av Hans Dæhlen
(Indre Akershus Blad 23/5 1939)
I 1846 vaiet stjernebanneret over hele California. Mexicoerne ble drevet sydover, og strømmen av amerikanske nybyggere tok fart. De slo sig ned over alt. Men 70 år senere var det bare ett sted i hele California noen tenkte på å slå sig ned, og det var i Sacramento dalen, ca. 16 mil nordøst for San Francisco. Her var det funnet gull og nu begynte et kappløp uten sidestykke i historien. Gullfeberen grep alle. Folk fra hele verden strømmet til Sacramento-dalen, hvite, svarte, brune og gule, fra øvrighet til forbrytere og fra prester til sjøfolk. 80 000 gullgravere fant veien dit på halvannet år. Det smilende og fredelige land var blitt til det fryktede sagnomspundne Wild West.
Her i Norge tok det over to år før noen ble kjent med at der fantes gull i California, men gullfeberen grep om sig nokså snart. Den første gullutvandrer og gullgraver fra Høland var fra Løken, og den andre fra gården Dæhlen. Kristian Hellesen Dæhlen var sønn av gårdbruker Helle Olsen Dæhlen, født 1829, og hustru Sofie Hellesdatter, født Bergsjø. Sønnen Kristian ble da han var konfirmert, sendt til Kristiania og skulde gå en handelsregneskole som da het «De fire Spie». Da han var ferdig fikk han post i handelsfirmaet «Grøn» på Stortorvet. Straks efter han er kommet dit får han en dag nede på bryggen høre at det er funnet gull i California. Så reiser han hjem og forteller at han skal reise til California og grave gull, og tross foreldrenes og venners advarsel stod han ikke til å stagge.
Hans søskenbarn, kjøpmann Berg fra Bergsjø i Høland, kjente en skipper som lå med sine skuter ved bryggen og skulde seile til California og fikk hos ham tinget plass, men det var så at han måtte ha niste med til 6 måneder.
Reisen over «Blåmyra».
Det stolte seilskib lettet anker og gikk fra bryggen, og blandt passasjerene var Kristian Dæhlen med 800 kraner i lommen, samt niste til 6 måneder. Han antok nu navnet Kristian Dæhlen.
Seilskibet var et prektig skib og godt utrustet efter den tids forhold til sin lange fart, og ute på det store Atlanterhav hadde de fint vær og god vind til å begynne med. Men eftersom tiden gikk begynte nisten å mugne og måtte kastes overbord og Kristian Dæhlen måtte ta hyre som matros. Da man nærmet sig Ekvator ble solheten så å si uutholdelig, og solen stekte så gulvplankene på dekket likefrem kokte av tjære.
Da de seilte under sollinjen så gjennemgikk alle som ikke før hadde passert Ekvator den såkalte Neptunsdåp med alle dens kvaler.
Det begynte å bli en betenkelig vannmangel ombord, og ferskt vann ble rasjonert.
Efterhvert som dagen gikk, begynte det å blåse heftige kulinger, og himmelen ble mørk av svarte faretruende skyer. Regnseil ble opsatt og der ble festet tomme tønner på dekket.
Regnseilene var festet slik at når regnet kom, skulde det rinne i de tomme tønner. Veldige regnbyger kom verre enn den andre, og ved å samle op vannet i tønnene fikk man det vann som trengtes.
