Arthur Engen, Hokksund, forteller om den eventyrlige ferden og den fortvilte kampen mot is, storm og sjø.
(Fremtiden, 23. juni 1934)
Som en trist nyttårshilsen fra nord lød meldingene i helgen ifjor om at den russiske isbryteren «Malygin» hadde grunnstøtt. Den førte med seg en mengde passasjerer, vesentlig gruvearbeidere, til Svalbard.
Tiden omkring årsskiftet er ikke til å spøke med der oppe. Det stadige mørket vanskeliggjør, for ikke å si tildels umuliggjør, ethvert redningsarbeid. Dessuten er det svært stormfullt. I løpet av kort tid kan det veksle mellom pent vær og den verste storm. Issørpen danner seg som et hardt, ofte ugjennomtrengelig dekke og volder store vanskeligheter.
Jeg stod nede ved Drammenselven en dag i denne uken. Det var en av de varme dagene da alt som minnet om is og kulde var kjærkomment. På elven tøffet det en del motorbåter frem og tilbake.
En mann som stod i nærheten, kom bort til meg og pekte ut mot en litt større båt som kom nedover. Ved roret sto en høyreist kar, som så ut til å ha holdt et slikt tidligere.
– Den båten der har sin historie, sa mannen ved siden av meg. Den og mannen som eier den, fortjener sannelig å komme på trykk.
I korte trekk fikk jeg trukket historien ut av min meddelsomme ledsager, og neste skritt var å komme båtføreren inn på livet.
Det viste seg å være en kjent partifelle fra Hokksund, Arthur Engen, som stille og rolig vandrer blant oss uten å røpe hva han sammen med to andre gruvearbeidere har utrettet i det kalde nord. Engen er en mann av få ord, og det kreves en viss smidighet for å få ham i tale. Han dro opp til Spitsbergen for to år siden og har arbeidet som gruvearbeider ved Store Norske Spitsbergen Kulkompani. I forrige uke kom han hjem sammen med båten sin. De hører liksom sammen, Engen og båten.
Vi går rett på saken og lar Engen selv fortelle.
«Eventyret» begynner.
Fredag den 30. desember ble det sendt bud til Einar Ingebrigtsen om han ville lede en ekspedisjon med motorbåt til Grumant. Han svarte ja. Min motorbåt, som var den største ved anlegget, ble valgt til turen. Ingebrigtsen skulle være fører, en annen arbeider ved navn Skyllstad skulle være altmuligmann, og jeg selv maskinist.
Vi dro først til Grumant og brukte to timer på turen. Været var temmelig bra, med litt issørpe av og til. I Grumant fikk vi forespørsel om vi ville frakte tre passasjerer til Barentsburg. Der skulle vi få beskjed om hva som senere skulle gjøres.
Vi slo til og begynte på den strabasiøse turen klokken 24. Det varte ikke lenge før vi traff på issørpe, men det var så mørkt at det var umulig å se hvor langt den rakk. Været var mildt, og vi bestemte oss for å la det stå til. I to timer sneglet vi oss frem i issørpen og var stadig borte i isflak som truet med å ødelegge propellen. Men hellet stod oss bi.
Vi forsøkte oss frem inntil vi, 400 meter fra kaien i Barentsburg, ble sittende fast. Propellen hadde slått ganske kraftig, men heldigvis stoppet maskinen før det ble alvorlige skader.
Vi signaliserte til land, og to timer etter ble vi hentet av en russisk motorbåt og slept inn til kaien. Vi frøs ganske kraftig, men en flaske konjakk gjorde underverker.
Etterpå ble vi ført opp til konsulen for en konferanse. Han spurte oss om båten vår kunne makte å slepe en pram. Vi svarte at hvis det ikke ble for mye storm, skulle vi greie det. Først nå fikk vi vite at den russiske isbryteren «Malygin» var grunnstøtt ved festningen, og nå forstod vi hvorfor vi måtte komme til Barentsburg.
Den første følingen med «Malygin».
