av Reidar Schau
(Hundesport 1960)
Ukjente områder – hvite flekker på kartet – har alltid hatt en egen dragning. Globusens nordlige skalk har fristet mange til forsøk på å gjøre de hvite flekkene mindre. Stengende ismur, tårnende skruis, storm, kulde og slit lærte mangen hvit mann at sindrig uttenkt utstyr, konstruert under varmere himmelstrøk, ikke var det beste i isørkenen.
Overalt hvor pionerene kom, i Alaska, i Sibir eller ved Beringstredet, møtte de små, firskårne, skjevøyde mennesker som var blide og hjelpsomme. Alt deres utstyr var primitivt enkelt, det var lett og praktisk, utarbeidet efter årtuseners erfaring i kampen mot vinternatt og polarkulde. Men det som gjorde disse små mennesker så fullstendig overlegne i arktiske strøk, var deres transportmiddel: sleder og hunder. Det av eskimoenes utstyr som mest imponerte de første hvite pionerer, var hundespannene med tette, kraftige, seige hunder med en fysikk og en pels som tåler alt, – simpelthen alt. Hunder som klarer seg med et minimum av frossent moskus eller selkjøtt, som med utrettelig energi trekker fullastede sleder mil efter mil gjennom isødet og som vel fornøyet ruller seg sammen og lar seg sne ned i vinternatten – var det som hadde gjort livet mulig for eskimoene, ervervet meg siden.
Nyere tiders arktiske ekspedisjoner, fra Amundsens, Nansens, Sverdrups, Pearys, Rasmussens, Freuchens og frem til våre dagers motoriserte ekspedisjoner har alltid hatt hunder med. Hittil er det ikke konstruert noe teknisk hjelpemiddel som har gjort hunder overflødige ved polarekspedisjoner.
Dragningen mot de hvite vidder har alltid vært særlig sterk hos nordmenn. Mangen en norsk trekkhundgutt går med et lønnlig håp om å få oppleve Svalbard, Grønland eller Jan Mayen. En del av dem er da også så heldige å få drømmen oppfylt. Allerede i 1938 stiftet John Giæver i Norsk Polarinstitutt bekjentskap med trekkhundgutta og sørget for at endel av dem som hadde lyst og anledning fikk delta som assistenter ved ekspedisjoner.
I 1949 var jeg en av de heldige. Efter å ha utført endel oppdrag med sledeutstyr og hunder til den norsk-svensk-britiske antarktisekspedisjon (1949–1952) ble jeg med som Giævers assistent på Polarinstituttets årlige ekspedisjon til de norske fangststasjoner på nord-øst Grønland. På selfangeren «Quest» av Tromsø dro vi fra Ålesund via Jan Mayen til Grønland. Ombord traff jeg overvintreren og fangstmannen gjennem flere år, Ivar Ytreland fra Ålesund, som viste seg å være en lidenskapelig hundekjører. I løpet av de 10 dager overfarten varte, lærte jeg av vennen Ivar mer om polarhunder og hundekjøring enn alt jeg hadde samlet sammen før og erhvervet meg siden.
Efter å ha passert et isbelte på ca. 30 kvartmil, skimtet vi den første stasjon vi skulle besøke, den lå på ca. 73° nord. Fangstkarene hadde heist flagget og sto ved hytta og ønsket velkommen. Efter velkomstskålen var det første jeg måtte se, bikkjene. En halv kilometer fra stasjonen sto 20 praktfulle Grønlandshunder bundet med et par meters mellemrum. Nu i sommerhalvåret ble hundene foret to ganger i uken med sel- og moskuskjøtt, det var tilstrekkelig i den tiden hundene ikke var i arbeide. Lite mosjon ble det selvfølgelig for hundene på denne tiden av året, men til gjengjeld ble det atskillig i vinterhalvåret. Det eneste arbeide hundene utførte om sommeren, var en og annen tur efter en skutt moskusokse, – mat for hunder og menn. Jeg fikk forøvrig være med på en slik kjøretur; med 9 hunder og to mann som klamret seg fast til sleden gikk det i vill galopp over mose og sten. At slede og seletøy holdt, var for meg et rent under; men utstyret var av eskimoisk modell, og det klarer enhver påkjenning. Sleden hadde meget til felles med det vi kaller en slodd; alle sammenføyninger var surret med remmer av selskinn, og dette gjør sleden smidig og bevegelig så den føyer seg efter ujevnhetene i terrenget. Spannet ble styrt med en kjørepisk, som består av et treskaft med en selskinnsrem på ca. 8 meter. Styringen foregår ved at kjøreren lar pisken smelle ved siden av spannet, på den motsatte side av den man vil svinge til. Enkelte blir forøvrig rene virituoser i bruken av kjørepisk. På en av de danske stasjonene jeg besøkte så jeg bruken demonstrert av en eskimogutt. En fyrstikkeske ble plassert på en sten ti meter borte. Et par svinger i luften for å frigjøre piskesnerten fra bakken, og så med et eneste slag traff eskimogutten fyrstikkesken bakfra, slik at den havnet like foran føttene på ham. Selvfølgelig måtte jeg også prøve; det eneste jeg oppnådde var at snerten la seg godt rundt nakken på meg og efterlot seg en bred, rød stripe.
