(Tidsskrift for legeforeningen 1921)
Ser man gjennom en fortegnelse over Spitsbergen-litteratur, vil de fleste forbauses over hvor omfattende den er. I Sir Martin Conways bok om Spitsbergen, som ble utgitt i året 1906, er det oppgitt som kildeangivelse 203 bøker som utelukkende handler om Spitsbergen. I de senere årene har det kommet til en god del nytt. En av de sist utgitte bøkene er fra 1920. Den heter: Spitsbergen av R. N. Rudmore Brown.
Boken ble ferdigskrevet i juni 1919. Dette har sin interesse, da forfatterens standpunkt med hensyn til suvereniteten over Spitsbergen kommer frem før det store rådet i Paris har avgitt sin kjennelse. Foruten en oversikt over Spitsbergens historie, beskrivelse av natur, klima o.l., gir forfatteren en redegjørelse med kart over de forskjellige nasjoners besittelser på Spitsbergen. Etter denne er britenes besittelser 1800 kvadratmiles, nordmennenes 1000, svenskenes 800. Forfatteren legger ikke skjul på at nordmennenes besittelser er «et av de mest verdifulle kullfeltene i Nord-Europa». Han sikter nærmest til de amerikanske kullfeltene som i 1916 gikk over til nordmennene. Det var først under krigen at nordmennene fikk full forståelse av Spitsbergens betydning for Norge.
Den første begynnelsen til å annektere dette ble gjort av trøndere allerede i året 1900. Disse satte i gang med kulldrift, men solgte sine eiendommer til amerikanerne, som fortsatte driften frem til 1916, da Store Norske Spitsbergen Kulkompani overtok amerikanernes eiendommer. Doktor Brown uttaler som sin mening: Hadde Norge «forstått verdien av landet, kunne landet ha annektert det uten protester fra noen annen makt»; men siden britene har det største arealet på Spitsbergen, burde Storbritannia ha suvereniteten over Spitsbergen. Han innrømmer likevel muligheten for at Norge får suvereniteten, da Norge ligger nærmere Spitsbergen, i de senere årene har gjort mye for Spitsbergen og har store bedrifter i gang der. Dr. Rudmore Browns bok vil jeg anbefale legene til gjennomlesning. Sannsynligheten taler jo nå for at Norge skal få suvereniteten over Spitsbergen. Det vil derfor også være av betydning at norske leger på forhånd har litt kjennskap til det landet hvor kanskje flere får sitt virkefelt.
I en tidligere artikkel har jeg omtalt gruveulykken her. Denne hendelsen har i høy grad hemmet aksjeselskapets virksomhet, og millioner er gått tapt, men til gjengjeld er man nå langt på vei med nye anleggsarbeider. Når disse er helt ferdige, skal «selskapet» kunne eksportere 300 000 tonn kull (jf. intervju i «Aftenposten» mai 1920).
Rett overfor Longyear City ligger Hjorthavn, hvor AS De norske kullfelter har sin virksomhet. De norske kullfeltene er egentlig en fortsettelse av «The Sheffield Company», som drev en kullgruve litt lenger nord i Advent City. Dette selskapet innstilte sin drift da kullene viste seg å være «jurakull» og var verdiløse. De norske kullfeltene satte i gang med et høyere liggende kullag tilhørende tertiærperioden. Selve innslaget til hovedstollen ligger ca. 600 meter over havflaten.
I Hjorthavn har i vintersesongen 1920–1921 bodd 89 mennesker, hvorav 42 arbeidere bor i hus som er oppført like i nærheten av hovedstollen. Ligger isen eller havet er farbart, kan man under normale omstendigheter tilbakelegge veien på ca. 1 time. Det verste er likevel å komme opp til selve gruven; i storm og mørke er det en umulighet å komme seg opp den bratte og livsfarlige stien.
