra hus på Shannonøya og et på Bass Rock. Der overvintret norske fangst­folk på Sabineøya, Kapp Herschell og i Myggbukta. Der var en liten chance for at Amundsen og hans feller med «Latham» var blitt dre­vet bort til drivisen utenfor disse egne, og det kunde også tenkes at de med en leder som Roald Amundsen greide å nå land.

Selv holdt jeg nettop i de dager (1928) på å utruste en ekspedisjon til Myggbukta på Øst-Grønland, som skulde avløse Folvik-ekspedisjonen, som da hadde overvintret i to år der borte. Jeg foreslo for prof. Krogness, som den gang var direktør for Geofysisk institutt i Tromsø, og hadde meget med undsetningsekspedisjonene å gjøre, at vi skulde fore­ta en reise nordover med den ishavs­skute som førte oss over, og under­søke depotene i tilfelle isforholdene tillot det. Forslaget blev støttet av så vel prof. Krogness som den fran­ske konsul Thiis i Tromsø. Dessver­re var isforholdene sommeren 1928 under Grønlands kyst meget uguns­tige. «Terningen», som førte oss over, var den eneste skute som nåd­de inn til kysten, og vi kunde ikke tenke på å trenge nordover fra Myggbukta, vi måtte i stedet den påfølgende vår foreta en sledereise med hunder for å få undersøkt de­potene. Ekspedisjonen bestod i alt av 6 mann, og vi blev enige om at to av oss skulde dra nordover, så snart lys- og føreforholdene tillot det. Som ledsager på turen valgte jeg Henri Rudi, en meget flink fangstmann, som uten sammenligning var den som hadde størst erfaring i polaregnene av oss. Han hadde overvint­ret 8 ganger før nu på Grønland. Det vanskeligste spørsmål som måt­te løses var hundespørsmålet, men ved å samle de beste av ekspedisjo­nens hunder, fikk vi 8 stykker, som vi anså sterke nok for en så lang tur. Myggbukta ligger på 73.29 gr. og Kapp Bismarck ligger henimot 77 gr. nord. I luftlinje vil dette si 400 km. Vi måtte dessuten enten krysse eller kjøre utenom Wolleston Forland, hvilket i det ene tilfelle vilde bety en meget besværlig over­gang med tunge sleder, eller om man valgte å kjøre utenom, vilde det for­lenge turen med ca. 100 km. Vi måt­te skaffe en brukbar proviant både til oss selv og hundene. For oss selv malte vi op en hel del moskuskjøtt, som vi kokte sammen med like deler erter og talg. Hele denne masse fylte vi i en form, vi laget for an­ledningen, og stilte den ut til frys­ning. Da massen var passe frosset, skar vi den op i firkantede stykker, som blev stablet i kasser, som var fastsurret på sledene. Til hundemat hadde vi en del tørrfisk, og ca. 150 kg. moskuskjøtt. Dermed skulde vi ha nok mat for 30 dager. Videre tok vi med oss et telt, som major Gunnar Isachsen hadde efterlatt i depotet i Myggbukta, og så hadde vi selvfølgelig med oss brød, tobakk, petroleum og to primuser, våre eg­ne klær og soveposer, så våre sleder ved starten hadde en last av gode 200 kg. hver.

Den 1. april (1929) startet vi fra vår nordligste bistasjon, og be­gav oss inn i det for oss ennu ukjen­te land. Det beste kart vi hadde kunnet opdrive var det almindelige overseilingskart til Grønland, men dette viste sig allikevel å være fullt tilstrekkelig. Det gikk trått de før­ste dagene. Hundene hadde ennu ik­ke arbeidet sig sammen, og fire hun­der foran så tunge sleder er i min­ste laget, selv på godt føre.

Kommet nord til Wollaston For­land blev vi enige om å forsøke overgangen. Ingen av oss var sær­lig lystne på å kjøre utenom, især da havet utenfor kysten mellem Sa­bineøya og Kapp Herschell ofte ikke er isdekket selv om vinteren. Vi kjørte op gjennem et langt kroket elveleie, men måtte snart lette sle­dene for halve lasten. Det tok oss to dager å passere halvøen, og våre pla­ger var ikke slutt da vi nådde sjøen på den annen side. Det viser sig over alt på Nordøst-Grønland at lan­det som vender mot nord og nord­øst virker som fangere for meste­parten av den nedbør som faller. En stor del av nedbøren faller under nordlige og nordøstlige vinde, og man får derfor på denne side av fjellene veldige snemasser. Det er ikke sne som vi er vant til her i Nor­ge, men et løst pulver hvor man syn­ker i til hoftene uten ski, og selv med skiene på vasser man i sne i høide med kneet. Gjennem dette morass skulde ikke alene vi komme frem, men vi skulde også få hundene med de tunge sleder igjennem.