Ved å seile slik kom man så langt at der kunde seiles inn til Montevideo for å proviantere og få ny vannforsyning, for så å reise i dager og uker langs Sydamerikas kyster. De begynte å nærme sig Magellanstredet, hvor de fra skibet kunde se nakne indianere løpe på stranden. Man kom omsider til Amerikas sydspiss, Kap Horn, hvor der en natt falt en alen sne på dekket. Den ble om morgenen opsamlet i tønnene for senere å brukes som ferskt vann. Efter at de så kom inn i Det stille hav, var det så vindstille at der i dager og uker ikke lykkedes å komme av flekken. Igjen begynte proviant og ferskvann å skrumpe inn, men man nærmet sig nu Valparaiso, hvor tanken var å proviantere og få vann. Men der så de det gule flagg vaie på havnen, hvilket betød at den gule feber raset i byen som var lagt i karantene. Det var da ikke annet å gjøre enn å seile videre, og en natt senere så seilte de så nær kysten som det var mulig, og i nattens mørke ble en båt med noen tomtønner sat i land, og vi var her så heldige å finne vann som ble bragt ombord, og så gikk kursen videre for god vind. Efter lang tids reise ankom de til Lima hvor der ble avlastet meget gods og innlastet en del jordbruksredskaper og tøivarer. Man skulde så av sted igjen, men så inntreffer et flere ukers vindstille, og man hadde nu for annen gang passert ekvator, hvorefter man langt om lenge kunde seile inn i San Francisco-bukten som lå full av skib som ikke kom ut av havnen da ingen vilde følge med tilbake, for alle vilde inn i landet for å grave gull. Reisen fra Kristiania og til California hadde nu vart i samfulle ni måneder.
Hvor mord og ran hørte til dagens orden.
Da skibet ble forankret, skulde Kristian Dæhlen ha 40 daler av kapteinen som optjent matroslønn, men han kunde ikke få sitt tilgodehavende på annen måte enn ved å følge med skibet tilbake. Dette vilde ingen og kapteinen måtte bli gullgraver. I San Franciscos havn lå der hundrevis av skib som var forlatt av matroser og befal, som var dratt til gullfeltene. San Francisco var da ingen by, og der stod kim noen få telt på stranden. Alle de forlatte skib på havnen ble benyttet som butikker, hoteller, spillebuler, og det villeste liv ble her levet. Ran og mord foregikk ombord og lov og rett var ukjente begreper.
Tidlig en morgen drog Kristian Dæhlen i stort følge fra skibet, og kom om aftenen til en liten by som het Yerba Buena. Efter atter to dagsmarsjer ankom de til Sakramentodalen hvor der var funnet gull. Her lå byen Sakramento som før hadde hatt bare 500 innbyggere, men da Kristian Dæhlen med følge ankom hadde byen 20 000 innbyggere. Byen var liten og trivlig, men efter gullets opdagelse hadde den fått et annet ansikt, da var slagsmål, mord og ran en daglig forseelse. De største og mest forherdede forbrytere, kunde hvert øieblikk gå løs på byens borgere, hvis deres handlinger ikke tiltalte dem. En slik tilstand kunde jo ikke vare lenge, og tilslutt tok byens borgere sin beslutning. De samlet sig, bekjempet øvrigheten, og fikk et ordnet forhold, men som bare varte i noen år. Et halvt hundre mord om natten ble litt for meget for Sakramento, og for annen gang samlet og organiserte borgerne sig. Denne gang lykkedes det å fordrive de forbryderiske elementer så der endelig fra 1856 ble trygge og levelige vilkår der.
Så var det for Kristian Dæhlen med følge å finne sig gullfelt og begynne å grave. Som verktøi måtte man ha en hakke, spade, et sold med metalbund, samt en lærretspose av tre kilos størrelse. Når så posen ble full skulde innholdet renvaskes i elven. Gullet var både sent og vanskelig å få rent, og av innholdet i posen ble det kummerlig lite igjen som rent gull. Man hadde ikke annet å bo og leve i enn telt, og det gullstøv de samlet måtte de om natten gjemme under hodet, og det var ikke sjelden at de om morgenen fant sidekamerater stukket ihjel og hans gullpose ranet.
Øienvidne til at kameratene ble skalpert.
Efter noen år begynte det å bli mindre med gull i Sakramento-dalen og flere og flere gullgravere søkte til andre kanter for muligens å finne bedre felter.
Kristian Dæhlen og 4 kamerater ble enige om å søke nye felter og gikk dag efter dag, og var kommet langt da de en dag opdaget ville indianere. Kristian Dæhlen og den ene kamerat fikk gjemt sig, og fra sitt gjemmested så de indianerne tok skalp av kameratenes hoder, og ved dette skrekkelige syn bestemte de sig til å reise tilbake med en gang, men denne reise kostet 500 dollar.
