av Thor Halle
(Bergen Tidende 20/2 1932)
Mange har spurt mig om hvordan vi maktet å bygge det nødvendige tall fangsthytter og stasjoner på Eirik Raudes Land.
Materialer må man jo ha med hjemmefra; på Eirik Raudes Land finnes ikke et eneste tre, og den rekveden som kunde være anvendelig som bygningsmateriale ligger såvidt spredt at det nærmest vilde være et uoverkommelig arbeid å samle den.
Hallvard Devolds ekspedisjon (1929–1931) bygget ialt ca. 40 hus – fangsthytter og hovedstasjoner.
Å bygge en slik hytte eller stasjon er lett nok under almindelige forhold, men i egne hvor man savner mange av de hjelpemidler vi har her hjemme var det ikke alltid så liketil.
Hyttene dekker 1/3 av Eirik Raudes Land.
De hytter førnevnte ekspedisjon bygget ligger spredt over et område som er bortimot av Eirik Raudes Land. De er satt op med særlig henblikk på den norske fangstmetode, nemlig at fangstmannen fanger alene, og over et såvidt stort terreng som mulig.
På vår ekspedisjon var hver manns terreng 12–15 mil bort fra vedkommende fangstmanns hovedstasjon og samme vei tilbake, det almindelige. Hans fangstrute blev således 24–30 mil lang.
Ute i dette terreng blev fangsthyttene plassert med 20–25 km. mellemrum.
Hver mann fikk fra 4 og op til 7 hytter i det område han skulde fange i. Det var en anselig last bygningsmaterialer vi hadde med oss da vi i juli 1929 forlot Ålesund ombord i «Veslekari». Det vi ikke fikk stuvet ned i rummet blev stuvet som dekkslast, og fikk skuten til å ligge i over ferskvannsmerket.
Materialene var kappet i passende lengder på forhånd, og derpå bundet sammen i bunter, veggplanker for sig, gulvplanker for sig o. s. v., og hver bunt var merket og derpå stuvet efter en bestemt plan. I enkelte tilfelle var hyttene «i flak». Gulvflak, veggflate, takflak og gavler var spikret sammen, men da det viste sig lettere å stuve bunter enn flak, var det bare et fåtall av hyttene som var såvidt meget ferdigbygget.
Slutt på dagdriverlivet.
Så snart «Veslekari» kom inn under Wollastone Foreland, var det slutt på dagdriverlivet vi førte under overfarten til Grønland. Det gjaldt å få mest mulig på land efterhvert som skuten fulgte kysten eller gikk inn i fjordene. En plan for hyttenes plassering var gjennomarbeidet på forhånd, skuten fulgte en bestemt rute, og med passende mellemrum – 20 – 25 km. – blev det nødvendige tall materialbunter eller flak firt ned i småbåtene sammen med ovn, ovnsrør, kullsekker, pappruller etc., og fraktet iland.
Her blev de så lagt op over flodmål, endel stein blev lempet oppå for sikkerhets skyld. Bygningen fikk utstå til senere, da det gjaldt å nytte sig av den tiden man kunde ha skuten til sin rådighet.
Valget av tomt for de små fangsthyttene blev ikke tatt særlig alvorlig. En slik hytte er jo ganske liten, og det er ikke vanskelig å finne en høvelig tomt til den. Det kom mest an på at det blev en rimelig dagsmarsj mellem hver hytte.
Hovedstasjon på nedlagt eskimoplass.
Anderledes var det med hovedstasjonene. Vi vilde her helst ha et sted hvor det var nogenlunde pent og dessuten rimelige arbeidsforhold. Det omliggende terreng burde være rikt på vilt, det burde også være en sikker båtstø i nærheten av tomten.