Det skulde ligge en bistasjon som sunnmøringer hadde bygget op som­meren i forveien, på nordsiden av Wollaston Forland, men vi visste ba­re omtrentlig hvor den lå. Vi lette efter den så lenge hundene greide å komme frem. Selv fortsatte jeg da ennu 1 km. innover fjorden uten å finne den, mens Rudi passet hunde­ne. Vi måtte slå op teltet. Da vi så kom inn og fikk primussen i sving, føltes det ganske behagelig, selv om det utenfor var 37 gr. kulde, men nu kom den første ulykke for dagen. Rudi hadde forfrosset tærne på den ene foten mens han ventet på min tilbakekomst fra det mislykkede forsøk på å finne bistasjonen. De blev straks tatt under behandling, og det lyktes å få liv i alle undtatt en. Under dette arbeid kokte kaffe­kjelen over, og sendte en stråle av kokende vann over den forfrosne fot. Det var ikke den vanlige livs­glade Rudi, som neste morgen gjor­de sig i stand til å fortsette nord­over. Den forfrosne tå gjorde ulide­lig ondt, og over vristen hadde han en svær blemme efter den kokende kaffe. Foran oss lå sneen nordover så langt vi kunde se, som et bunnløst skum. Å snu var imidlertid ikke å tenke på når vi først hadde greid overgangen over Wollaston Forland, men Rudi kunde ikke, i hvert fall de første dager, nytte ski. Vi måtte da lette sledene ved å etterlate så meget hundemat vi våget, i håp om at vi snart vilde komme til egner hvor vi kunde få skutt moskus. I verste fall kunde vi snu, og hadde da et depot å vende tilbake til. Rudi kunde på denne måte få sitte på den bakerste slede, men jeg glemmer aldri denne turen over til Kuhnøya. Distansen er neppe mere enn 4 km., men allike­vel holdt vi på i stive 10 timer før vi kom op under land på den annen side. Før hundene fikk fotfeste i sneen måtte jeg tråkke frem og til­bake flere ganger med skiene foran hundene. Da jeg så på denne måte hadde laget en nogenlunde brukbar kjørebanen på et par hundre meter fremover, måtte jeg igjen tilbake til hundene å drive dem frem. Rudi stakkar satt hjelpeløs på den baker­ste slede. Smått om senn kom vi da allikevel frem, og endelig var vi opunder Kuhnøya, og hadde gjort løssneen unda for denne gang. Hunde­ne måtte få dobbel rasjon den aften av vårt sterkt reduserte hundeprovi­ant.

Dagen efter fortsatte vi videre nordover langs Kuhnøya, og føret bedret sig stadig. Lederen i mitt spann, en stor schäfer, lot ikke til å ha hatt godt av strabassene dagen i forveien, og vi hadde ikke kjørt 10 km. før den begynte å sjangle. Vi måtte igjen slå teltet op og vente til neste dag før vi kunde fortsette. Slik ventetid er mere irriterende enn noget annet, på en sledetur. Det er like koldt i teltet som utenfor, og petroleumsmengden tillater ikke at man har primussen i gang mere enn høist nødvendig. Når det så er om­kring 30 gr. er det ikke nettop kose­lig. Man må ty til soveposen. Intet lesestoff kan man ta med sig, og når man har vært sammen på Grønland henimot et, år har man ikke større usnakket med hverandre heller. Da vi var startklare neste dag opdaget vi i nord en svart skybanke, som hur­tig steg opover himmelen. En storm var i anmarsj. Vårt telt var slett ikke i den forfatning at vi anså det kapabelt til å motstå en veritabel arktisk storm. Vi måtte derfor hur­tigst finne en sikrere leirplass. Hel­digvis fant vi en sådan bak en svær stein. Så var det igjen å krype i so­veposen. De påfølgende tre dager måtte vi tilbringe i denne, bare av­brutt av de aller nødvendigste ærend ut, når hundene skulde mates etc.

Andre dagen vi lå på denne måte opdaget vi at en av tispene hadde fått erotiske tilbøieligheter. Hanhundene slet sig løs efter tur og til tross for stormen og kulden, skulde de yte henne sin opvartning. Dette resulterte i at de andre begynte med den jammerligste hylekonsert. En korthåret hund som hadde fått lov til å ligge inne i teltet hos oss, sprang like godt, under en sådan konsert tvers gjennem teltveggen. Den fikk bank og måtte for eftertiden stå bundet utenfor sammen med de andre. Vi måtte så finne frem nål og tråd og reparere teltet. Efterpå kokte vi oss en panne pemmikan og hygget oss så godt vi kunde ved varmen fra primussen så lenge det stod på, men snart måtte vi slukke den igjen, og vi lå og så hvordan fuk­tigheten slo sig ned på teltduken og efter hvert dannet lange frynser av rim som drysset nedover oss.

