(Skillingmagasinet 1870)
Vi bor så langt mot nord, selv i landets sørligste deler, at våre reiser og utflukter som regel går mot sør, og kun sjelden søker en enslig reisende av lyst til våre lands polarregioner, som, selv bortsett fra reisens andre interesser, gir et åpent innblikk i hvor langt sør man egentlig bor i landet. Her fra Nordkapp virker Kristiania som et uendelig fjerntliggende punkt mot sør, omtrent i avstand som fra Kristiania til Roma. Det merkeligste er at mens interessene i sørlige deler av landet er rettet mot sør, er blikket og interessene her i det høyeste nord rettet mot nord. Som det forstås, er jeg en av de få fornuftige reisende som har tatt veien nordover, og for å forklare hvordan det skjedde at jeg fikk øye for hva som ligger nord om Norge, som jeg i grunnen løp rett inn i, skal jeg her kort meddele:
Vi hadde allerede Polarsirkelen langt bak oss og fikk daglig mer og mer følelsen av at vi nærmet oss det ytterste bebodde nord, da dampskipet som førte oss på reisen til Tromsø, støtte lett på en grunn – som forbigående sagt ikke var avmerket på kartet – og dermed løp rett ombord i et ankerliggende fartøy, som vi dermed kom i en meget intim berøring med.
Vår nysgjerrighet ble pirret etter å vite hvor dette fartøyet kom fra, da vi på dekket så noen bur med for oss fremmede fugler i, og det ble opplyst at fartøyet nettopp var kommet hjem fra Novaja Zemlja fullastet med verdifull hvalrossfangst. Ved å se oss om til den andre siden fikk vi øye på et annet fartøy med halestykker av hvithval spikret utenbords rundt fartøyet, som trofeer etter en vellykket hvithvalfangst under Spitsbergen, og foruten disse lå det flere fangstfartøy lenger inn i havnen blant russere og alle slags nasjoner, og mange ventet fortsatt på å komme hjem.
På land var det stående tema om årets vellykkede ekspedisjoner på Ishavet, om den hvite øya, Gillesland, om fartøy som var innfrosset ved Moffenøya.
Mange navn var utover mine geografiske kunnskaper, men som virket like kjente der som Bolærne og Færder; enda verre gikk det i Hammerfest, som egentlig er hovedpunktet for ishavstrafikken, hvor tranpannene alltid koker, fulle av håkjerringlever, kobbe- og hvalrosspekk.
De herdede og dristige sjøfolkene, hvorav flere allerede var kommet hjem med fulle laster, hadde også her medbrakt trofeer som vi tok nærmere i øyesyn, slik som ett av fartøyene hadde en havørnunge med et meget hissig temperament, som nesten hadde skrapt av nesen på en av tilskuerne da denne nærmet ansiktet for nært hullet i kassen for å se bedre; et annet eksemplar, en hvalrossunge, var derimot av et helt annet gemytt, så kjælen at den fulgte etter en av matrosene som passet den, la hodet i hans fang, og når han gikk i land kastet den seg i sjøen og svømte med båten til land, hvor den ventet tålmodig på stranden til matrosen kom igjen.
På land var det samme snakk som i Tromsø om alle disse for oss ukjente steder hvor man hentet sine rikdomskilder fra, men her virket det som om man var kommet fangststedene enda nærmere, da man betraktet en reise til Spitsbergen som en fornøyelsestur, noe som i virkeligheten også er tilfelle for de fra de mer fjerntliggende fangstplassene øst om det hvite hav som kommer hjem om høsten, og som ber rederiene om å få låne fartøyene til en liten jakt for å skyte rein på Spitsbergen til vinterproviant.
Et slikt fartøy var nettopp kommet hjem fra en forsyningstur til Spitsbergen, hvorfra det etter en ukes fravær hadde brakt hjem mellom 30 og 40 fete, flotte reinsdyr, så vi hos en av våre bekjente ble servert med delikat fersk reinsdyrstek derfra. Det er imidlertid ikke bare skippere og skipsbesetninger som betrakter disse turene som fornøyelsesreiser, også noen engelskmenn har nå fått smaken på ishavsjakt.
