(Signal 20/8 1931)
Igår fikk jeg brev fra Hansen, – rett og slett Hansen er hans navn.
De kjenner kanskje ikke Hansen – Even Roderich Hansen, altmuligmann og vel så det, og vidt bereist som ingen jeg kjenner.
Hans brev forbauset mig – i aller i høieste grad. Ikke fordi det var slikt et merkelig brev, men fordi der overhodet lenger kunde komme noget brev fra Hansen. – Jeg måtte sette mig å regne og telle efter år og dager, og blev enda mere forbauset, da jeg hadde sluttsummen på papiret: Even Roderich Hansen er i sitt 93. år, – og her skriver han at han er på tur nordover og akter sig helt til Karasjok-traktene for å grave gull. – Du må være på kaien, gamle venn, så jeg får hilse på dig, når mitt skib stryker der forbi, sier han.
Den galning!
Jeg trodde da han forlengst var havnet under et kors bak en eller annen kirkegårdsmur, – og så er han fremdeles en synlig gullgraver i denne jordens jammerdal.
Jeg møtte Hansen første gang på landgangen fra bark «Alexandra». Jeg skulde i land i den lille byen nede ved Biskaien med et brev til kjæresten, og han skulde ombord for å høre sig efter hyre. Han var heldig den gang og fikk gå som tømmermann, og siden seilte vi sammen i et par år, helt til gamle «Alexandra» fikk det innfall å forlise borte i Østersjøen. Vi karet oss, hele mannskapet, inn til Riga, hvor to av oss, styrmannen og kokken, døde av strabassene. – Alle vi andre tok første og beste skibsleilighet hjem, men Hansen, og uforgjengelige.
som allerede den gang var godt oppe i årene, vilde nu like så godt med det samme ta sig en tripp innover det store russiske rike.
Der gikk mange år, som jeg seilte på Middelhavet og Nordsjøen. Og en vakker dag nådde der mig et brev i Valencia. Det var et fillet og meget forkommet brev, som hadde travet rundt på alle posthus i kystbyen fra Bergen til og med Konstantinopel. Halvannet år hadde det vært på farten, da det omsider nådde sin adressant i Valencia.
Brevet var fra Hansen. Han vilde bare fortelle, at han hadde det utmerket med sin. kaninavl nede på Australialandet, hvor han holdt på å oparbeide sig velstand. Jeg burde komme nedover med første postskib, skrev han Her var land nok å ta av og kaninene hadde en forbløffende evne til å formere sig. Han begynte med fire par, men hadde nu myriader av disse velsignede skapninger, som ikke gjorde noget annet enn å ligge i barsel og øke hans jordiske mammon. – Hans russiske dager var snart talte, skrev han videre. Han drev en tid fraktning på Volga, men da rederiet snøt ham for betalingen, reiste han til Kaukasus og slet sig fordervet et halv års tid i et; oljeraffineri. Kaukasus er et bra land for røvere og annet sleng, men ikke for nordmenn, og Hansen tok støvlene fatt og vandret gjennem sandørkener og ville stammers land til Persias kyst, hvor han fant skibsleilighet til Singapore, og derfra arbeidet han sig over til Australia. – Og Australia er et land, kan du huske, skrev han, med kaniner og gull.
Så gikk der atter nogen år. Jeg kom en sommerdag vandrende landeveien nedover mot Namsos. Hvem møter jeg andre enn kolpotør Even Roderich Hansen? Han hadde en hel kasse bibler og salmebøker på ryggen og en stor sekk foran full av skjønn litteratur, – o så skjønn. Jon Flatabø og Karen Sundt, Nick Carter og Buffalo Bill veide tyngst i hans skjønnlitterære pose.
Der kom sykdom på de australske kaniner, fortalte han – rent ut sagt pest, som meiet ned i hans plantasje med dødens brede ljå i samfulle fire uker. Han gikk kort sagt fallitt. – Nu var han bokhandler. Det var ulike mere enkelt og mindre risikabelt. Folk er så glad i å lese, både om tiden og evigheten, og provisjonen er 38 procent, så det blir til både maten og nattcherberget, og hvad mere behøver et menneske for å ha gode og sorgløse dager?
Så var Hansen borte for mig i mange år, til jeg en dag skulde ombord i en lekter ute på Bergens havn. Hvem andre, tror De var den fløttmann, som kom for å skysse mig en gamle Even Roderich Hansen. Hans krefter som hans humør var det samme gode.
Han måtte slutte med bokhandelen, da han kom i skade for å drikke sig full under et handelsstevne nordpå. Det blev rapportert til firmaet, og så var det svartkatt på dagen. En kolportør med bibler i sin skreppe må ikke vise sig beruset, skrev firmachefen, som argumenterte med renommé og andre finere uttrykk for sitt firmas anseelse.
Siden var han en tur i Sverige som sagfiler, solgte glansbilleder til fiskerne vestpå og hadde pølsevogn en vinter i Trondheim. Men ingen av forretningene vilde blomstre. Det blev såvidt til matsmulene og en skjorte under jakken. – Så halte lykken igjen inn på ham i Bergen, hvor han altså fikk ansettelse som offentlig fløttmann og hadde sitt på det tørre.