Endelig kunde vi igjen fortsette.

Stormen hadde feiet vekk all løssneen så det var på klinkende hårdt føre sledene hoppet fra skavl til skavl nordover. Hundene var også lei av å ligge uvirksomme, så de satte op god fart. Langt i nord så vi sydspis­sen av Hochstetter Forland dukke op i horisonten, og før kvelden var vi opunder den. Landet var videre nordover lavt og flatt.

Neste dag fikk vi endelig øie på en moskusflokk. Vi kjørte op gjen­nem et elveleie som var tilstrekkelig dypt til-å skjule moskussen for hun­dene, og da vi var kommet nær nok kommanderte vi dem til å legge sig. Flokken bestod av 36 dyr med flere store okser iblandt dem, så vi var i tvil om hvad vi skulde gjøre. Vi risikerte å måtte skyte ned hele flok­ken i tilfelle vi slapp hundene løs. Så sultne disse nu var vilde de nep­pe lystre når vi vilde rope dem inn, efter å ha skutt et par dyr. Vi valg­te derfor å gå på moskusen uten den sikkerhet hundene yter, ved å bortlede opmerksomheten fra jeger­ne. Det var lett å komme på skudd­hold, og tre av dyrene var ekspedert før de øvrige opfattet hvad som stod på. Men så løp de sammen, og dan­net karré rundt sine falne kamera­ter. Vi satte oss ned og ventet på at de skulde fortrekke, men det lot til at dette slett ikke var deres hen­sikt. De blev rolig stående og stirre på oss. I løpet av en halv time vilde der ha dannet sig så meget gass i kadavrene at de vilde være uspiselig for oss, og høist ubehagelig å ha kjøttet av liggende på sleden. No­get måtte gjøres, og Rudi gikk da frem mot dyrene og ropte og skrek, mens han svinget geværet over hodet. De så til å begynne med nær­mest forbauset på ham, så begynte nogen av kyrne med kalvene forsik­tig å trekke sig unda, og snart var disse på vill flukt. En fem-seks sto­re okser stod imidlertid igjen og fnyste og gned hornene sine mot forbenene. Det vilde være selvmord å gå nærmere og Rudi stanset derfor og blev stående og betrakte dyrene. De flyktende kyr og kalver var nu kommet tilstrekkelig unda, og plut­selig gjorde oksene helomvending og satte efter dem.

To dager blev vi liggende her, og hundene fikk spise det de greide. Da vi så startet videre nordover, var de helt restituert. Det gikk med god fart nordover langs land. Alle næringssorger var slokket og vi så tyst på tilværelsen. Føret var finfint, kanskje noget for hårdt. Sledene hoppet og danset på de flinthårde sneskavler; at de i det hele tatt holdt sammen forbauset oss stadig.

Langt i nord så vi Kapp Hay Stack som en høisåte rake op over horisonten. I øst hadde vi Shannonøya som en flat pannekake med en liten forhøining lengst i nord og lengst i syd. Langt inne i vest strakte en sam­menhengende fjellkjede sig nordover med topper og tinder inntil de for­svant under horisonten. Luften var så klar at vi kunde skjelne alle de­taljer, til tross for at sletten innover til fjellenes fot er et par norske mil bred. Vi viste at selv fjelltoppene som vi lengst i nord skimtet som små forhøininger over horisonten, skulde vi ikke bare nå, men vi skulde forbi dem så vi til slutt vilde ha dem liggende på samme måte i horison­ten bak oss. Det er merkverdig al­likevel hvordan distansene overvin­nes når man tar tiden til hjelp. Kapp Hay Stack steg hurtig høiere og høiere, og neste dag var vi opunder det.

