Dagboknotater av L. F. Ameln
(Bergen Aftenblad februar 1926)
Lokket av håp om storvilt og småvilt i mengder langt der nord, hvor sjelden eller aldri noen nordmann forsøker jaktlykken, dro vi to venner av sted på ferd til Finnmarks indre.
Opp elvene ville vi, på grensen mellom Finland og Norge, opp til ubebodde ødemarker, hvor svære elger med kronede hoder gikk uanfektet av verdens ondskap – der hvor gjess og svaner hekker, og hvor et yrende fugleliv holder til i den lyse sommeren. Men ikke bare for fornøyelsens skyld – også for å skaffe noe verdifullt som kunne gagne vårt museum i Bergen. Fra «elg til mus» var mottoet – en oppgave som ga vår vidløftige ekspedisjon sin berettigelse, økte dens sjarm og ga den et mål.
Jeg vil ikke trette med detaljer om reisen nordover – det er bare å si at den er et vidunder i seg selv, og jeg har ofte tatt meg i å føle det samme som dansken uttrykte i det betegnende utbruddet:
«Det er sgu løgn!» – så stor og mektig synes denne naturen å tale til oss. For et fedreland vi har!
Reisens første mål var samenes hovedstad Karasjok, hvor vår tur og vårt «campingliv» skulle begynne. De 9 milene fra Havnebukt innerst i Porsangerfjorden, via Skoganvarre, Rastelobal, Natvandstuen og Karasjok, ble tilbakelagt med bil, båt og deretter kløv – hele 6 gamle, seige, norske mil over høyfjell med herlige omgivelser av fjellbjørkeskog, myrer og glitrende vann. Men for en vei – du store kineser! At flere hundre mennesker i Karasjok skal være henvist til denne veien, år etter år? Uvitenhet eller likegyldighet – hva er årsaken? Man undres.
Nok om det, vi kom fram til den maleriske samelandsbyen ved Karasjokkas hvite sandstrand.
Herfra vil jeg overlate resten til dagboken og la den fortelle om et tre ukers villmarksliv, med sine skuffelser og gleder.
1. september
Start fra Karasjok kl. 11 formiddag, med fullastet elvebåt og to samer som stakere, Anders og Per. Nedover Karasjokka til dens sammenløp med grenseelva Anarjokka – 2 mil. Været var skyet, mildt og behagelig. Vi gikk over elvestranden og fyrte opp under min gamle kaffekjele, mens følget staket rundt. Kort rast før vi fortsatte opp Anarjokka. Siden båten var tungt lastet, og elva grunn og full av stryk, måtte vi følge bredden til fots, mens de to samene staket. Vi hadde godt terreng, dog delvis sumpet og tett bevokst med vierkratt, så selv uten å bære noe, ble det en stri dagsmarsj.
Underveis var vi innom en liten plass ved navn «Dorvanjarg», bebodd av en samefamilie. Elva bukter seg mot sør-sørøst gjennom et vidunderlig landskap med blandet løvskog, hovedsakelig fjellbjørk, og høstens farger begynner allerede å sette sitt preg på naturen. Ofte måtte vi krysse over til finsk side av elva, alt etter hvor det var mest fremkommelig. Vi fortsatte til kl. 18, og fikk båten forbi «Svartfossene» etter å ha båret noe av bagasjen forbi de verste strykene. Her slo vi vår første leir på vestsiden av Anarjokka, i en idyllisk bjørkelund, og tilbrakte en vakker kveld ved leirbålet. Kl. 22 begynte et gulgrønt nordlys å flamme, og vi krøp snart i posene, slitne etter dagens arbeid.
Kl. 24 begynte det å styrtregne, og dette vedvarte uavbrutt til kl. 08 morgenen etter, den 2. september. Vår lille leir og poseteltet holdt seg dog godt i væten, og da regnet lettet, sto vi opp, spiste og gjorde oss raskt klare for marsj.
Vi fortsatte oppover elva på samme vis – vi gikk langs bredden mens båten ble staket. Anarjokka er grunn og har mange korte stryk, men ingen av dem er særlig vanskelige, og elva er farbar helt opp til «Bassevaude», 11 mil fra Karasjok kirkested, hvor den danner et delta og mottar vann fra «Skiettsamjokka». Etter dette utgjør sistnevnte elv grensen mot Finland.