Et par engelskmenn hadde i sommer tatt av sted til disse farvannene med en i Trondheim bygget og spesielt for formålet utstyrt jakt, og en tidligere løvejeger fra Afrika hadde for en forandring satt seg på et dampskip, for under Novaja Zemlja og Spitsbergen å skyte og stikke hvalross, og hadde inngått kontrakt om å selge fangsten til en av Hammerfests kjøpmenn. Dette var allerede det andre året han drev på denne fornøyelsen, som han ifølge ham selv fant mer spennende enn løvejakt.
Det må også være noen alvorlig store dyr, disse hvalrossene, i det minste etter hudene å dømme, som lå i store hauger ved tranbrenneriene. Etter en spesifikasjon jeg så over et parti huder som var bestemt for salg, var vekten av de halve huder (de selges nemlig i halve huder og brukes hovedsakelig til maskinremmer) fra 100 til 250 pund. En hud av de største veier dermed over 11 skippund.
Disse fjerne farvannene hadde i år fått en enda mer økt interesse ved at et par av de dristigste kapteinene hadde trukket så langt øst mot den hvite øya, som ligger utenfor neset som skiller Karahavet fra bassenget hvor Ob og Jenisej renner ut i Ishavet, at man også hadde håp om at russeren Sideroff, som med dampskip hadde gått østover for å nå frem til Ob-elven, skulle nå sitt mål og dermed åpne veien for de indre sibirske produktene, spesielt korn og kjøtt, til vest-europeiske markeder.
Ob-elven er nemlig seilbar en betydelig strekning mot Kinas grenser og skal befares av rundt et titalls dampskip. Det gjelder dermed å komme rundt til munningen av Ob-elven via den hvite øya, for i det minste noen måneder av året å kunne høste av denne rikdomskilden, hvorved Finnmarks byer kunne håpe på å bli stasjonsbyer for sibirske og delvis kinesiske produkter, da det vil gjelde å utnytte tiden for å få produktene frem til isfrie havner.
For å bli orientert i situasjonen vil jeg råde til å gjøre som jeg gjorde, ved å skaffe seg et stort av de danske offisielle kart over Ishavet, hvor Norges nordligste del og det nordligste av Russland og Sibir stikker frem fra kartets sørligste navn, mens den vestlige grensen settes av Grønland med en videreføring i en bue med øst og nord for Island og Spitsbergen. Den østlige ramme settes av Novaja Zemlja og med Færøyene og de to små øyene Jan Mayen og Bjørnøya som små hvilepunkter midt i dette havet.
Som kjent setter vår selhundfangstflåte kurs fra Kristianiafjorden mot området rundt Jan Mayen og driver ungselhundfangst langs den faste iskanten, hvor vi ærer oss med ære mot britene. Under Island er det spesielt franskmenn som av utlendinger driver fiske, men rundt Spitsbergen er det nesten utelukkende nordmenn fra de nordligste distriktene som nå driver fangst, etter at nederlenderne og senest russerne har gitt opp fangsten her, da Spitsbergen antagelig lå for langt unna til at den kunne drives med fortjeneste, mens fra det nordligste Norge til Spitsbergen er det bare to til tre dagers seilas til den sørligste spissen Sør-Kapp med Bjørnøya omtrent halvveis.
Spitsbergen ble først nylig helt omseilt av en nordmann, kaptein Elling Carlsen, som kom gjennom isene nord og øst om Spitsbergen forbi de syv øyene på nordspissen mellom Nordaustlandet og Gilles Land, som antagelig tilhører en større, ennå uoppdaget landstripe i det tildekkede Ishavet.
