av Aage Aagaard
(Magasin for Naturkunnskap, juni 1873)
Vi vet alle at det finnes et punkt på den synlige himmelkvelvingen som stjernene ser ut til å bevege seg rundt i sin daglige omdreining. Dette punktet selv beholder naturligvis sin plass på himmelen uforandret. Jo lenger man reiser mot nord, desto høyere opp på himmelen vil det være, og når man har nådd Nordpolen, vil man ha det rett over hodet, i toppunktet eller senit. Dette punktet kaller man Himmelens Nordpol.
På grunn av at man fra jordens Nordpol vil ha den himmelske polen i senit, følger det at himmellegemenes bevegelser sett herfra foregår på en noe annen måte enn sett fra andre deler av jorden. De stjernene som alltid beholder den samme stillingen i forhold til hverandre, vil herfra sees å alltid holde den samme høyden over synsranden eller horisonten, og solen vil ikke, som på andre steder, være over horisonten en del av døgnet og under den andre delen. Her kan det altså ikke være snakk om dag og natt, om morgen eller kveld, like lite som det her kan være snakk om øst og vest; for alle retninger er jo sør.
La oss tenke oss at Nordpolen er et sted med fri horisont i alle retninger, og at vi befinner oss der oppe. La det være ved vårjevndøgn, omkring 21. mars. Solen har vært borte i et halvt år, og vi har hatt den lange vinternatten. De siste dagene har en strålende rødme farget de nedre delene av himmelen. Jeg kan kalle det morgenrøde, selv om det kan vise seg i flere dager hele døgnet gjennom, siden det jo varsler solens oppgang. Snart ser vi det i én retning foran oss, snart i en annen; for det beveger seg rundt og tilbakelegger hele synsranden på 24 timer; det øker jevnt i lysstyrke og glans.
Til slutt sees den øverste delen av solskiven selv. Matt lysende vil vi se den bevege seg rundt i horisonten, stadig som midtpunkt for en rekke fargeringer, den ene utenfor den andre, der fargene fra det dypeste røde innerst umerkelig går over gjennom det violette til det blå. Enda mer storslått blir synet når tynne skyer kommer innenfor dette fargeområdet. Kantene deres vil forgyltes av belysningen, og hvis det er drift i skyene, vil det være nok av variasjon i det glimrende synet. Bare den som nord for polarsirkelen har sett midnattssolen, kan danne seg et begrep om hva han her vil få å se. Stadig kommer solen mer og mer frem, og etter noen og tredve timers forløp har den nådd helt opp over horisonten. Fremdeles beveger den seg rundt på himmelen, og fremdeles stiger den stadig, slik at den for hver time er litt høyere opp enn den foregående. Den vil bevege seg som i en skruelinje eller spiral med én vinding hver dag.
I mellomtiden blir denne stigningen langsommere etter hvert som dagene går. Fra midten av juni er stigningen i døgnet nesten umerkelig, og ved sankthanstider har solen nådd sitt høyeste. Den har likevel ikke nådd høyere opp enn at det fra dette høyeste stedet på himmelen er over dobbelt så langt til senit som til horisonten. Deretter begynner den å dale, idet den nå igjen beveger seg i en spiral, nå nedover. Nedstigningen er i begynnelsen nesten umerkelig, men øker jevnt i hastighet, og omkring 23. september er solen igjen i horisonten. Som et siste farvel sender den sin kveldsrøde, og denne stråler over synsranden enda i noen døgn etter at det siste glimtet av solskiven har forsvunnet. Som vårens røde før, beveger også denne seg rundt i horisonten, én gang rundt på 24 timer. Glansen blir mattere og mattere, til også den til slutt helt forsvinner, og etterlater den seks måneder lange vinternatten.