Hele formiddagen var fin og klar, og vi gikk gjennom et overmåte vakkert landskap, gjennom skog og over brune myrer til kl. 14, da vi nådde stedet «Iskuras» ved en sideelv til Anarjokka med samme navn. Her bor samen John Bolto med sin familie, og vi tilberedte vår middag og spiste deilig rømmegrøt. Kl. 15 fortsatte vi, men nå fikk vi et intenst regnvær som varte resten av dagen, helt til vi om kvelden nådde fjellstua «Jørgastak» ved utløpet av bifloden «Gorzzejokka» i Anarjokka. Vi hadde gått 4 mil, og siden vi ofte måtte bane oss vei gjennom tette vier- og dvergbjørkeskoger og over store, bløte myrer, var vi ved ankomst gjennomvåte til skinnet. En dram, kaffe, mat og fyr i ovnen i den koselige toromshytta fikk oss dog raskt til å glemme den strabasiøse dagsmarsjen. Kl. 22 krøp vi i våre reinsdyrskinnsoveposer, og alle sorger var glemt.
Den 3. september
Her er det godt å være – milevis fra nærmeste bygd. Elva slynger seg som et sølvbånd gjennom det overdådig fargerike høstlandskapet.
Dette er vår første etappe i villmarken, før vårt egentlige fangstliv skal begynne. Da vi våknet i morges, skinte solen fra en blå himmel – østvinden som bringer regn fra Bottenviken hadde gitt seg, og nå blåste en svak bris fra sør, som skal være gunstigere værtegn i disse traktene. Vi kunne derfor håpe på et fint høstvær fremover. Vi ble enige om en dags hvile i den gode fjellstua før vi drar opp «Gorzzejokka», vårt første mål.
Kl. 10 dro vi ut – hver med sin same og hver til sin kant for å få et overblikk over området. Jeg dro innover landet parallelt med «Gorzzejokka», mens min kamerat gikk mot sør langs «Anarjokka».
Dagen ble eventyrlig vakker og svært varm. I et terreng med fjellbjørk, pors og tett vier gikk vi på det herligste moseteppe – et teppe vevd i de dristigste farger, fra den sarte grå laven til dvergbjørkens kardinalrøde blader, fra det mahognibrune myrgresset til blokkebærlyngens gyldenviolette prakt – et dikt i farger.
Her var urskog – virkelig uberørt. Tett jungel og hundre år gamle furuer spredt imellom. Vi gikk i fem timer uten å se så mye som en rype. Jeg fant gåsemøkk ved «Gorzzejokka»s bredd, men ingen gjess. Til slutt skjøt jeg tre ender i et skudd ved elva – ingen stor fangst. Min venn kom også hjem uten å ha sett noe.
Jeg tror her finnes elg og finsk tamrein, ut fra sporene å dømme, men alt ser gammelt ut. Fuglen mangler helt – derfor må vi lenger opp «Gorzzejokka», der gjessene og svanene holder til, det forgjettede landet for store elger – ifølge våre samiske venner!
Den 4. september.
Vi ble på Jørgastak til kl. 10 om formiddagen, hvoretter vi lastet vår lange båt, og våre to lapper begynte den anstrengende staking opp Gorzzejokka stryk, mens vi vandret over land og opp langs elvens grasbekledde bred. Vi hadde for å lette båten lagt en hel del saker igjen på Jørgastak, da elven er, om enn nokså bred, dog svært grunn og går i stadige stryk mot syd-sydvest inn i landet. Den dagen avanserte vi frem 2 mil, og ankom om kvelden til en forlatt gullgraverbarakke, hvor vi tok inn for natten, til tross for dens høyst miserable forfatning. Jeg skal her bemerke at gullvasking har funnet sted ved flere av Finmarks indre elver, således også i Gorzzejokka dog uten noe nevneverdig og lønnsomt utbytte har kunnet påvises, av hvilken grunn det hele nå ligger nede og bare en og annen av de innfødte forsøker av og til lykken håp om det røde metallet. Turen langs elven hadde vært praktfull, men uten at vi så spor av noe liv.
Den 5te. Det øsregnet – hva det også hadde gjort hele natten, og vi måtte forbli i vårt lille koselige og høyst utette gullgraverkvarter. Den dagen forsøkte vi fisket med fluestang og kastesluk, men uten resultat, mens vi om natten tok noen harr og to ørreter på garn. Vi avsøkte også nærmeste distrikt om ettermiddagen, da regnet lettet – på hver vår kant, uten dog å se noe som helst annet enn gammel elg- og gåselort.