Det var forresten ikke vanskelig å finne slike sted. Ved Kap Humboldt blev en forlatt eskimoboplass valgt. Hovedstasjonen som blev bygget der fikk navnet Kjelbotn efter den kjente skiløper Olav Kjelbotn som var med oss. Et ønskested om sommeren, om vinteren en plass hvor kastevindene ofte var leie nok. Inne i Moskusoksefjorden har vi f. eks. Hoelsbu. Riktig et eldorado om sommeren; laks i fjorden, rype, hare, moskusokser, gjess, ærfugl alle sted i nærheten av hytten. Men vinteren der! Løssne og koldt. De 15–1700 m. høie fjellene på alle kanter forkortet ikke nettop den 3 måneder lange mørketid.
I Vegasund har vi Sverresborg. En ønskeplass om sommeren. En lagune like ved var fast tilholdssted for gjess, i bakkehaugene omkring stasjonen myldret det av blomster – reinblom, lyngblomster, ja til og med blåklokker.
Den vinteren lå sneen ofte så høit at den dekket vinduene, ja en gang snedde endog den utvendige bekvemmelighet helt ned.
Ved alle de plasser som blev valgt til hovedstasjoner ankret «Veslekari» op. Det var meget som skulde iland, materialene til hovedstasjonen, og all proviant og alt utstyr for 2 eller 3 mann i 3 år.
Halvparten av fangsthyttene ilandbragt på 14 dager
I tiden 28. juli–15. august 1929 blev det som det var anledning til å frakte ut med «Veslekari» bragt iland. Dessverre fikk vi ikke mere enn halvparten av fangsthyttene ut i denne tiden, hvorfor resten blev delt i to partier og bragt, iland på Kap Humbolt og i Vegasund ved Sverresborg.
Da «Veslekari» satte kursen hjemover var alle ekspedisjonens 10 medlemmer gått iland på forskjellige sted som var valgt til hovedstasjoner.
Så begynte byggearbeidet.
Først blev stasjonen bygget. Vi lå i telt de første nettene. 8 timers dag var ukjent. I slutten av september visste vi at fjordene frøs, og før den tid måtte størstedelen av hytter være satt op.
En slik hovedstasjon er ingen villa, men allikevel et rummelig hus for 2 eller 3 mann. Gulvflaten er 3×5 m., avdelt i kjøkken og stue. Dessuten har den et bislag på 3×2 m. Under skråtaket var det da et kvistværelse som blev innrettet som soverum. Utstyret var spartansk nok. Ovner, ovnsrør og kjøkkenstell var selvfølgelig medbragt; men stoler, bord, køier o.s.v. måtte vi snekre sammen selv.
Huset reist på mindre enn en uke.
På 4–5 dage klarte vi å bygge huset. Så blev det malt. Røde vegger, hvite vinduslister, dører og vindbord. Taket var tekket med tjærepapp. En ilingsmur av torv blev lagt rundt huset i ca. ¾ meter høide for å ta vekk den verste gulvtrekken. Dessuten vilde en slik ilingsmur støtte huset i vinterstormene da den frøs fast i bakken og blev stenhård. Disse stasjonene var gode og varme da veggene var dobbel og hadde pappinnlegg.
Under byggingen var vi fordelt i partier på 2 eller 3 mann. Så snart partiets hovedstasjon var bygget og de ømfintligste varer bragt i hus, kom turen til fangsthyttene eller overnattingshusene.
Proviant, verktøi og spiker blev lastet i motorbåten og kursen satt for nærmeste materialdynge.
Kommet frem til stedet, gikk vi straks igang med arbeidet, og efter 6–8 timers raskt arbeid hadde vi hytten ferdig. Hyttene er jo beregnet som overnattingshus for 1 mann, og følgelig ikke store. 2 x 2,5 m. i gulvflate, bislag på 1 x 1,5 m., hele herligheten er tekket med papp og stivet av med en lav ilingsmur. I enkelte få tilfelle var hele hytten ilet med torv.
