(Nordisk Tidende 4/1 1962)
Sunnmøringen kom som unggutt til Klondike for å bli rik på noen få uker, men endte som hesteoppdretter.
Lauritz Berntsen Roal sitter og betrakter Yukon River, der den strømmer mektig og grå forbi gamlehjemmet i Dawson City. Bjørkeskogen synes å sprake mellom fyrig furu og tung gran. Frostnettene har for lengst satt inn i Klondike.
Fra Vigra ved Ålesund kom han og var en av mange tusen som reiste nord, stadig nordover til Klondike Creeks hvor gullet lå som kyllingmat i elvesanden, ifølge ryktene som sivet ut og plantet uro på begge sider av Atlanteren i nittiårene. Her var mulighetene til å skaffe seg en formue i løpet av noen uker, hvis man bare nådde fram i tide til stedet hvor Bob Henderson hadde gjort det aller første funnet i 1896. Og hvem hadde ikke behov for kapital etter depresjonen som hadde herjet nordvestkysten rundt 1890, hvem følte ikke rastløsheten kile under fotsålene når ordet “gull” ble nevnt.
Fra Seattle og nordover.
Man skipet utstyr, proviant, høyhester, sauer og muldyr i tonnevis fra Seattle. Byen ble videre kjemmet for hvert et bjeffende, ragget vesen, bare det hadde fire bein og hale, og som nå byttet ovnskroken med polarnatten foran sledemeiene. Båtplasser ble solgt til røverpriser; prammer, slepebåter og fiskefartøyer ble charteret en masse, men ikke alle nådde fram til bestemmelsesstedene Dyea og Skagway. I løpet av året 1898 gikk gjennomsnittlig tre skip med mann og mus ned i måneden.
Ikke meget av sivilisasjonen var å finne for dem som satte foten først i land. Dystre strender i et øde av skau og fjell og villnis. Kaiplass fantes så å si ikke; hester og proviant ble dumpet overbord og skyllet inn med tidevannet. Over fjellene mot nordøst lå gullet gjemt, – 900 km. med slit og svette over Chilkoot eller White Pass til Lake Bennett, derfra med båt til Lake LeBarge og videre nedover Yukon til målet Dawson City. I løpet av to år krysset 60,000 mann disse rutene, – hvor mange som aldri vendte tilbake, forteller statistikken mindre om.
Spørsmålet om hvor sette grensepålene mellom Canada og US, hadde nå fått brennende aktualitet. Klondike ble proklamert kanadisk med “right of settlement’, amerikansk med “right of purchase”. Før problemet var løst og siden matmangelen truet Dawson, ble provisoriske tollstasjoner bygd i hui og hast på 1200 meter høye Chilkoot Summit og i White Pass, av de kanadiske myndighetene. Enhver som krysset disse knutepunktene ble påbudt å bringe ikke mindre enn 600 kg i proviant pr. mann.
Gull for 51 millioner.
Ved århundreskiftet regnet man at gull for over 51 millioner dollars var skipet ut fra Klondike. Fire år etter var dette tallet doblet til ca. 100 mill. dollars. Omkostningskontoen, den som bare kan måles i et umenneskelig slit i et land hvor gradestokken synker ned til minus 40-50 grader celcius vinterstid og hvor sommeren synes å hvirvle hen til to knappe måneder, kan vel neppe smettes inn i noen kalkyle.
I dag ruller sølvdollaren i Dawson City i sommersesongen. – Høye hæler klakker over trefortauene langs salryggede, forfalne rønner med skilter under mønet hvis bokstaver og tekst er visket ut med vind og vær. De lekreste kofferter lempes ut fra strømlinjede Greyhoundbusser og inn i forfalne hotellvestibyler. Nysgjerrige barnefjes, – indianer som hvit, – titter ut av buskaset rundt forlatte tømmerhytter med gapende dører og vinduer som slingrer på rustne hengsler der i utkanten. Yukon var, bortsett fra flyet, – eneste kommunikasjonsåren, inntil veien ble lagt for noen år siden.
I dag teller byen 1000 innbyggere, men sommerens turisttrafikk mangedobler formodentlig dette antallet, foruten dem som ennå frister tilværelsen med privat gruvedrift og gullvasking rundt de gamle feltene i en kort sesong. Fremdeles er der gull å finne i Dawson, – gull for 2 mill. i dollars blir årlig vunnet ut av grushaugene i Klondike-dalen.