Den 6te. Været var bra, og vi dro videre til fots, mens båten ble staket. Elven ble nå en mils vei særlig full av krappe stryk, idet dens løp gikk gjennom et slags canyon; her måtte vi delvis bære bagasjen forbi og stedvis trekke båten med tau forbi de verste stryk, så det undertiden likefrem var spennende. Landet lenger oppe var overmåte vakkert, ikledd sine sterke høstfarger som nå tiltar for dagen i rikdom og fremhever eiendommelighetene i denne ensomme bortgjemte ødemark. Om kvelden nådde vi opp til en foss og forbi denne, og her slo vi vår teltleir ca. 5-6 mil fra Gorzzejokkas munningen. Her har vi innrettet oss så godt det lar seg gjøre, og herfra akter oss de første dagene å forsøke lykken etter gjess og eventuelt svaner samt drive rypejakt.
Den 7de. Lang tur med bestigning av fjellet Goldmack (535 m) og vidunderlig utsikt over milevis av mangfoldighet, – ja, så utrolig i sin storslåtte ensomhet ligger landet under oss i høstens gull, mens fjellene blåner langt mot øst inne i Finland. Men – livløst! Ikke en rype skratter, ikke et liv å se på alle de masser av små og store vann vi passerer, – det er som en ørken å vandre i – så vidunderlig vakkert, men så skuffende for den som har reist så langt for å nå gjessenes og svanenes land. Vi var ute i 7 timer, og gikk trutt og støtt over flere mils sump, fjell og myr, til vi kom til leiren i 6-tiden, hvor vi nå driver leirlivets mange sysler for å gjøre livet så levelig som mulig.
Den 8de. Det var tåke og tåkeregn – usiktbart hele formiddagen, men i 12-tiden klarnet det, og vi dro opp langs elven, til vi nådde bekken «Stirkojok», – her gikk vi så langs denne et stykke, og trengte inn i en dystert sammenflettet jungel over denne og inn over landet mot Goldmacks sydspiss. – Vi så intet til fugl av noe slag, bare noen gamle elgspor, antagelig av ku med kalv som vel oppholder seg i nærheten. Vi søker dog stadig etter fugl som skulle være vår hovedoppgave før elgjakt-tiden er inne, men med svinnende håp om noe resultat i denne ødemark.
Den 9de gikk jeg med Anders for å avsøke noen vann og store myrer etter fugl, mens min venn dro til en annen kant med sin elghund «Varg». Vi fulgte Gorzjejokkas løp oppover ca. 1 mil i tett «busch» ved bredden, mange steder så ugjennomtrengelig at vi måtte hugge oss vei med den tunge lappekniv. Vi trengte deretter over sumpet, men urskogbevokst land langs fjellet Gørbich mot de store myrene ved Stirko. Terrenget var tungt og vanskelig i de bløte myrene, hvor vi i timer moret oss med å hoppe fra tue til tue fremover. Stirko-sumpene er av en vældig utstrekning, minst 1 kvadratmil og med flere større og mindre sjøer. Vi søkte dog atter forgjeves etter fugleliv – det var tomt der vi kom så langt øyet rakk over den ensomme vidde. Dagen var vakker og solklar, og vi kokte vår kaffe i 2-tiden og tok en pipehvil. Tilbake langs Stirkojok, hvor vi skremte opp et kull ryper som kom så overraskende opp at jeg glemte å skyte. Kl. 6 var vi tilbake i leiren, hvor min partner hadde fått det samme negative resultatet, uten å ha sett noe til elg.
Den 10de, første lovlige dag i elgjakten, var regnfull og tåket, og da vi ikke hadde sett vilt av noe slag, brøt vi leiren og dro ned elven til vårt gamle gullgraverkvarter ca. 3 mil lenger nede. Dagen gikk med reise, og kl. 5 om ettermiddagen nådde vi frem til vårt kvarter, som nå forekom oss som et helt lite cityhotell, og her innredet vi oss for kommende dagers elgjakt. Vi satte garn, og fikk natten til den 11te en fin 2 kg laks og et par store harr på garnet. Dette rettet straks opp i vårt temmelig medtatte spiskammer.
Vi gikk ut kl. 9, og hadde en veldig lang dagsmarsj langs elven Vuozeljok (bielv til Gorzzejokka) for å se etter elg. Dette skulle være de sikreste traktene for slikt storvilt i Sentral-Finmark, og vi fant etter energisk søken med elghunden også tydelige tegn på at elg hadde hatt sitt tilhold her i bushen ved elvekanten. Vi besøkte også flere sumper og vann, men det var ikke noe liv, så vi måtte vende tomhendt hjem.
