av Dr. R. N. Rudmore
(Aftenposten 9/3-1913)
Spitsbergenspørsmålet følges selvfølgelig med stor interesse også her i England, ettersom engelsk kapital er involvert i dette terra nullius – kanskje mer enn noe annet lands.
Et bevis på denne interessen finnes i en artikkel i det nylig utgitte marsnummeret av «The World’s Work», et tidsskrift grunnlagt av den kjente politikeren og statsmannen Sir Henry Norman og utgitt av William Heinemann.
Artikkelen, med tittelen «The Development of Spitsbergen», er skrevet av Dr. R. N. Rudmore Brown, som besøkte Spitsbergen i fjor. Han gir et interessant overblikk over forholdene i dette «No Man’s Land» og konkluderer med at det aller viktigste er at Spitsbergen så snart som mulig kommer under kontroll av en fremmed makt som kan håndheve lov og orden i området.
Forfatteren synes å mene at det er England som rettmessig bør styre Spitsbergen, siden øygruppen allerede i 1614 ble annektert av England som «King James His New Land». Kun Danmark protesterte på det tidspunktet, men dette skjedde under inntrykket av at Spitsbergen var en del av Grønland. Da det ble klart at dette ikke var tilfelle, oppga Danmark sine krav.
Historisk sett, ifølge forfatteren, burde Spitsbergen derfor være engelsk. Han understreker også viktigheten av at England får en sterk representasjon på den kommende internasjonale konferansen, som sannsynligvis snart vil bli sammenkalt for å diskutere Spitsbergenspørsmålet på nytt. Forfatteren er ikke fornøyd med resultatet av konferansen i Kristiania, som han mener sannsynligvis vil føre til at Spitsbergen kommer under felles kontroll av Sverige, Norge og Russland. Spesielt uttrykker han mistanke til både Russland og Norge, som han mener har ambisiøse planer.
Når det gjelder Russland, mener han at kontroll over Spitsbergen vil være et skritt mot målet om å skaffe seg havner som kan fungere som en utmerket operasjonsbase for marinen. Russlands ekspansjonspolitikk har så langt blitt stanset ved Stillehavet, Østersjøen, Bosporus og Den persiske bukten – overalt hvor de har forsøkt å nå havet for å etablere en base for sin flåte. Spitsbergen, med sine gode havner, vil derfor kunne tjene som et surrogat for det de ikke har oppnådd andre steder.
Når det gjelder Norge, antar forfatteren at landet også har ambisiøse planer, basert på at det har etablert en trådløs stasjon i Green Harbour. Han mener at trafikken i området er forholdsvis ubetydelig og ikke strekker til for å dekke driftsutgiftene, enn si gi avkastning på den betydelige kapitalen som er investert i stasjonen.
Forfatteren nevner også at før Norge etablerte sin stasjon, hadde et av gruveselskapene planer om å bygge en trådløs stasjon som kunne kommunisere med Nord-Skottland. Men etter at den norske stasjonen ble bygget, ble det kun satt opp en mindre stasjon som kan kommunisere med den norske. Dette tolker han som et tegn på at Norge prøver å feste sitt grep om Spitsbergen. Han mener at Norge ikke har gjort disse investeringene utelukkende av filantropiske grunner.
Forfatteren kritiserer også nordmenn for deres uforsvarlige jakt og bruk av gift, som han mener har skadet dyrelivet på Spitsbergen betydelig.
Han anslår at engelsk kapital eier over 7000 kvadratmil på Spitsbergen. Som et eksempel på de store summene som er investert, nevner han at det engelske selskapet som drev kullgruvedrift i Advent Bay, har investert nesten ni millioner kroner. Selskapet har senere lagt ned driften, noe som har ført til at eiendommene deres er blitt sterkt skadet, og utstyr og beholdninger er blitt stjålet. Dette understreker, ifølge forfatteren, behovet for at området kommer under kontroll av en eller annen makt.
Han gir også interessante opplysninger om det amerikanske selskapet Longyear Valley City, som sysselsetter opptil 300 arbeidere. Selskapets kullfelt skal produsere svært høykvalitetskull, som hovedsakelig eksporteres til Norge. I fjor skal Norge ha mottatt 40 000 tonn kull fra Spitsbergen.
Forfatteren mener at enten Norge eller Sverige ville ha tatt kontroll over Spitsbergen for lenge siden, dersom de bare hadde kunnet bli enige.
Han avslutter med å advare England om farene ved at en annen makt tar kontroll over Spitsbergen og dets havner, som han mener er ideelle for strategiske operasjoner mot England.