Kontorpasienter møter opp hos legen i Longyear City. Alvorlig syke eller skadde i gruven må på enkelte strekninger fires ned i slede, og de legges så inn på det lokale sykehuset. I Hjorthavn er det en sykestue og en sykepleier. Forholdene er i mange henseender primitive. Hvorvidt anlegget noen gang kommer til å ansette en egen lege, er ikke godt å si. Et kapitalsterkt selskap vil kanskje kunne drive stor kulleksport, da det er store mengder kull, om enn ikke av det aller beste på Spitsbergen.
Lenger ute i Isfjorden ved Coles Bay – uriktig kalt Coal Bay – har «Anglo Russian Company» en kullgruve som sysselsetter 30–40 mann i vintersesongen, vesentlig nordmenn. I sykdomstilfeller oppsøkes lege i Longyear City når vær og isforhold tillater det.
Ved inngangen til Isfjorden ligger Green Harbour, som en solskinnsdag om sommeren kan minne om et lite handelssted i Nordland. Her er statens radiostasjon samt en hvalfangerstasjon. Havneforholdene er utmerket, og mye taler for at Green Harbour i nær fremtid kommer til å avløse Longyear City som «hovedstad» på Spitsbergen. «Store Norske» har i Green Harbour en gruve i prøvedrift. Når anlegget i Longyear City er ferdig om et par års tid, er det meningen å ta fatt for alvor i Green Harbour, hvor man venter like stor produksjon som her. Norges totale import av kull var i 1914 2 764 204 tonn, hvorav 350 000 tonn gikk til havner mellom Narvik og Vadsø. Går «Store Norskes» planer i orden, skulle altså et eneste norsk selskap kunne dekke denne delen.
Ved Green Harbour ligger også de russiske kullfeltene, som i vinter har sysselsatt ca. 100 mann, vesentlig nordmenn. Ingen lege har russerne hatt før denne vinteren, da en russer angivelig skal ha fungert som lege. Tidligere måtte man oppsøke lege i Longyear City. Nå i vinter har forresten russerne solgt sine kullfelter til nederlenderne, som etter all sannsynlighet vil komme til å drive stordrift. Etter vel et par århundrers fravær dukket nederlenderne opp på Spitsbergen i 1920. De slo seg ned på Kap Boheman, som ligger på den nordlige siden av Isfjorden. I full fart ble det satt opp en del hus. Gruvearbeiderne, til sammen 60 mann, var fra Westfalen, mens befalet derimot var nederlendere. En yngre nederlandsk lege fungerte i sommertiden; han ble avløst før vintersesongens begynnelse av en eldre nederlandsk tropemedisiner, som hadde overvintret sammen med 15 mann. Kullåren på Kap Boheman ligger litt over vannflaten; det var bare å gå i gang straks med hakker og andre redskaper. Tar jeg imidlertid ikke helt feil, er det snart slutt med kulldrift på det stedet. Havneforholdene er nemlig umulige og visstnok også kullene. Fra Kap Bohemann og utover fjorden går det nemlig en grunne på 2–3 km. Jeg hadde sommeren 1920 anledning til å avlegge et besøk på Kap Boheman. En liten motorbåt med høy hastighet kom ut til dampskipet. På inn- og uttur traff vi grunnen fem ganger; men nederlenderne så ut som om de allerede var vant til det. De lot det gå videre uten å redusere farten. Nå i vinter druknet likevel 5 mann under omstendigheter som ennå ikke er helt oppklart.
Det nordligste stedet hvor nordmennene driver kullgruver, er i Kings Bay, beliggende på nordvestkysten ved 79° n.br. Her har tilstedeværelsen av kull vært kjent i over 300 år, idet en Jonas Poole fra Hull her fant «sjøkull, som brant svært godt». Jeg så Kings Bay en sommerdag; det var storm og snøvær, men likevel hadde jeg inntrykk av at Kings Bay var et vakkert sted. Selve «byen» lå utmerket til på en slette, grunnen var tørr og besto av en grov singeltype som jeg ikke har sett andre steder på Spitsbergen. Boligene var som regel i to etasjer og huser 3–400 mennesker. Byen hadde sykehus, men det var på den tid ikke helt ferdig. Som lege fungerte en tysker.