– Jeg er styggammel nu, vet du, ,sa han, mens han rodde med lange åretak utover til min lekter. 81 til høsten, men frisk som en fisk. Jeg går her og lurer på en Amerikatur. Det skal være slike gode tider derover, og du vet, to kraftige armer er der alltid brukfor, hvor nytt land skal bygges for framhuga mennesker. Jeg er sant å si lei av å ligge her og ro frem og tilbake i dette fettede havnebasseng. Man blir treg på sinnet av en : slik ensformig jobb.
Og Hansen strøk til Amerika. Han var helt ute på vestkysten der borte og fisket laks. Lette, men fant ikke gull i Alaska; oplevde en jernbaneulykke i Minnesota og blev arrestert i Chicago, mistenkt for ran, men slapp på grunn av bevisets stilling. – Jeg var visst ikke langt fra galgen den gang, skrev han siden til mig fra New Foundland, hvor han hadde hyrt sig som fisker. Men de amerikanske myndigheter er humane. De leste i mitt furete ansikt og så mig ikke i stand til å gjøre en katt fortred, og da man dessuten ingen beviser hadde for at det var jeg som hadde kneblet og renstjålet kvegh and leren fra Lowa, lot de mig gå efter 18 dagers ensomt celleliv. – Her på New Foundland er naturskjønt og overmåte meget fisk i havet, skrev Hansen, med forsøk på å være poetisk. Noget våkent øie for naturen tror jeg dog aldri han har hatt. Hans glede ved livet ef de stadige omskiftelser. Han kan aldri feste rot og finne et blivende sted.
I brevet igår forteller han om sine store planer med Karasjok. Jeg har stor erfaring som gullgraver fra Alaska, og tror på gullforekomstene der oppe i Finnmark. Det er kanskje Norges fremtid som ligger gjemt i sanddyngene der oppe. Det gjelder bare om å gripe saken an på den riktige måten. Jeg kommer med hurtigruten på onsdag. Er frisk og kjekk, når undtas en ørliten giktsmerte i den ene hofteskålen. Men den skriver sig villet kikke litt nærmere på disse danske rettigheter der borte. –
Ja, så venter jeg at finne dig på kaien. Du vil kjenne mig på fjæren i hatten. Den som alle bra gullgravere bærer.
Vidunderlige Hansen. En gammel mann allerede den gang han entret bark «Alexandra»; siden tokter på kryss og tvers rundt kloden, og nu 93 år og som gullgraver i Karasjok. Blir han ikke slått ihjel, vil han komne leve i det uendelige og føie mange nye eventyr til de mange han alt har oplevd og iscenesatt.
Jeg møter på kaien onsdag. – Gullgravere er vi jo alle, hver på sin måte, men Hansen er noget for sig i denne bransje. Jeg må se ham, den gamle traver, trykke hans barkete hånd og ønske ham lykke på denne «støvets» reise frem mot pensjonatet på en fjellgård med utsikt over den vide verden, som har vært hans store og forunderlige hjem. – Nok fra klimaet her nede i Stavanger, hvor jeg har bodd etpar års tid og tatt mig til noget av hvert – mest sjauet på bryggene. – Ja, og så må jeg bruke briller når jeg skal lese. Øinene er viss det første som slites på menneskene. Du ser aldri et eneste dyr som bruker briller, hvor gamle de så blir, mens til og med unge mennesker må ha hjelpeglass for å kunne ta sig frem, feilfritt og korrekt. De siste ord hadde han understreket den gamle skøier.
Du som bor så langt mot nord kjenner vel Finnmarken godt? – Jeg har rent gullfeber i kroppen, og når jeg til høsten kommer ned igjen med en pose støv av den rette sorten, slår jeg mig til ro som pensjonist på en fjellgård med god utsikt over verden, – hvis jeg da ikke skulde finne på å gjøre alvor av en Grønlandsreise. Det er et land jeg aldri har besøkt og jeg skulde gjerne villet kike litt nærmere på disse danske rettigheter der borte.
Ja, så venter jeg å finne dig på kaien. Du vil kjenne mig på fjæren i hatten. Den som alle bra gullgravere bærer.
Vidunderlige Hansen. – En gammel mann allerede dengang han entret bark «Alexandra»; siden tokter på kryss og tvers rundt kloden, og nu 93 år og som gullgraver i Karasjok. – Blir han ikke slått ihjel, vil han kunne leve i det uendelige og føie mange nye eventyr til de mange han alt har oplevd og iscenesatt.
Jeg møter på kaien onsdag. – Gullgravere er vi jo alle, hver på sin måte, men Hansen er noget for sig i denne branche. Jeg må se ham, den gamle traver, trykke hans barkete hånd og ønske ham lykke på denne «støvets» reise frem mot pensjonatet på en fjellgård med utsikt over den vide verden, som har vært hans store og forunderlige hjem