Så var det gjerne en pust i bakken mens man sørget for litt mat. Derpå tok vi oss en tur langs stranden og samlet sammen endel rekved for alle tilfelles skyld.
Spartansk utstyr.
Inventaret i hytten var bare en brisk, en liten ovn, et par hyller, et lite bord under vinduet i gavlen, en lampe, litt petroleum og et par sekker kull, ellers intet.
Vinduet var beskyttet med en lem utvendig. Bjørnen gjester gjerne hyttene, og den karen lukker ikke dører eller vindu efter sig, så den første snestormen legger skavler over hele gulvet.
Vi overnattet i hytten. Tidlig næste morgen drog vi videre efter å ha lagt igjen poser eller bokser med mel, tørkede grønnsaker. smør, sukker, kaffe, salt, pepper, melkebokser og fyrstikkesker.
Slik gikk da turen fra hytte til hytte som var bragt iland fra «Veslekari». Men enkelte dager måtte vi ligge over på grunn av været, og dette forsinket arbeidet endel.
Nu gjenstod å frakte ut resten av hyttematerialene som lå ved hovedstastonene. Det måtte fraktes i motorbåtene våre. Disse var små og valgt slik med vilje. Som oftest var vi bare to mann i båten, og røk det op med en stiv kuling måtte vi gå iland, og da var det best at båten ikke var tyngre enn at de to klarte å dra den op på land. Imidlertid utmerket ikke disse småbåtene sig ved sin pålitelighet. De var kjøpt inn som «brukte men gode», hvilket vil si at ialfall motorene var skjøre saker som måtte degges for. Vi springer over den side av historien, vi forsøkte i ethvertfall mest mulig å spare »på bandskapen« når motoren slog sig vrang.
Materialene på slep.
Det verste var at vi ikke fikk alt som, trengtes til en hytte i båten på en gang, og mere enn en gang måtte vi gå to vendinger. Av og til var vær- og isforhold så gode at vi kunde ta halvparten av materialene på slep efter at vi hadde, lavet en flåte av dem. Men disse materialene blev islagte da de kom på det tørre igjen og alt annet enn morsomme å håndtere.
Høstkulden og dermed sørpe og skjitt-is kom før vi blev ferdig med arbeidet. Et par av hyttene blev bygget i skjæret fra en stormlykt, da vi tok natten til hjelp ved et par anledninger. Koldt var det, materialene glatte, og det var ofte at hammeren traff ved siden av spikerhodet og utløste endel ”pene gloser”. Efter at skjitt og sørpeis var kommet gikk vi enda med motorbåt. Disse turene var risikable. Alle ishavsfolk har respekt for sørpeisen, og ikke uten grunn, for mange av dem er omkommet i den, hvilket har lært dem å være forsiktig.
En farlig situasjon.
Bare to av oss oplevet å komme i direkte fare. De hadde vært en tur fra Sverresborg til Kjelbotn med materialer og var på hjemvei da de innerst i Vegasund i nattemørket rente sig fast i sørpen. Efter meget bråk karret de sig i land ved foten av Svedenborgfjellet, fikk laget sig en dugelig varme av rekved, og la sig til å vente på dagslyset. Da det kom, så de at sundet utover hadde flere store råd, og tok derfor chancen å forsere sig frem. Imidlertid rente de sig fast på nytt, propellvingene blev slått av, samtidig som strømretningen snudde om og skruet sørpelagene under båten.
Fastskruet i isen.
Slik satt de fastskrudd i en tiliset båt mens flaket de var fastiskrudd i, drev med strømmen mot Kong Oscars fjord. Til alt hell haket flaket sig fasit i den siste odden, og da sjøen holdt på å falle, blev flaket liggende landfast.
Å gå på sørpeis er umulig. Det er oplagt selvmord; og skulde flaket slite sig løs igjen, måtte Vårherre vite hvor kursen bar.
En kamp for livet.