I 2 år har jeg nå hatt mitt virke her på Spitsbergen. I en beretning til selskapet har jeg meddelt mine erfaringer som lege. Ett og annet kan kanskje også ha sin interesse for legene.
Det er nok overflødig å bemerke at Spitsbergen er noe for seg selv; de barske naturforholdene, den lange mørketiden, alle de vanskelige situasjonene som kan oppstå, for eksempel på grunn av ildebrann: bolignød, proviantmangel o.l., alt maner i retning av at man ikke kan være omhyggelig nok med å treffe sikkerhetstiltak på forhånd. Vintersesongen varer minst 7 måneder. For nå å holde meg til det medisinske området har jeg gjort selskapet oppmerksom på at menneskematerialet på forhånd bør siles. Ingen person skulle ansettes i selskapets tjeneste her på Spitsbergen uten å være undersøkt av lege på forhånd. Dette skulle gjelde også for alle som kommer hit opp i sommersesongen, men være en ufravikelig betingelse for alle nye som skal overvintre. Dermed unngås i alle fall til en viss grad tuberkulose, sinnssykdommer samt smittsomme veneriske sykdommer. Den personlige hygienen blant arbeiderne står ikke høyt; det skulle derfor være innlysende hvor viktig det er å fjerne smittefarlige personer, spesielt fra brakkene hvor mange personer oppholder seg i samme rom.
Sommeren 1919 var det påfallende mange veneriske sykdommer blant arbeiderne. Sommeren 1920 har det motsatte vært tilfellet, noe som utelukkende skyldes legeundersøkelsen på forhånd. For å unngå å ha epidemiske sykdommer her i vintersesongen har jeg tilrådd at de sist ankomne, som skal overvintre, skal ha oppholdt seg her minst 14 dager før siste båt avgår herfra. Innen den tid er inkubasjonstiden for de fleste epidemiske sykdommer utløpt, og legen har fått tid til å se de nye folkene litt an.
Jeg vet at det finnes enkelte av selskapets ledende menn som mener at det skal grunnlegges en by med konstant befolkning her. Foreløpig er dette en utopi. Jeg kjenner ingen som har til hensikt å bosette seg her for livet; det må i så fall være havarister som ikke har noe annet alternativ. Ingeniører gir selv eksemplet; de er som regel her bare ett år, og så ett år i Norge. Å oppmuntre gifte arbeidere og funksjonærer til å ta med seg koner og barn hit bør på ingen måte skje. Kvinner og barn er i mørketiden mest utsatt for anemi.
Etter mine begreper er det helt forkastelig og uforsvarlig at nygifte kvinner reiser fra Norge til Spitsbergen for å føde. Før de får tillatelse til å overvintre, burde det være en ufravikelig betingelse at de er legeundersøkt også med hensyn til bekkenløsning og andre feil som kan føre til fødselshindringer.
I 1920–1921 overvintret totalt 212 personer. Av disse var 128 arbeidere, 38 funksjonærer, 23 kvinner og 23 barn. Av de 23 kvinnene var 16 gifte (9 gravide). Av kvinnene var det strengt tatt bare de to sykepleierskene som var nødvendige å ha her.
I Hjorthavn overvintret 86 menn, hvorav 4 funksjonærer, 2 kvinner (1 gift) og 1 barn på seks år. Refleksjonene taler for seg selv.
Så vidt jeg vet, er det legen som først og fremst har ansvar for hygienen. Her på stedet praktiseres det stikk motsatte, da selskapets unge ingeniører ser ut til å betraktes som hygienikere. Jeg har oppfordret selskapet til å følge hjemlandets lover og institusjoner så langt det lar seg gjøre, og før norske lover trer i kraft på Spitsbergen.
Selskapet burde opprette et lokalt fabrikktilsyn som kan kombineres med en helsekommisjon. I løpet av fire år har det skjedd 29 «bedriftsulykker» med døden til følge; et lokalt fabrikktilsyn ville vært på sin plass. Selskapets ansvar vil herved avlastes, samtidig som det innføres kontroll. Ingeniørherredømme passer neppe i våre dager.