Den 12te gikk vi opp langs en annen bielv til Gorzzejokka ved navn Massuorme og over til Vouzeljokdalen, men også denne dagen forløp uten at vi så noe liv, og alle tegn tyder på at elg er ytterst sparsomt og sporadisk til stede, og at fuglene må ha trukket sørpå allerede. Det er merkelig å ferdes over så enorme områder så sjelden betrådt av menneskefot, og å finne disse helt vilttomme. Ikke en rype, ikke en and, heller ikke rovfugler å se dagen lang, – og dog for vilt så uendelig fredelige og av naturen med føde så rikt utstyrte trakter. Gjessene må dog tidligere ha vært tilstede i store masser, da det ved elver og alle vann fantes tydelige etterlatenskaper etter dem, men høsten er kommet tidlig, og fugletrekket mot sør er derfor også foregått tidligere enn normalt. Men hvor er rypene? Uår, visstnok over hele Finmark, og i disse indre og ellers så ryperike distrikter er det ikke fugl å se, ei heller naturlig tegn etter dem. Her er det hverken jakt eller fangst som desimerer, og et bærår av største dimensjoner er det også, så spiskammeret er fullt til randen, – men ryper mangler i år.
Den 13de var søndag, – tåke og regn, og vi besluttet rastdag, som nok kunne trenges etter ukens mil-lange marsjer. Om ettermiddagen gikk min venn ut med geværet og skjøt like i nærheten av vårt kvarter to ryper – gamle stegger. Forsøk med flue og skjefiske i elven mislyktes, og garnet ga 1 harr som utbytte.
Den 14de var det fremdeles tett tåke og regn, og da utsiktene for vilt var lik null, og spiskammeret var på hell, besluttet vi å gå ned elven til Jørgastok fjellstue ved Anarjokka, hvor en del mat og andre ting lå deponert, og så overlegge videre fremstøt eller retur, om vi fra samene ikke fikk oppmuntrende meldinger fra andre områder. Turen ned elven ble en vannpantomime – vi gikk de ca. 2 milene gjennom «bushen» i øsende regn og svømte nesten gjennom det tette, dyvåte krattet, men nådde stuen i god behold med godt humør, sultne på magen og selvfølgelig gjennomvåte til skinnet. Det må bemerkes at vi på garnet denne morgenen fikk 2 fine ca. 2 kg laks og to pene ørreter, så det fiskegarnet er vårt håp og vår trøst i disse golde områdene av vår jord.
Den 15. september.
Fra Ratilla, som bor på finsk side av elven, fikk vi høre at han oppe ved Anarjokka mot Bassevaude skulle ha sett mange gjess de foregående dagene, og vi ble derfor enige om et fremstøt opp elven til Skiettsamjokkas utløp i Anarjokka, opp til fjellstuen Bassevaude, for derfra å gjøre enda et forsøk på å skaffe noe til Bergens Museum.
Vi startet derfor kl. 9 om morgenen, opp elven i regn, men i de mest idyllisk vakre omgivelser. Turen fra Jørgastak til Bassevaude er noe over 3 norske mil lang, og elven går ofte i stryk, avbrutt av «lombolas» – med skogbevokste innsjølignende utvidelser – stadig mot syd-sydøst langs finsk grense. Det var et hertil landskap, og til tross for regnet og den grå belysningen tror jeg likevel at jeg må gi denne delen av indre Finnmark skjønnhetsprisen. Vi så en del ender underveis og merkelig nok en «skarv» – så langt som 30 mil fra havet – men fremdeles ingen gjess! Til hytten kom vi kl. 6½ – et overordentlig praktisk innredet lite kvarter, en oase for den reisende i disse øde utkanter av landet vårt. Vi tilbrakte en veldig koselig kveld innendørs, og slumret inn i posene våre med drømmer om gås og hvite svaner på spilte vinger over Finnmarks brune tundra.
Den 16. Vi våknet med sol på rim og gule blader, og vi startet dagen med «kaffe på sengen». Så dro vi ut på langtur til innsjøer, bekker og vann, hvor lappen Per Boine som bor her sikkert mente at vi ville finne gås. Terrenget var glissen furuskog på morene med teppe av den lyse renlav, dekorert med ildrødt slyngplantevev av rypebær. Vi gikk fra vann til vann parallelt med elven, som svinger seg gjennom det lavtliggende landskapet. Men ingenting – absolutt ingenting liv, – det var et ørkenbilde, forlatt av alt dyreliv, – en jegerdrøm som brast langt der mot nord, hvor myggene surrer i midnattssol, og nordlyset flammer sitt tyste, sære spill i den lange vinternatten.