De to karene tapte ikke ett minutt, med en kullskuffe og et par plankestubber gravde dem sørpen vekk fra foran baugen, og stakk derpå årene ned i den halvstive sørpen, la an mot tollepinnene og skjøv båten fremover meter for meter efter hvert som de grov vekk forut.
De kom inn til land før det blev flod, som tok flaket ut i Kong Oscars fjord. De var 52 km. fra Sverresborg og med de tunge børene de hadde klarte de ikke veien før mørket kom. I en storsteinet ut med en og annen mosehylle hutret og frøs de til næste dag før de kunde ta den siste marsjen frem til Sverresborg.
En del av hyttene i Dusenfjord blev så vel fraktet ut som bygget efter at høstisen hadde lagt sig for alvor. På nyisen, før saltsørpen danner sig oppå den, kan man frakte ut store lass ved hjelp av jernbeslåtte meier og et par
hunder. I Dusenfjord fraktet Hallvard Devold og Olav Kjelbotn ut 3 fangsthytter med kullsekker og ovn i 3 vendinger ved hjelp av to hunder!
Fraktingen var altså lett nok, verre var det å tekke hyttene med papp i 20–30 graders kulde. Derfor må kulden ta skylden for at et par av hyttene i Dusenfjord var noget luftige den første vinteren.
Men tilbake til utfraktning ved hjelp av hunder. John Giæver og undertegnede bygget høsten 1930 en fangsthytte på landkallen ved Hoelsbu. To sleder blev satt under dem, og tross ¼ cm. løs nysne blev den kjørt ca. 15 km. ved hjelp av 8 hunder.
Utpå våren 1931 fant vi ut, at det burde være en fangsthytte ved foten av Giesecke fjellene rett vest for Myggbukta. Hytten slog vi sammen i Myggbukta, løftet den så op på to sleder, derpå blev den kjørt 18 km. på snaue 3 timer.
En rekordprestasjon.
Men den flotteste prestasjon utførte Hallvard Devold og Otto Johnsen. Vi visste at det var et godt fangstterreng i Stordalen på Strindbergs halvø, men de nærmeste hyttematerialer vi hadde lå 3 drøie dagsmarsjer derfra. De tok hvert sitt hundespann og kjørte dit hvor materialene lå, og her bygget de da en hytte med 2 x 2 m. gulvflate. Hytten blev satt op på sledene, og kjørt innover Franz Josefs fjord over Nordfjorden og frem til Strindbergs halvø. Den ene drev hundene, mens den annen drev han av, inne på brisken i hytten, eller kokte sig kaffe!
Det høres eventyrlig ut dette, kanskje er det det også. Arbeidet er lett nok når forholdene er gunstige og hundene gode.
Men ikke alltid går det så lett. Det fikk flere av oss føle. Å reise på hyttebygning 14 dager i vinterkulde i ødet derborte var såmenn hårdt nok, men ingen beklaget sig for det.
Det hendte forresten noget pussig høsten 1930 under hyttebygningen. To menn drog fra Myggbukta om Kap Franklin til Kap Humbolt. Midt på Franz Josefs fjord møtte de 3 menn som var på vei nordover til Myggbukta. Alle fem drog da de til Franklinhytten. Her traff de på ennu 2 menn, som kom fra Moskusoksefjorden, og hadde bygget hyttene på Gauss halvø.
7 av ekspedisjonens 10 menn hadde rent tilfeldig møtt hverandre her; og det var måneder siden de sist vår sammen. Hytten var for liten til at vi kunde få sove alle sammen, og vi pratet til morgenen kom. Da drog vi alle til Myggbukta. Det røk op med stiv nordvest kuling. Isen slog sprekker og tvang oss til å gå op på landkallen ved Kap Bennett. Kulingen gikk over til storm og tok isen ut fra Franz Josefs fjord. Var kulingen kommet ett døgn tidligere, eller vi hadde vært et døgn forsinket, vilde ekspedisjonen ha vært 7 menn færre.