Og ennå lever historiene om 19-åringen som for snart 64 år siden tok seg fram alene tilbake til sivilisasjonen med 85 pund i rent gull i sekken. Båten slepte han med seg mot strømmen opp Yukon til Whitehorse, rodde over innsjøene, nådde videre Lake Bennett og slet seg så fram over fjellet til Skagway. Utallige ganger hadde han kastet denne nyvunne formuen av der i villmarka, men vendte alltid tilbake og begynte på’n igjen. Ryktene om ankomsten hans brakte tusenvis av nye gullgravere nordover, – liksom myten om svensken Charlie Anderson. 600 dollars og en flaske whisky betalte han for enerett til minen han og hans to medeiere hadde arbeidet i dager og netter uten resultat.
Kompanjongene tok farvel vel fornøyde med handelen. Dagen etter hadde Charlie gull for 1400 dollars i en og samme skuffe, to fot lengre ned grov han siden ut 1250000 dollars. Så mangt og meget minnes “oldtimeren” i Dawson fra de dagene da lysestumpene ble solgt for en dollar stykket, – samme pris man betalte for en svingom på dansegolvet med en lubben «dancehallgirl” i armene.
Vigringen forteller.
– Hvorfor og hvordan jeg kom til Dawson, gjentar Berntsen Roal og lar en arret 80-årig neve gli over stokkeskaftet.
En av åtte barn var han, landet i New York i 1893, prøvde lykken i North Dakota på den tiden da enhver krambuhandler snakket norsk, og hvis han det ikke gjorde skaffet man seg snart en krambugull som kunne kjøpslå på morsmålet. Siden bar det til Seattle hvor han arbeidet på søsterens gård.
– Smått med penger var det under depresjonen, sa vi hadde valget svogeren min og jeg, – en av oss måtte bli på gården eller dra nord med hans to brødre. Jeg valgte det siste, og ikke svært lenge etter befant vi tre oss i Skagway. En provisorisk hestevei var nå bygd opp til White Pass. Jernbane var man også i ferd med å legge i denne egnen fram til Lake Bennett, – og den første toglasten rullet ned til Skagway i 1889, – året etter at vi passerte her. Vi startet i mars måned, hver enkelt av oss med 600 kilo med proviant og utstyr. Halte det med oss gjorde vi sa godt det lot seg gjøre over passet. Bikkjer prøvde vi oss ikke med, da forvanskelighetene ville bli litt av et problem, – slik var det også for dem som la ut med kløvhester. Seks uker var levetiden man regnet for et pakkdyr under disse forholdene, og bare i White Pass Canyon lå mellom 2000–3000 hestelik og råtnet hen der de hadde falt under kløven.
Vi nådde Lake Bennett mens det ennå var is på vannet, etter en 75 km strabasiøs tur over fjellet foran sleden. Bror til svogeren min sovnet en kveld i trekkreimene der i snøfonnene, vi hadde svare strev med å få ham våken igjen. Frosten ødela antagelig en av lungene hans den kvelden, og han var aldri helt den samme karen siden.
På vårparten grodde teltbyen opp rundt Lake Bennett med 10 000 mann – man kom og dro videre. Vi slo oss sammen med ni andre nordmenn, en av dem var trenet tømmermann og i løpet av et par uker hadde vi en båt fiks og ferdig. Man regnet med at 800 fot tømmer måtte til for å bære ett tonns last nedover Yukon. Det kanadiske politiet var også her til stede og bidro med gode råd om navigasjon og båtbygging. Bygg solid, var ordet og legg ikke ut med en flytende kiste.
The Five Finger Rapids ga oss en god del trøbbel, da fallene var blokkert med is og egnen oversvømmet på grunn av denne isdemningen. Enkelte fortøyde farkostene sine i furuleggene den natten, men en av karene i følget vårt visste bedre og insisterte på å prøve å fortøye midt i strømmen. Neste morgen oste vi nedover elven fortere enn svint da isbarrikaden hadde gitt etter. Men mange var det som nå hadde flytt båt og last på grunn der i granskogen, og brukte uker for å få skjøvet det hele på vannet igjen. Resten av turen gikk unna uten særlig uhell. Vi nådde Dawson 24. mai i 1899 – på dronning Victorias fødselsdag. Jeg prøvde meg med gullgraving, men ett år falt en svær klippe over meg under arbeid i en av minene, og jeg ga det så opp.
Gull, det fant jeg vel aldri, sier Berntsen Roal, men veien tilbake var lang, og så slo man seg ned og alte opp hester i stedet. Plassen min, – 80 mål er det, ligger nå over åsryggen der på andre siden av Yukon. Hyttetaket kan en se akkurat fra stolen her.
Og dynene våre liksom hans, søker over skogbrynet der sola skimrer mellom grantoppene, – men blikket møter bar en uendelighet av øde skog og Yukon, som flyter mektig og uanfektet, – alltid videre.