En lignende bevegelse har månen. Den markerer grensen for menneskenes fremtrengning mot nord. Den er fremme i omtrent fjorten dager og så borte igjen i fjorten dager. I mellomtiden er dens bevegelse på himmelen ikke så regelmessig som solens. Den vil dermed ikke nå like høyt opp på himmelen hver gang den er fremme. Noen ganger når den opp til den høyden solen når, noen ganger overskrider den denne litt, og noen ganger snur den før den har kommet så høyt. Under sine månedlige marsjer lyser den opp den lange vinteren ved polen flere ganger, og jeg kan godt tenke meg at ved fullmånetid kan lyset og gjenskinnet fra de utstrakte snø- og isflatene til og med være blendende.
Hvis man i tillegg vil huske det som enhver har hørt fortalt, hvordan det blafrende nordlyset i polarområdene, i glans og storslått fargeskifte, overgår alt man kan forestille seg på sørligere breddegrader, så må man ikke lenger tenke seg vinteren ved polen som preget av et konstant og uhyggelig mørke.
Hvordan forholdene ellers er her oppe, kan man jo ikke vite noe sikkert om, men enkelte ting har man rett til å anta. For eksempel har man ingen grunn til å tro at polen skulle være helt uten dyr- eller planteliv. Dette vil jeg imidlertid ikke gå nærmere inn på, siden man her svever rundt på formodningenes ofte så ufruktbare marker. Jeg vil bare påpeke at det ennå ikke har lyktes menneskene å nå steder på jorden som er helt uten liv som har spiret frem og utviklet seg på stedet selv (jeg tenker bare på steder som står i samspill med den rene luften og utelukker derfor slike daler, grotter eller huler der damper som er skadelige for alt liv, trenger frem gjennom sprekker fra jordens indre). Ja, den svenske professor Nordenskiöld fant til og med oppe på Grønlandsisen, overalt hvor han trengte frem, at denne var oversådd med mikroskopiske dyr og planter.
Spørsmålet om Nordpolen noensinne kan nås, har vært oppe i all den tid det har vært drevet fangst i Ishavet, og det er nå i flere hundre år. Siden man imidlertid ennå ikke synes å ha kommet løsningen nærmere enn da det først ble reist, har det for mange fremstått som en fruktesløs tanke, hvis berettigelse bare ligger i at man under bestrebelsene på å løse det kanskje vil nå andre mål – for eksempel vinne praktiske erfaringer til nytte for fangsten, utvide kunnskapen om enkelte polarland og samle observasjoner som på andre felter kan komme vitenskapen til gode, akkurat som alkymistene for noen århundrer siden aldri fant det de søkte, men som under sine iherdige bestrebelser løftet kjemien kraftig frem.
Å nå polene fremstår for disse som den rene umulighet, idet det aldri faller dem inn å tvile på at enorme snø- og ismasser, som omgir dem på alle kanter i avstander på hundrevis av geografiske mil, til evige tider vil gjøre alle de mest iherdige menneskelige bestrebelser på å nå dit umulige.
Når man arbeider på et lite kjent felt, vil det ofte dukke opp hindringer, og den viktigste hindringen, den som er årsak til at man så ofte vil stå alene, uten medarbeidere, ja til og med uten å høre et oppmuntrende ord under det slitsomme arbeidet, det er fordommene. (Men så lenge man fortsatt skimter spor av den veien man skal følge, hvor utydelige de enn kan være, bør man ikke gi opp håpet. Bare ved iherdighet kan fordommer ryddes til side.) Og la oss upartisk undersøke om det i denne saken, etter de vunne erfaringene, er så helt nødvendig å anta at det å nå polen – jeg tenker spesielt på Nordpolen – er og til alle tider vil forbli en umulighet.
Det må huskes at varmeforholdene på jordens overflate ikke bare avhenger av avstanden fra polene, men at de også er betinget av andre omstendigheter. Steder på samme breddegrad kan ha svært ulike klimatiske forhold, og av steder som ligger rett nord-sør for hverandre, altså på samme meridian, har man eksempler på at det som ligger lengst fra ekvator har et mildere klima enn det som ligger nærmere. Fordelingen av hav og land, landenes oppbygning og strømforholdene i havet har nemlig også vesentlig innflytelse på varmeforholdene. Det er derfor ikke noen nødvendighet å anta at polene nettopp må være de kaldeste stedene på jordens overflate, eller at de største snø- og ismengdene nettopp må være samlet der, like lite som å anta at de varmeste stedene nettopp ligger under ekvator. Observasjoner viser nemlig at dette sistnevnte slett ikke er tilfelle.