Når det gjelder alkohol, har jeg tidligere i min mangeårige praksis som bygdelege og asyllege erfart at alkohol har liten eller ingen verdi som medikament. Oppholdet mitt på Spitsbergen har bare bekreftet min tidligere erfaring. Man vil kanskje peke på mørketiden, dens innflytelse på søvnen og den depressive stemningen som kan oppstå hos store deler av befolkningen. Under disse omstendighetene er det heller ingen indikasjon for bruken av åndedrikk. Etter mitt kjennskap til menneskene vil bruken av alkohol være det samme som å drive ut djevelen med Belzebub; selskapet kunne like godt opprette et eget utskjenkningssted for brennevin. Det vil være nok av kunder, men en lege som styrer vil være helt overflødig, da det er mange andre som gjerne påtar seg oppgaven.
At kulden skulle nødvendiggjøre bruken av åndedrikk er det absolutt ingen grunn for, tvert imot. Nansens og Hedins erfaringer med hensyn til kulde kan ikke rokke ved. Det er derfor helt uforståelig for meg hvorfor hvilken som helst ishavsskipper skulle ha anledning til å ta med seg brennevin fra Norge.
Hvordan brennevinet brukes, kan det lett fortelles mye om. Jeg gjør oppmerksom på at jeg her snakker om åndedrikk som medikament. Forholdet kan være annerledes når det gjelder åndedrikk som nytelsesmiddel brukt av folk som vet hvor grensen går. Likevel tilsier de vanskelige arbeidsforhold den største forsiktighet. Ikke til en eneste av mine pasienter har jeg som lege hittil ordinert åndedrikk; det er min faste overbevisning at jeg ikke har skadet noen ved dette. Som dyrlege (kvakksalver) har jeg riktignok en gang ordinert brennevin til noen syke griser; om grisene fikk for lite og røkteren for mye eller omvendt, er jeg ikke sikker på. Alle grisene omkom i alle fall. Folks påtrengende behov når det gjelder åndedrikk er utrolig; det kan enhver lege fortelle om. Her oppe er det verst når nye folk kommer; neppe er alkoholisten kommet i land før han hastig oppsøker legen; men opptrer man bestemt og konsekvent uten persons anseelse, får man også snart de mest tørste fra seg.
Når en lege anvender spirituosa i praksis, skal han på særskilte skjemaer nærmere gjøre rede for anvendelsen, og rapporter sendes til Sosialdepartementet. Ellers er en lege ikke pliktig til å avgi rapport om anvendelsen av hvilket som helst medikament. Selskapet har nå i 2 år ervervet spirituosa fra Norge uten herværende leges medvirkning. Er det en selskapets uvedkommende lege som er selskapets medhjelper, eller kan selskapet uten videre erverve departementets tillatelse til å utføre til Spitsbergen hvilket som helst kvantum? Herved oppstår iallfall et ganske eiendomlig forhold. Anvender legen alkohol som medikament, skal det utøves kontroll over ham; hertil er intet å innvende, når så skal være; men på den annen side kan det være noen rimelig mening i at hvilken som helst av selskapets driftsledere ukontrollert og etter eget forgodtbefinnende skal kunne disponere over spirituosa? Departementet kan umulig være oppmerksom på dette forholdet. Jeg skal gi et eksempel.