Hvert år bringer våre dristige sjømenn tilbake meldinger om nye oppdagelser langs dette ennå ikke fullt kjente polarland, som samles av en av våre landsmenn og meddeles sjefen for den siste svenske polarekspedisjon, professor Nordenskiöld, som sammen med Dunér i 1865 har utgitt et spesielt kart over Spitsbergen, hovedsakelig basert på observasjoner under de svenske polarekspedisjonene i årene 1861 og 64. Enda er imidlertid en del ukjent, spesielt er enkelte strekninger av dens nordlige og østlige del merket med stiplete linjer, og etter de nevnte supplementene fra våre skipskapteiner blir noen ganger en bukt til et sund og en nes til en øy.
Hovedlandet Vest-Spitsbergen strekker seg fra 76 til 80 grader nordlig bredde og er adskilt på den østlige siden fra Nordaustlandet ved Hinlopenstredet og fra Bjørnøya og Stans Foreland ved Storfjorden. Rett nord om Nordaustlandet under 80 grader nordlig bredde ligger Parryøya og de syv øyene, som er nær grensen til den faste polarisen. På de sistnevnte øyene er det, etter det vi ble fortalt, at den neste svenske polarekspedisjon tenker å overvintre og for dette formål få bygget hus i Norge og sendt over. Fra dette punkt og til Nordpolen er det fortsatt 90 norske mil eller 180 mil tur-retur, så at, hvis man kunne regne med 2 mils marsj om dagen, trengs det 90 marsjdager eller 3 måneder, så ekspedisjonen måtte være tidlig ute om våren for å nå tilbake før isen blir løs og går i drift langs kanten, noe som må forventes straks etter midtsommer. I forbindelse med disse oppdagelsesplanene nevnes at våre skippere bringer hjem meldinger om at grågjess ved Spitsbergens nordkant trekker mot nord, noe som må tyde på at det er noe næring for dem lenger nord og ved et åpent polarhav nærmere polen. Som det vil sees, har vi all grunn til å være takknemlige for det utbytte som de svenske polarekspedisjonene har hatt for vår praktiske innsats ved opptegnelsen av et detaljert kart som betydelig sikrer og letter seilasen.
De regulære ekspedisjonene til Spitsbergen etter hvithval og hvalross sendes ut fra Hammerfest og Tromsø i april måned mot Vest-Spitsbergen, og man følger deretter isforholdene nordover. Hvithvalen, en liten hvalart, finnes hovedsakelig i fjordene på den sørvestlige delen innenfor Bellsund og i Isfjorden, hvor den fanges med store nøter. Ved Moffen-øya, på nordkanten av Vest-Spitsbergen, er det et yndet sted for hvalrossfangst. Da vi var der, kom et fartøy hjem som, sammen med to andre, hadde vært lenge innestengt i isen. Det hjemvendte skipet hadde benyttet en åpen råk for å unnslippe, men de to andre kunne ikke motstå fristelsen til å benytte åpningen til å trenge enda lenger inn, hvor de så mer fangst.
Det hender ikke sjelden at fartøyer som er innestengt i isen, må forlates helt, og mannskapene forsøker å nå andre fangststeder i båtene sine, i håp om å finne et annet fartøy. Hvis dette mislykkes, må de foreta den farlige reisen i småbåter sent på høsten over det 190 mil brede havet som skiller Spitsbergen fra Norge. Da gjelder det å gjøre som en mann svarte da han ble spurt om hvordan han kunne klare seg i så hard sjø med en liten båt: «Å ja du, det er ikke så vanskelig med sjøen, bare en passer på å legge båten fram mellom bølgene, der hvor sjøen er slett.»
I forbindelse med de farene man er utsatt for, kan det nevnes at et par kvener for en tid siden søkte regjeringen om støtte til å oppføre et hus på Spitsbergen ved en av fjordene, samt få proviant for en viss periode til de kunne etablere seg med fangst for fremtidig livsopphold. De forpliktet seg til å klare seg selv senere og til å hjelpe skipbrudne. Da det var tvilsomt om de på sikt kunne overleve, og siden det ikke fantes garantier for gjennomføringen av deres prosjekt, ble søknaden avslått. Men ettersom nordmennene for tiden er de eneste som bruker Spitsbergen, kan det diskuteres om dette herreløse landet burde tas i besittelse, for eksempel ved å bosette folk der, som kunne hjelpe skipbrudne. Dette ville også gjøre fangstfartøyene mer dristige i isen, hvis de i verste fall kunne regne med et tilfluktssted for vinteren.