Det er som om dette spørsmålet om Nordpolen noensinne vil kunne nås, i den siste tiden blir diskutert med mer enn vanlig liv. Bruken av dampskip i stedet for seilfartøyer synes å love bedre hell nå enn før. Havstrekningene omkring de tre polarlandene Grønland, Spitsbergen og Novaja Semlja har aldri vært så trafikkerte som nettopp i de siste årene, verken av fangstfartøyer eller vitenskapelige ekspedisjoner. Og det som ikke minst har bidratt til at dette spørsmålet igjen har kommet frem, er våre landsmenns heldige ferder i områder som man før trodde var ufarbare på grunn av, som man mente, den faste, sammenhengende isen, som et evig bolverk stadig skulle hindre enhver fremtrengning. Kunnskapen om selv de delene av polarområdene som ligger nærmest Europa viste seg etter de siste årenes observasjoner å være langt mer overfladisk og utilfredsstillende enn man hadde antatt. Og da man fikk øynene opp for dette, våknet interessen for denne saken til nytt liv og kraft, og nå kappes flere nasjoner med hverandre om å løse dette spørsmålet.
Imidlertid føres det i denne saken for øyeblikket en heftig strid mellom de lærde om fra hvilken kant man lettest vil nå polen, og på hvilke måter. Det er nemlig enkelte steder der forholdene er slik at man der har kunnet trenge lenger mot nord enn andre steder. Den høyeste breddegraden man til nå har nådd, er 82°24′.
Så langt kom Parry i 1827 nord for Spitsbergen med sine båter, trukket over isen; han måtte imidlertid vende tilbake etter måneder med marsj da han oppdaget at hele den enorme isflaken han reiste på, beveget seg sørover. Vest for Grønland, gjennom Smithsund og Kennedysundet nordligst i Baffinsbukta, nådde Dr. Kanes folk i 1853 over 81¼° på en sledeekspedisjon; enda lenger nord trengte Dr. Hayes frem på samme kant i 1861.
Det er kun ved Spitsbergen og gjennom Kennedysundet at man har overskredet den 80. breddegraden. Det er derfor ganske rimelig at de fleste meninger samler seg om at dersom polen en gang skal nås, så kanskje fra en av disse kantene. En amerikansk ekspedisjon med dette målet for øye overvintrer for tiden nordvest for Grønland. Det er nå den andre vinteren, siden den har vært ute siden sommeren 1871. En svensk ekspedisjon under ledelse av den tidligere nevnte professor Nordenskiöld overvintrer som kjent på Nord-Spitsbergen.
Imidlertid er det også dem som tenker seg andre ruter. For eksempel ligger en fransk ekspedisjon for tiden nord for Beringstredet ved Wrangeløya. Her synes nemlig også isforholdene å være gunstige for en videre fremtrengning; for man har på disse kantene, nord for det østlige Sibir, funnet større partier der det om sommeren årlig synes å være åpent vann, og disse åpne partiene håper man vil betydelig lette ekspedisjonene i deres fremtrengning. Grunnen til at man ennå på langt nær her har kommet så langt nord som på de to tidligere nevnte stedene, kan ligge i at dette området er lenger borte fra de siviliserte landene, og at det derfor langt fra er så besøkt som disse to andre polarområdene.
Den svenske ekspedisjonen vil forsøke å trenge frem over isen med sleder trukket av rein; de tidligere nevnte ekspedisjonene i Kennedysundet brukte hunder som trekkdyr.
Parry lot mannskapet trekke båtsleder, båter med meier under; det gikk sakte, for man må ikke forestille seg polarisen som isen på en skøytebane eller på et fjellvann; den kan nok være glatt og jevn, men det er bare på kortere strekninger; oftest er den knudret, ofte har isflak skrudd seg sammen og tårnet seg opp, så det er et besværlig arbeid å marsjere frem over den, særlig når man har mye å bære eller trekke.