Den 17. besluttet vi å bryte opp, da ingenting nytt var å vente med hensyn til vilt av noe slag, og da provianten nå var gått helt opp, og heller ville ingen fisk gå i garnet. Været var skyet og tåket etter en natt med sterk rimfrost og glimrende nordlys. Vi var oppe kl. 6 og klare til avreise fra Bassevaude kl. 8, da vi i dagens løp hadde forutsatt å nå Iskuras. Det gikk strykende ned elven, selv om vi var altfor tungt lastet. Båten med all bagasjen og 4 mann om bord. Alt gikk bra til nedenfor «storfossen» i Anarjokka i et av de mindre strykene. Anders stod foran og Per styrte med bakåren. Midt i stryket satte Anders staken fast, gled og falt over mot ripen, slik at båten skar i, og fossen styrtet hit. – Samtidig mistet Per som følge herav styringen, båten skar opp og tørnet voldsomt bort mot en stein midt i elven. Situasjonen var nå et øyeblikk kritisk, men båten ble ikke begravet, – løftet seg, svingte raskt rundt stenen, kom seg løs, og vi skar mot nærmeste strand med adskillig vann inne, i god behold! Det var ikke fornøyelig, da sjansene for redning hvis det hadde gått galt, hadde vært små med den vannføringen elven nå har i høstregnet.
Etter middagsrast og et lite opphold på finsk Rantilla nådde vi til Iskuras om ettermiddagen kl. 6 og tok inn hos John Balto hvor vi tilbrakte en bra, men søvnløs natt i posene våre på gulvet. Nordlyset brant intenst og fargerikt på natthimmelen.
Den 18. På’n igjen, resten av Anarjokka, 4 mil, og opp Karasjokka 2 mil til kirkestedet. Start kl. 8 i tindrende høstvær. Det gikk i rivende fart nedover, da her er mange stryk, så båten får dampskipsfart. Det gikk bra alle de verste stedene, selv om jeg hadde inntrykk av at det var noe nervøsitet på grunn av gårsdagens hendelse. Vi passerte «Svartfossene», hvor min venn ble sittende i båten, mens jeg gikk stykket forbi til fots for å lette noe på lasten, – det gikk bra!
Kl. 1 nådde vi nederste foss ved Dorvanjarg, men her var igjen uhellet ute etter oss. Siste stryk skulle passeres, – vilt og som en rykende foss gikk det om steinene, så vannet kokte og sydet og skavlen rett som det var skvulpet over esingen. Vi var nådd nesten forbi, da styringen over den tungt lastede båten glipper, og i neste øyeblikk satt vi tvers på midten over en stor stein. Nå var situasjonen virkelig farlig, ja nesten håpløs, da båten satt urokkelig fast, og enorme vannmasser stuvet seg opp, og et øyeblikk så ut til å ville sluke oss. Men båten var sterk, helt ny, og selv om den buet seg betenkelig for trykket, brakk den ikke, og i det øyeblikk vi skulle kantre og fylles helt, ble den av vannmassen, som stuket seg opp langskips, løftet rett opp og likefrem kastet over steinen.
Dette var det andre kritiske øyeblikket, men vi beholdt fatningen, og fikk svingt med mye vann innenbords uten å kantre, og vi skar oss gjennom resten av stryket med god fart og opp på en sandbanke. Det hadde vært på liv og død, og jeg tror knapt vi hadde kunnet krabbe oss i land om det hadde gått en strek over det som skjedde. At vi var glade da det var over, behøver jeg knapt å legge til.
Vi hadde flinke folk som kunne sine ting, men for å være helt «på det tørre», må man kjenne elven som sin «bukselomme» – grundig – ellers kan disse elvebåtturer lett ende i vannet, og etter uttalelse av flere som hørte historien, kan vi være glade for at det gikk som det gjorde.
Resten av turen ned gikk fint, og straks nedenfor Dorvanjarg tok vi middagsrast, og dro så til fots de to resterende mil opp til Karasjok, hvor vi ankom kl. 5 ettermiddag etter 18 dagers villmannsliv – «i god kondisjon».
Reisen var til ende, og om enn jaktresultatet ble en skuffelse, ble det likevel mange interessante ting observert, og et lite eventyr var det å ferdes høyt der oppe ved den ytterste villmarken av mor Norges jord – av den slags man aldri glemmer, og som vil vedbli og være en kulørt endring livsdagen lang. Den strålende rikdom i farger – den målløse vidde, elvebåndene gjennom dalene, fosse og stryk og den arktiske natts flimrende nordlys.
«Kjenn ditt land» er tidens løsen, men uten Finnmark kjenner man det ikke. Det er midnattssolens, de rike arktiske fargenes og stemningenes land – Norges Alaska!