Vi gikk til køys, trette og slitne etter reisen. Nyttårsaften kom ordren om å dra ut til den grunnstøtte isbryteren sammen med den russiske motorbåten. Turen ut tok et kvarter. Været var ikke så verst, men til tider oppsto det snetykke.
Den russiske båten dro tilbake for å hente prammen. Vi skulle bli igjen for å lodde vannstanden ved vraket. Etter to timers lodding gikk vi igjen opp ved siden av isbryteren for å se om den russiske motorbåten var kommet. Den viste seg imidlertid ikke, og vi bestemte oss for å dra tilbake, etter at vi hadde tatt med fire passasjerer om bord.
Da vi kom klar av ytterste rev, fikk vi se et kraftig bluss. Vi gikk like innpå. Den russiske motorbåten hadde satt baugen mot et isflak med stor fart og fått en stor lekk. Maskinen stoppet, og under blussingen etter hjelp tok det fyr i maskinrommet! Det så stygt ut, men heldigvis klarte vi å slukke ilden og bugsere båten til lands. Men det var en drøyt strev å kjempe seg frem innover Grønfjorden, som lå helt sørpelagt.
Annen nyttårsdag om kvelden måtte vi ut igjen.
Nå skulle den russiske isbryteren «Sedov» også komme til hjelp. Vi dro ut sammen med den russiske motorbåten, som var reparert. Det var masse issørpe, og den tyknet og stivnet slik at det var nesten umulig å forsere seg gjennom. I tillegg satte det inn med en kraftig storm.
Man kunne gå på ski i sørpen!
«Sedov» gikk til ankers, og vi gikk opp på siden av den og tok fast for natten. Det blåste som sagt sterkt, og sørpen var så tykk at det var umulig å nå frem til vraket og redde noe.
Vi fikk gå til køys nede i baksen, hvor de russiske arbeiderne sov. Luften var skrekkelig, men trettheten overmannet oss, og vi sovnet inn.
Tidlig om morgenen økte stormen, og sørpen ble så tykk at man kunne gå på ski på den!
Den skrudde mye med «Sedov», og den lille båten vår fikk mange stygge slag mot skipssiden. Vi fikk den plassert på isbryterens dekk, og da viste det seg at en propellvinge var borte og at akslingen var kroket. Stormen økte stadig, og plutselig gikk fortøyningen til prammen, og vi fikk aldri se den mer.
Motorbåtene forsvinner.
Den russiske motorbåten, som lå ved siden av «Sedov», fikk en skrekkelig påkjenning. «Sedov» gikk nå i drift, og dermed brast fortøyningen, og motorbåten forsvant i mørket for aldri å komme til syne igjen.
Vi var glade for at vi hadde vår lille «venn» på dekk. Her kunne vi bo trygt. Når vi fyrte på primusen og kledde oss godt med pols og skinnluer, kunne to menn sove om gangen, selv om det dunstet svært av parafin. Vår motorbåt var den eneste «overlevende».
Men søvnen var ikke av lang varighet. Vi våknet plutselig ved et skrekkelig støt. Vi sprang på dekk og kjente da to voldsomme støt til. «Sedov» var gått i drift, og vi støtte mot bunnen. Heldigvis var båten sterk, så den tålte påkjenningen.
Det ble slått forover, og vi gikk klar av grunnen. Ankeret ble hevet, og dermed satte vi kursen for Barentsburg igjen.
Torsdag 6. januar dro vi ut igjen om kvelden. Vi tok med oss den eneste prammen som var igjen og en sprøyte på tre tonn som skulle brukes til å pumpe vraket. Men det var umulig å få den til å fungere på grunn av saltvannet. Det kunne være det samme, for øvrig, for jeg tror det er vanskelig å pumpe hele Isfjorden tom!
Det ble foretatt en del berging fra «Malygin» over til «Sedov», og samtlige passasjerer ble fraktet over. Etter 46 timers arbeid satte vi igjen kursen mot Barentsburg. Stormen økte jevnt, og ved kaien røk den siste prammen. Den så vi aldri igjen, så nå hadde vi ingen prammer.