Den franske ekspedisjonen har latt konstruere en slags sleder av gummi, som også er ment å kunne brukes som båter.
La oss følge en slik polarekspedisjon et stykke over isen. Den har tatt hvile; instrumenter tas frem, og himmellegemene observeres, det noteres og regnes. Man vil nemlig bestemme hvor man er, hvor langt man altså har igjen, og likeledes vil man finne meridianen og videre stake den ut over isen; for det er jo den som skal vise veien.
Man er i full gang med å slå ned pæler eller andre merker i isen, helst på steder som kan ses på lang avstand fra alle kanter. Dette gjøres for tilbakemarsjens skyld, som vanligvis legges langs samme vei. Ved hver kveldshvile graver man ned proviant for et døgn og merker stedet så tydelig som det lar seg gjøre. Dermed letter man betydelig det man må slepe på; og man tør altså dra frem til provianten nesten er slutt, for man har jo tilbakemarsjen sikret. Men hvis man på tilbakeveien i flere døgn skulle bli hindret av uvær og tåke fra å dra frem, eller hvis man skulle ha mistet sporet, noe man til tross for alle forholdsregler kunne risikere – for isens bevegelser kan ofte på milstore flak skje på ulike måter i den ene delen og i den andre, og disse bevegelsene kan være kraftige og skje i stor utstrekning, slik at merkene på kort tid kan ha kommet til helt andre steder enn der de ble slått ned – da er det ikke godt å være polarreisende.
Oppgaven man har stilt seg, er ennå så kjempemessig at det rimeligvis ikke vil være vår tid forunt å løse den. Man må tenke seg at den nordligste breddegraden som ennå er nådd, ligger omtrent 100 geografiske mil fra polen, og å tilbakelegge denne veien gjennom alle hindringene som knudret og sammenpresset is med åpent vann imellom legger i veien i helt ukjente områder, er ingen liten sak.
Is- og værforholdene i de polare områdene har allerede tilintetgjort mange ekspedisjoner og kostet mange menneskeliv, og det er ikke å vente annet enn at de ennå vil kreve mange ofre. Likevel vil det sikkert ikke spares på iherdige anstrengelser, og fra de ekspedisjonene som nå overvintrer, og fra dem som kanskje i en rekke år fremover kommer til å overvintre i disse områdene, vil det hentes praktiske råd og erfaringer som en gang i fremtiden nok vil komme til nytte.
Dr. A. Petermann i Gotha, den berømte tyske geografen, en av dem som har arbeidet mest for å klarlegge dette spørsmålet, har liten tro på disse langferdene over isen med båter eller sleder. Av de nevnte ekspedisjonene mener han at den amerikanske har tatt saken mest praktisk. Både Kane og Hayes så fra det innerste av Kennedysundet mot nord et isfritt hav, som ved bølgenes størrelse og deres voldsomme brusing mot den nordgrønlandske kysten ikke ga inntrykk av et begrenset innlandshav, men snarere av et større åpent polarhav. Strendet fra de grønlandske isbreene var imidlertid så fullt av is at det var umulig for dem å trenge gjennom med fartøy. Dette vil likevel den amerikanske ekspedisjonen, som nå overvintrer, forsøke. Hvis det lykkes, vil denne ekspedisjonen nå polen betydelig nærmere enn det hittil har skjedd.
Beretningen om dette åpne polarhavet, sammen med fortellingene om de større åpne partiene i polarisen nord for Sibir, har brakt Dr. Petermann til tanken om at det omkring polen finnes et stort isfritt hav, som på alle sider mot sør er begrenset av is. Denne isen ligger imidlertid ikke som en evig, uforanderlig mur. Det er bevegelser i den etter strømmene i det underliggende havet. Om sommeren og ut på høsten skjer det en rask smelting i den, slik at det dannes kanaler og større åpne partier, og under milde somre mener han at det må være mulig å finne den helt brutt opp enkelte steder.