I 1920 søkte A/S De norske kullfelter, hvis lege jeg også er, departementet om tillatelse til å erverve fra Norge 100 flasker konjakk. Departementet tilbakesendte søknaden med forespørsel om selskapet hadde lege, hvor han bodde o.s.v. Av departementets senere svar til A/S De norske kullfelter skal jeg anføre følgende:
«I anledning av Deres skrivelse hertil senest av 28de f.m. meddeles, at departementet etter konferanse med doktor Lie alene finner at kunne tillate, at selskapet til medisinsk bruk ved selskapets anlegg på Spitsbergen får innkjøpt fra Tromsø brennevinssamlag 50 flasker konjakk. Tillatelsen gis på betingelse av, at tollvesenet påser at varen, idet den skal bringes fra samlaget, påføres tollvesenets segl og bringes direkte fra Tromsø brennevinssamlag ombord i vedkommende skip for der å overlates til en betrodd mann mot hans erklæring om, at seglet ikke vil bli brutt, før varen er overlatt til legen ved Store Norske Spitsbergen Kulkompani, doktor Lie.» Denne departementets skrivelse dekker etter min oppfatning helt meningen med forbud og er grei og klar nok; men så er det et «men», som er meg helt uforståelig. Kullfeltenes driftsleder opplyser meg om at han ved telegrafisk å henvende seg til departementet fikk tillatelse til å få 50 flasker konjakk, som han mener er til eget personlig bruk. Jeg skal selvfølgelig gjøre departementet regnskap for «mine» 50 flasker, av hvilke forresten var forsvunnet 6 allerede før jeg overtok kassen; men det ville iallfall være ønskelig for legene om departementet ville klargjøre sitt standpunkt. Vil man ta en smule hensyn til mine erfaringer på Spitsbergen, bør en lege her for en befolkning stor 2–300 mennesker til medisinsk bruk, vil ingen holde på eller knurre over selskapets brennevinsbeholdning, verken arbeidere eller funksjonærer. Helsestatusen i vintersesongen 1920–1921 må betegnes som god. Alvorligere tilfeller som har kommet under behandling i denne vintersesongen: 1 komplett brudd på underbenet samt 3 tilfeller av pleuritt, hvorav 1 komplisert med perikarditt. De 2 pleurittene er sannsynligvis tuberkulose. – Smittsomme forkjølelser forekommer hyppigst når vintersesongen har startet; litt etter litt forsvinner de for så å blomstre igjen når isbåten ankommer fra Norge. Verdige frostskader har hittil ikke kommet under behandling. – Hittil har jeg ikke observert noe tilfelle av regulær lungebetennelse. Heller ikke har noe tilfelle av reumatisk sykdom kommet under behandling.
Det er mitt personlige inntrykk at folk med revmatisme generelt er mindre plaget av «gikt» her enn i Norge. Furunkler er påfallende hyppig utbredt, likeså skabb og lus i alle former. Det er nå i høy grad på tide at Spitsbergen kommer under lovgivning; men loven må tilpasses forholdene her oppe og derfor utarbeides av folk som ikke bare har et teoretisk kjennskap til Spitsbergen, men spesielt et praktisk kjennskap til vinteren her oppe.
Den som kun kjenner Spitsbergen fra et sommeropphold, eller – for å uttrykke meg på Spitsbergen-språket – kun har vært badegjest her oppe, er ingenlunde kompetent til å ha en reell mening om Spitsbergen. At det først og fremst må kreves kontroll og til dels også skarp kontroll med de forskjellige selskapers virksomhet, skulle være selvsagt. Videre må eiendomsretten sikres. Her på Spitsbergen stjeler man nemlig ikke, man «berger», det vil si man røver og plyndrer hvor man kan komme til. I den retning er iallfall nordmennene etterkommere av de beryktede vikingene. Det er hittil norske fangstmenn som har skaffet seg et sørgelig rykte. De nøyer seg ikke med å «berge» depoter og ødelegge hyttene.
I Advent City bodde det i sin tid ca. 100 mennesker. Da byen ble forlatt, ble alt så grundig berget at grunnmurene knapt er tilbake. Ikke underlig at britene ikke har sterke ord nok om disse «røverne og bandittene», som nesten alle er av norsk nasjonalitet. Fangstfolk bør i det hele tatt settes under den skarpeste kontroll også – hva jakt angår; skal de fortsette som de nå gjør, med systematisk å utrydde viltet her oppe, – det være seg med kuler og feller eller, hva verre er, med stryknin, er viltet snart en saga blott. Det er ille nok slik som det allerede er.
Longyear City, Spitsbergen, mai 1921.