En mer overkommelig og praktisk løsning kunne være å oppføre noen båthus på strategiske steder med en fembøring og tilhørende redningsutstyr, samt en rorbu for midlertidig opphold. Tidligere hadde russerne bygninger der for overvintring og jakt på isbjørn og reinsdyr. Det har også vært samlet inn store mengder edderdun, men dette har avtatt betydelig, da man har gått for hardt til verks med skyting av fuglene og plyndring av reirene.
Omtrent samtidig med Spitsbergen-ekspedisjonene utrustes dekkede fartøy langs hele kysten fra Tromsø til Vadsø for håkjerringfiske. De starter nær kysten og trekker utover mot Spitsbergen senere på året. Kystboerne deltar også i dette fisket med store, åpne båter. Fisket er svært anstrengende, og det hender at mannskapet av overanstrengelse blir midlertidig sinnssyke. Dette skjer dog sjeldnere nå, enten fordi fartøyene er bedre utstyrt, har sterkere besetninger, eller fordi fiskerne har blitt mer erfarne.
Som kjent benyttes kun leveren av denne fisken, som for øvrig har et meget ufordelaktig utseende – en mudderfarget, bruskaktig kropp med en oppsvulmet lever, som kan inneholde opptil to tønner olje avhengig av fiskens størrelse, og et stort, stygt gap.
Jeg skal her fortelle noe som først syntes meg svært utrolige, men som har blitt bekreftet av mange fiskere: På håkjerringfiskefartøyene henger det mange snører ut langs fartøyets sider, hver med en stor krok festet i en fire tommers kjetting. Når fisken tar agnet – et stort stykke selskinn – er det vanskelig å merke det på dypt vann. Det hender derfor at en annen haikjerring angriper den fangede fisken og biter hodet av den, slik at den selv får kroken i seg. På denne måten har fiskere dratt opp både to og tre hoder på én krok, og noen har endog hevdet å ha fått opp sju hoder med én fisk under.
Hvalrossfangsten har i de senere år også blitt utvidet østover mot Novaja Semlja, to store øyer adskilt fra Sibir av Waigats-stredet. Den nordligste øyas nord- og østside er fortsatt lite utforsket, og det kariske hav på østsiden er dårlig kjent. Tidligere gjaldt våre fangstekspedisjoner kun havområdene på vestsiden, men i de siste par årene har våre dristige Spitsbergen-kapteiner trengt gjennom Waigats-stredet. Her må spesielt kaptein Carlsen nevnes som den første som kom lengst frem, samt kaptein Tobiesen fra Tromsø, som står ved siden av ham i dyktighet og dristighet.
Havet her var isfritt, og det var god vegetasjon på land der det ble sett. Derimot var havet svært grunt, og de seilte i mange dager på bare fire til fem favners dybde. Det fryktes at russerne vil legge hindringer i veien for fangst i det kariske hav, siden det regnes som et russisk innhav. Men det er å håpe at den russiske regjeringen, som i økende grad åpner opp for nordmenns næringsdrift på sin nordkyst, ikke vil hindre utforskningen av disse farvannene. Et forbud ville bremse sivilisasjonens fremgang i området og hindre forbindelsen med Sibir. Dette ville være i strid med den støtte og oppmuntring den russiske regjeringen hittil har gitt til slike ekspedisjoner.
Jeg forlater nå disse egne, for å si det poetisk, da midnattssolen for lengst har gått ned, og nordlysets bleke flammer allerede tennes. Jeg avslutter med en oppfordring til mine reisende landsmenn: De som har sett Syden, bør neste gang ta en tur nordover. Her er mye nytt å oppleve – både i naturen og i de stadig økende interessene som peker mot nord, «Nord om Norge.»
En reisende