Den eneste måten å nå polen på er etter hans mening med fartøy å komme inn her, og i den grad den amerikanske ekspedisjonen har dette for øye, anser han at den har tatt saken på riktig måte. Men han tror at isforholdene i Kennedysundet alltid vil sperre passasjen, og mener derfor at veien må søkes fra en annen kant. Spesielt har han rettet oppmerksomheten mot området øst for Spitsbergen, mellom dette landet og det ennå så mystiske Gilis Land. Siden Golfstrømmen, denne kjempemessige strømmen ute i havet som kommer fra jordens varmere områder, her synes å sende den siste resten av sitt tempererte vann inn i det ukjente polarhavet, antar han at den største issmelteprosessen må foregå her.
Det kan likevel virke underlig at Petermann mener at man lettest vil nå det indre polarhavet fra områdene nord for Europa, siden disse jo er så trafikkerte som ingen andre under så nordlige breddegrader. Her må jo isforholdene allerede være så godt kjent at man for lengst skulle ha kommet dit inn hvis det var mulig herfra. Men de siste årenes etterretninger fra disse polarområdene viser nettopp at kunnskapen her ennå neppe er som den kunne vært; for det skjer jo fortsatt årlige nye oppdagelser her, og siden disse oppdagelsene, som Petermann setter så høyt, i stor grad er gjort av våre landsmenn og i høy grad har bidratt til å bringe polarspørsmålet inn på et nytt spor, vil jeg noe nærmere omtale dem og vise deres betydning.
Inntil for fire år siden var det den allmenne oppfatningen at den faste, sammen-hengende isen, som man mente – og til dels fortsatt mener – omgir polen som en evig, aldri tinende ismasse, med sin sørgrense strakte seg fra Øst-Spitsbergen omtrent i en rett linje til den nordlige halvdelen av Novaja Semljas nordøst (Barents Land), at den så fylte Karahavet og videre østover fulgte Sibirs nordkyst, dog her med åpne partier imellom ved utløpene av de store elvene. Man tenkte nok at det i dens sørligste deler i den varmeste tiden kunne komme enkelte åpne render i den ellers evige isen, og at det derfor noen ganger kunne lykkes enkelte å trenge et stykke inn i den. Slik kom jo Barents på slutten av 1500-tallet rundt nordspissen av Novaja Semlja, og enkelte russiske ekspedisjoner har vært inne i Karahavet. Men disse fremtrengningene ville alltid være forbundet med svært stor fare, da man hvert øyeblikk kunne vente at rendene igjen ville lukke seg bak en, og man kunne risikere å bli innestengt. Dette skjedde jo også med Barents, og det til og med i august, den måneden man måtte anta skulle være den mildeste i disse områdene.
Så kom året 1869.
To norske skippere, Elling Carlsen og Edvard Johannesen, samt en engelsk skipper, Palliser, trengte inn i Karahavet og fant forholdene ganske annerledes enn de hadde ventet. I stedet for å møte hindringer av ismassene, seilte de ganske uhindret rundt her, hvor de ville. Carlsen holdt seg under Samojedhalvøya, landet mellom Karahavet og Obibukta, og gjorde der en rik fangst.
Johannesen var lenger nord og seilte på kryss og tvers over havet nesten uten å treffe spor av is. Deres beretninger vakte stor oppsikt, og det var ikke fritt for at de fra flere hold ble betvilt. Men så godt som alle var enige om at isforholdene måtte ha vært usedvanlig gunstige dette året der oppe. Imidlertid viste forholdene seg å være like gunstige de neste tre årene.
Året etter seilte den ene ishavsskipperen etter den andre i det samme havet. Blant dem var også dette året Edvard Johannesen, som nå også holdt seg i den nordlige delen, som han igjen krysset i forskjellige retninger; han seilte videre østover i havstrekningen nord for Samojedhalvøya og fant blant annet at en øy, Maximoff, som finnes tegnet inn på eldre kart, ikke eksisterte, enten den nå hadde sunket ved et jordskjelv eller aldri hadde vært der, noe som vel er det rimeligste.
I den sørligste delen av Karahavet syntes isen senere å bryte opp, selv om den også der i løpet av sommeren tinte helt. For samme sommer, i juli måned, fikk nemlig skipper Torkildsen skipet sitt ødelagt av isen.