Det var så å begynne å grave på det gamle sted, men det var alt for mange gullgravere der nu og det ble sparsommere med gull. Mange slo sig da på å dyrke jorden som var meget fruktbar. Der ble sådd uhyre mengder av hvete, og anlagt store frukthaver til fordel for San Francisco som i årenes løp var vokset til en praktfull by på 200 000 innbyggere.
Kristian Dæhlen sa nu gullfeltene farvel og drog til San Francisco, hvor han fikk ansettelse i et firma. Den gule rase begynte på denne tid å oversvømme byen og de arbeidet for en tredjedels lønn av hvad andre kunde gjøre. Av manufakturhandlere var der for eks. i byen 80 forretninger, derav 60 på kinesiske hender. Der kom på den måte et krack over byen og all forretning lammedes. Da ble der i byen dannet et stort selskap hvor Kristian Dæhlen ble medlem. Der skulde drives gullvaskeri med maskiner, og øvede og dyktige folk fra Sakramentodalens nordøstre side. Arbeidet gikk meget godt og med et stort utbytte, men så kom det store bankkrack i 1870-årene over Amerika og nesten alle banker gikk bankerott. Kristian hadde 8000 dollar stående i to av San Franciscos banker og alt ble tapt.
På San Franciscos ruiner – ribbet for alt.
De forente Stater så med en viss engstelse på den gule rases invasjon i California, og det ble besluttet at San Francisco skulde befestes rundt omkring. Kristian Dæhlen fikk her ansettelse som opsynsmann og regnskapsfører. Da han en av de første dager av mai måned i året 1876 gikk utenfor på fortene, så han det var brand nede i byen. Om aftenen reiste han hjem og kom til Hardie place (Hardie torv) hvor han hadde sitt losji hos en dansk dame som eide to gårder. Disse med flere store kvartaler var nedbrent. Han står da på Hardie place med et tungt hjerte, for nu var alt han eide opbrent. Han skriver senere i et brev hjem at alt får gå, men det verste av alt, er at alle mine fotografier og brever fra slekt og venner hjemme i Norge er brent, dem jeg så mange ganger tok frem og leste når tanken og lengselen gikk til Norge.
Nu hadde han en restarv stående i Høland Sparebank på kr. 10 000,00 som hans konsul Harataffe skrev efter, og ble ham tilsendt. Endel av disse penger ble snart franarret ham av en religiøs sekt, og resten gav han til et klosterpensjonat for der å leve sine siste dager.
Så en vårdag i 1906 var han gått en tur ut av byen til et berg, som heter det Gyldne Horn og stikker ut i havet, for å høre sjøløven brøle. Mens hans står der begynner jorden å skjelve og San Francisco synker i grus. Forretningsstrøk, beboelseskomplekser og kineserkvarterer ramler. Vann og gassrør ble knekket og tilsist tok en brand de siste rester. Dette varte i tre dager og er det største jordskjelv denne side av Stillehavet, og der ble opslukt verdier for en halv milliard dollar. Mange døde eller ble såret, mens tusener mistet alt de eide. Assuranseselskapene utbetalte 300 millioner og gikk så fallitt.
De første netter efter dette måtte Kristian Dæhlen, som så mange andre, ligge på den åpne mark. Senere fikk han losji i en kirke til klosteret ble opbygget. Han var nu blitt gammel og klosterpensjonatet bød ham 2000 kroner og fri reise til Norge, men hans slekt rådet ham til å være hvor han var.
For ca. 10–15 år siden utsendte Staten en del menn til å reise i landet for å samle brev og korrespondanser fra de første utvandrere.
Her i Høland reiste en lærer fra Fredrikstadkanten. Han fikk samlet 10 brev fra Kristian Dæhlen hos hans slekt, og disse ble overlevert til Universitetets historiske avdeling, hvor de ble gjennemlest med den bemerkning at det var godt skrevet, og dertil en god håndskrift.