Da vi slo leir den aften, opdaget vi noget som kunde ha fått de alvor­ligste følger for oss. Vår store pe­troleumstank var sprunget lekk og all petroleumen rent ut. Vi hadde heldigvis to tanker, en mindre som der ennu var to liter igjen på. Det vilde si brensel for to dager med vårt forbruk hittil. Vi hadde to dagsreiser igjen til Kapp Bismarck, men det var høist problematisk om vi vilde finne petroleum der. Sta­sjonen var sist forlatt av en nødli­dende dansk besetning i 1921. Vi hadde derfor ikke annet å gjøre enn å sløife undersøkelsene av dette hus. Vi slo oss til ro så godt vi kunde med at de forsyninger som var der vilde være helt utilstrekkelige og i tilfelle Amundsen eller nogen andre av «Latham»s besetning hadde greid å komme levende i land, vilde de ha søkt sydover. Chancen for at vi skulde kunne finne noget på Kapp Bis­marck var praktisk talt lik null. Hu­sene på Shannonøya gjaldt det imid­lertid absolutt å få undersøkt. Vi visste at der var mat, og husene lig­ger slik til at man kunde tenke sig nødlidende folk som drev inn mot isen på 74 gr. vilde sette sig disse som mål.

Vi kjørte derfor neste morgen sydover igjen i våre egne spor. Hun­dene, som nu forstod at det bar hjemover satte op god fart, og alle­rede om aftenen var vi på høide med Shannons sydspiss, hvilket vilde si at vi hadde tilbakelagt 70 km. den dag. Vi så flere moskusflokker inne på land både på Hochstetter For­land og ute på Shannonøya. Flere re­ver hadde krysset sundet, og av og til støtte vi også på et rypekull som satt og kuret inne på land. Til tross for at vi slett ikke var fornøiet med å måtte returnere, syntes vi den dag at vi hadde gjort et godt dagsverk.

Neste dag nådde vi det første hus på Kapp David Grey. Huset så lite og uanselig ut da vi nærmet oss det. Selv om vi begge var klar over hvor liten chancen var for at vi skulde finne nogen i huset, var det ikke fritt for at vi hadde feber da vi nær­met oss det, og vi blev ikke roligere da vi begynte å skjelne spor i sneen rundt det. Dessverre var det nok vår gamle kjenning ”Uriah” isbjør­nen, som har en sann mani til å øde­legge alle ubebodde huser den støter på, som også hadde vært på ferde her. Vi fant ca. 4 liter petroleum i huset som vi tok med, og efterlot den del av vår egen proviant, da vi fortsatte neste morgen utover mot Kapp Philip Broke. På veien dit ut kjørte vi forbi tre svære bjørner som stakk av da de så oss. En av dem var så nær at det ikke vilde væ­re vanskelig å ta den igjen med hundene, men vi hadde kjøtt nok, og å drepe dyret og frakte skinnet de 800 km. vi måtte kjøre før vi var hjemme igjen, hadde vi ingen lyst på. Jeg ropte derfor til Rudi ordene en kjent spitsbergen-fangstmann, Olafson, skal ha uttalt til sin ledsa­ger da de selv ubevæpnet møtte en bjørn, og mannen fryktsomt spurte hvad de nu skulde gjøre: ”jag tror vi låtar honom gå.”

Huset på Kapp Philip Broke var et stort, rummelig åttekantet hus. Heller ikke her fant vi noget tegn efter «Latham»-folkene. Her var en hel del gammel hermetikk og ca. 20 liter petroleum. Vi besluttet å ta det med ro en dag, og så kjøre nordover igjen når hundene hadde fått hvilt ut, og vi selv hadde fått reparere teltet, hundeselene og våre klær. Neste dag raste det imidlertid en snestorm av verste slag utenfor, og denne fortsatte i 10 dager med ufor­minsket styrke. Vi hadde det imid­lertid bra, og priset oss lykkelig for at vi hadde snudd, og ikke nu lå et eller annet sted ute i vårt dårlige telt. Først 5. mai bedaget været sig. Og enhver tanke på å forsøke på å trenge nordover igjen, var opgitt. Det stod igjen å få undersøkt huse­ne på Bass Rock. To nordmenn had­de overvintret på Sabinneøya, og vi besluttet derfor å sette kursen di­rekte dit. Det var to drøie dags­marsjer før vi kom frem til disse. Karlsbak, den ene av overvintreme, hadde flere ganger i løpet av vinte­ren besøkt husene på Bass Rock for­talte han, så det var, ingen hensikt for oss å reise ut der.

Vinteren lot til å ha gjort fra sig med den svære stormen vi hadde på Shannon. Solen hadde fått varme og det begynte å sildre i bakkehel­lene. De 200 km. vi hadde igjen før vi var hjemme, begynte det å haste med. Alle våre terrenger måtte overfares før vårløsningen. Turen fra Sabinneøya til Myggbukta gjorde vi på 5 dager. Det smakte godt å være kommet tilbake til kjøttgrytene igjen både for folk og dyr. Tele­grafisten Leif Brox som tok imot oss ved hjemkomsten, bemerket efter at vi hadde fortalt hvor langt vi hadde rukket: ”Ja, ja, det var jo en lang påsketur.”

Finn Devold.