Alle som hittil hadde seilt i Karahavet, hadde kommet dit gjennom de tre sundene: Matotskin-sundet, Karaporten og Ingorsundet, altså fra vest- og sørsiden, og de hadde lagt tilbakeveien gjennom de samme sundene. Imidlertid gjorde Johannesen dette året et unntak, da han i september måned la tilbakeveien om nordkysten av Novaja Semlja, som dermed for første gang ble omseilt. Han rettet også betydelig opp på kartet over disse områdene og beviste blant annet at Novaja Semlja på langt nær strekker seg så langt øst som tidligere antatt. Denne omseilingen var av overmåte stor viktighet. Ja, Petermann regner den blant de viktigste tingene av geografisk betydning som ble utrettet i den østlige delen av Ishavet i det siste århundret.
Fortsatt var det mange som med tvil mottok disse etterretningene, ja, disse ble endog, forteller Petermann, offentlig omtalt som usanne. De har ikke forstått seg på stedsbestemmelse, disse skipperne, mente man, og de har naturligvis vært i et helt annet område, som de har antatt for dette. Men snart måtte tvilen tie stille; for året etter ble Novaja Semlja igjen omseilt.
Den tidligere nevnte skipper Carlsen brakte med seg til Europa Barents’ etterlatenskaper fra Ishavn, den bukta der denne overvintret i 1598–97. Skipperne Mack, Carlsen og Dørma leverte et noenlunde fullstendig kart over den nordlige delen av Novaja Semlja.
Mack trengte inn i Karahavet nordfra og seilte videre østover nord for Vest-Sibirien. Her midt ute i havet, nord for Obibukta, fant han at havvannet i overflaten var ferskt, nesten drikkelig, at luften, selv om det allerede var langt ute i september, hadde en temperatur på opptil 6 grader Celsius og vannet 64 grader, at strømmen førte østover, og det var ikke spor av is eller isblink å se. Han måtte imidlertid vende om, da det allerede var så sent på høsten, selv om han nok, som rimelig var, hadde hatt lyst til å undersøke forholdene lenger øst.
Hva alle disse skippernes etterretninger samstemmer i, og hva de alle med ettertrykk fremhever, er den merkelige hurtigheten som issmeltingen om sommeren foregår med i disse områdene; men det er ikke så underlig likevel; for det skal ved nordkysten av Novaja Semlja i solen ha blitt observert en temperatur på opptil 37 grader Celsius, noe som viser at solen også her oppe kan steke ganske forferdelig.
Det som også hjelper til med den raske issmeltingen, er Golfstrømmen. Denne veldige strømmen i Atlanterhavet kommer fra Mellom-Amerika. Den strømmer gjennom sundet mellom øya Cuba og halvøya Florida, følger Nord-Amerikas østkyst et stykke og setter deretter rett over Atlanterhavet. Den største delen av strømmen skyller så mot Nordeuropas kyster og deler seg straks nord for Norge i to grener, hvorav den ene setter mot nord til Spitsbergens kyster, den andre mot øst til Novaja Semlja. Langs dette landets vestkyst setter den nordover, og drivende gjenstander, som må ha kommet fra Norges vestkyst, treffes hyppig på stranden. Det siste man vet om denne grenen av Golfstrømmen, er at den fra Novaja Semljas nordende setter videre mot nord. – Hvor den kommer hen, er den en velsignelse for de landene hvis kyster den skyller mot; for den fører temperert vann med seg, og dette vannets oppvarmende innflytelse på den omgivende luften er betydelig. Det er vesentlig denne strømmen det skyldes at Norges vestkyst har en årlig gjennomsnittstemperatur så høy som ingen andre steder på samme breddegrad.