Søndag 8. januar dro vi av gårde igjen. Ved avreise var været det beste vi hadde hatt. Bergingen foregikk hele dagen, og en mengde ting skiftet plass hver time. Senere på dagen begynte det å regne kraftig, og vi ble gjennomvåte. Vi kjørte i 20 timer i ett strekk, men fant da ut at vi fortjente litt hvile og fikk båten opp på dekk. De neste dagene gikk med til bergingsarbeid.
Den 13. januar kunne vi se tilbake på et vel utført arbeid og satte kursen hjemover. Et lett hurra kom fra oss alle tre da vi fikk øye på lysene fra den gamle kaien, og ved 20-tiden fortøyde vi i Longyearbyen. Det var ikke fritt for at vi alle var glade for å være hjemme igjen, og selvsagt var vi fornøyde over å ha fullført oppdraget.
Det hendte jo at vi hevet stemmen mot russerne. Det var ikke vondt ment, vi ville bare at arbeidet skulle gå raskere. Det var mat og klær som skulle berges – og det finner man ikke hver dag på Svalbard, legger Engen til med et lunt smil.
Sekundene avgjorde 350 menneskeliv
– Husker De enkelte episoder som satte de norske særlig i spenning?
– Spesielt vil jeg nevne en hendelse jeg aldri vil glemme. «Sedov» lå ved siden av «Malygin». Jeg gikk tilfeldigvis på dekk. Snøføyken var tett, og man kunne ikke se langt foran seg. Plutselig lettet det litt. Da fikk jeg se land like inntil! Alarmen ble slått med én gang. Båten satte full fart fremover, og vi vred oss gjennom isen. Alt som var fortøyd på siden, ble revet løs av det voldsomme presset. Det var noen spennende sekunder! Tilfeldigheten ville at jeg oppdaget faren akkurat i det avgjørende øyeblikket. Det sto om minutter – kanskje sekunder – for 350 menneskeliv!
Det var også vanskelig for meg å få gitt beskjed. Tolken var ikke til stede, så jeg måtte gjøre meg forstått med håndbevegelser.
Reddet i siste øyeblikk
Jeg må også nevne en annen dramatisk redning. Det skjedde den siste dagen vi var der. En båt ble satt ut fra «Malygin» med proviant. Like etter at den traff vannet, økte stormen voldsomt. Den greide ikke å holde kursen med årene og drev rett til havs.
I all hast fikk vi satt vår motorbåt på vannet, og for annen gang spilte vi de reddende engler. Heldigvis startet motoren umiddelbart. Men mørket gjorde det umulig å se den havarerte båten.
Plutselig dukket den opp like ved oss, kastet opp av en av de svære sjøene. Vi kastet ut en line og fikk festet den om bord. Men da begynte de virkelige utfordringene! I de voldsomme bølgene svirret propellen i løse luften. Vi gikk alle akterut for å få bedre feste, men det hjalp lite. Russerne hadde trukket inn årene og lå flate i båten. Vi ropte til dem, og en av oss, som kunne et par ord russisk, fikk gjort seg forstått. De fikk årene ut igjen, og etter mange strabaser og nervepirrende øyeblikk nådde vi «Malygin».
En innsats som snart blir glemt
Enhver som kjenner værforholdene i isødet, vil forstå hvilken innsats de tre nordmennene gjorde. I det stadige mørket slet de time etter time, utmattet av strabasene. Aldri kunne de være sikre på utfallet. Sjansen for å miste livet var større enn sjansen for å beholde det.
Likevel vil ikke deres navn bli risset inn i historien. Deres innsats går snart i glemmeboken.
– – –
Jeg fulgte Engen ned til motorbåten hans og tok farvel. Litt etter dampet han oppover elven igjen.
Men solen forsøkte forgjeves å få bukt med meg dagen etter Engens beretning fra isødet.