Ekspedisjonens program var stort, og mange stasjoner skulle besøkes. Til å begynne med var jeg litt forsiktig med å snakke bikkje med fangstfolkene; jeg tenkte at det var meget annet de heller ville snakke om efter et halvt års fullstendig isolasjon. Men nei, hundene var og ble deres hovedinteresse, det var så helt tydelig at hundene var selve deres eksistensgrunnlag. Fangstfolkene fortalte og fortalte, historier som kunne fylle en bok. Alle hadde de det beste hundespannet på nordostkysten, alle viste de med stolthet frem de enkelte hunder og berettet historier om deres umåtelige kraft og utholdenhet.
Under oppholdet på Grønland besøkte jeg også en stasjon hvor den danske Pearyland-ekspedisjon hadde sin sydbase. Her var det et yrende liv av hunder og menn; eskimoer fra Scoresbysund-kolonien som hadde hundespannene sine liggende her og som skulle delta i ekspedisjonen på nordlandet kommende vinter. Helt lydløst gikk det ikke for seg her hvor omkring 60 hunder og endel hvalper var samlet på et forholdsvis lite
område. Her fikk jeg forresten i foræring to hvalper som jeg tok med hjem til Norge. Den ene av dem, «Tott», døde dessverre i karantenen, men den andre, «Knoll», (hvalpen t. v. på bildet) vokste opp og ble et prakteksemplar, den ble norsk og svensk champion og – hva bedre er – en førsteklasses trekkhund. I avlen har den heller ikke gjort det så dårlig, bl. a. er den far til «Brumle», Grønlandshunden som ble «Best in Show» på Øvrevoll i mai i år.
De menn og hunder som arbeider sammen i polarødet er selvfølgelig laget av et utrolig seigt og sterkt råstoff, det må de være for å overleve. Men det er ikke dårlig to i de gutter og jenter som her hjemme driver trekkhundsport heller. Det er ikke tvil om at det er sunnere for ten-åringene å dra til skogs med ambulansespannene lørdag eftermiddag enn å gå på «stripa». Flesteparten av Nordmarksambulansens omkring 100 hunder settes bort til godkjente forværter, som har ansvar for stell, fôring og pleie av hundene. Opplæring og trening overlates til spannføreren for de respektive ambulansespann som er på fra 3 til 5 hunder. Spannføreren må først delta i kjøringen som «menig» i minst 2 år og derefter avlegge en ganske omfattende eksamen. Først og sist, stell og riktig behandling av hundene, men også materiallære, egenhendig bygging av slede, førstehjelp, orientering, bivuakk o.s.v. og dessuten må han være fysisk godt utrustet.
Slitet for livets opphold i polartraktene er på våre breddegrader omsatt til god og sund sport og samfunnsnyttig humanitært hjelpearbeide. Mangen en tilskadekommet skiløper i Nordmarka har priset seg lykkelig fordi Nordmarksambulansen er kommet hurtig og effektivt. Ikke så få hundehatere som har ergret seg over bikkjene i løypa er blitt «omvendt» efter nærmere bekjentskap med hundespannene. Men viktigst er og blir det at ambulansekjøringen gir ungdom sund og utviklende beskjeftigelse i det beste av alle selskap, hunder!