Golfstrømmens virksomhet synes å opphøre ved Novaja Semlja; likevel må det antas at den også med noe av sitt vann strømmer gjennom sundene inn i Karahavet og bidrar til den raske issmeltingen som også er observert her. Men nettopp når dens virksomhet opphører, kommer det nye faktorer til som fortsetter det den ikke lenger kan utføre. Hele det sibirske fastlandet varmes opp om sommeren, når solen mesteparten av døgnet er over horisonten, og enorme elver strømmer fra sørlige strøk gjennom denne enorme sletten ut i Nordishavet. Dette er ved kysten usedvanlig grunt, og dybden øker mot nord, men langsomt, som det synes. Derfor vil disse elvenes innvirkning på dette havområdet være så mye større, og om disse kan man med god grunn si at de fortsetter Golfstrømmens virksomhet. Macks observasjoner er et godt bevis på dette. Hvor langt mot nord deres virksomhet strekker seg, er ennå ikke kjent; og løsningen på dette spørsmålet vil være av svært stor betydning for besvarelsen av polarspørsmålet. En østerriksk ekspedisjon under ledelse av de kjente løytnantene Weyprecht og Payer overvintrer for tiden her for å fortsette disse av Mack påbegynte observasjoner. Dens mål er også å komme tilbake gjennom Beringstredet, og den har forberedt seg på å være ute i to vintre.
Imidlertid er det like øst for Spitsbergen Petermann mener at veien til polen naturlig må søkes. Heri har han fått bekreftelse gjennom noen interessante reiser som ble foretatt i fjor sommer av tre finmarksskipperne Altmann, Johnsen og Nielsen. Det landet* som svenskene i 1865 så fra Spitsbergens Nordøstland, men som de på grunn av massive ismassene ble forhindret fra å nærme seg, og som den tyske reisende von Heuglin i 1870 så fra kanten av Walter Thymenstredet mellom Barents Land og Stans Foreland, seilte disse skipperne i fjor rett under. Johnsen gikk i land på sydkysten, og Nielsen har til og med vært på nordsiden. Dette har styrket Petermann i den oppfatningen at også her ved Spitsbergen ismassene i den riktignok korte, men til gjengjeld forholdsvis varme sommeren, og delvis også ved strømmens hjelp, på utrolig kort tid kan splittes opp og forsvinne.
Disse ting kan det være verdt for dem som ferdes i disse områdene å undersøke nærmere, og det er også rimelig at våre skipperne, som nå har blitt oppmerksomme på med hvilken interesse slike observasjoner følges, ikke vil la året 1872 være det siste, men fremdeles vil levere nye observasjoner til de allerede gjorte. Men for å kunne gi et enda større utbytte av sine reiser, bør de føre en daglig fortegnelse over vind og vær, over is- og strømforholdene, over lufttrykket og varmeforholdene i luften og havet, samtidig som de så nøyaktig som mulig bør angi sin kurs og distanse, slik at man vet hvor observasjonene er gjort.
Det meteorologiske institutt i Kristiania leverer våre skipperne journaler som er konstruert for dette formålet. Ved å sammenligne de observasjoner som over en rekke år kommer inn på denne måten, vil forholdene på havet kunne bli studert på en langt grundigere måte enn ved enkelte løsrevne observasjoner, og hva slike kontinuerlige observasjoner også kan bidra til for løsningen av dette spørsmålet, er det forbeholdt fremtiden å vise.
Når jeg til slutt i ett trekk vil sammenfatte våre finmarksskipperes fortjenester, så er det å ha vist at det finnes områder i det høye nord som man til tider om sommeren kan reise gjennom uten fare, og til og med områder som man for fire år siden trodde var helt ufarbare. Den oppfatningen at polarspørsmålet allerede skulle være løst, nemlig at polen aldri vil kunne nås, har derved vist seg å være uriktig; man kan for tiden anta at slik må være tilfellet. Men et spørsmål som dette er ikke løst ved en antagelse. Så lenge man ennå årlig kan trenge lenger og lenger frem her oppe i tidligere ukjente områder, har man ikke rett til med et maktord som hviler på fordommer og ingenting annet å si: «Det er og blir en umulighet å nå polen.» Det strider nemlig ikke mot de fysiske lover å anta at is- og værforholdene der kan være like gunstige som i polare områder man allerede har nådd.
*) Dette landet er av professor Mohn blitt kalt «Kong Karls Land» etter vår avdøde konge.