(Nidaros 17/6 1933)
På Gisnåsen øverst i Rennebu, like ved Opdalsgrensen, bor brødrene Even og Tron Gisnås. Når man undtar at disse karene har en utenlandsk aksent i stemmen, er Gisnåsbrødrene som folk flest i bygden. At de har vært pelsjegere i Kanadas Nordvest-Territorium, har tilbragt 9 vintrer blandt ulv og hvitrev, at de med sine hundespann har vært så langt nord på tundraen som ingen annen hvit pelsjeger, at de er de første hvite som har trengt inn gjennem Taltsonvassdraget nordøst for Fitzgerald og krysset over strøk som hittil har vært en kvit flekk på kartet, at «The Brothers Pedersen» som de der ble kalt, var tundraens flinkeste pelsjegere og indianernes mest fryktede og forhatte skapninger, se det, sier brødrene Gisnås selv lite om. Hvad her skrives, er ikke bare brødrenes ord; men også hvad andre pelsjegere fra Nord-Kanada har fortalt om «The Brothers Pedersen».
De fire pelsjeger brødre fra Rennebu.
Hele fire av Gisnåsbrødrene har vært pelsjegere i Nord-Kanada.
John, den eldste av brødrene, druknet på ei elv derborte, og Martin som også i vinter har drevet fangst på tundraen, kommer antageligvis i disse dager inn til Hudson Bay-kompaniet med sine skinn. Kanskje 250 – 300 hvitrevskinn og en del ulvskinn, om fangsten har gått bra.
Even og Tron var sammen, da de reiste over «dammen», og har hele tiden holdt lag, i tykt og i tynt, derfor fikk de også fellesnavnet «The Brothers Pedersen».
Efter å ha arbeidet i 3 år, hadde de lagt tilside så mange penger at det ble til gevær og ammunisjon, hunder og sleder, glekser og det nødvendige jaktutstyr forøvrig. Så fikk de tak i hver sin kano og padlet i vei innover Den store Slavesjø og videre innover store og små vann. Bar kanoer, sleder og hele greiene over «the portages», til de møtte en ny sjø, og så til å padle igjen, inntil en dag landet ble hvitt og de kunde spenne for sine hundespann og legge bak sig mil efter mil innover tundraen.
Tundraen, for å forklare det litt nærmere, er det almindelig brukte navn på de lave skogløse fjell i Nord-Kanada. På vinters tid er tundraen sne- og islandet, hvor man ikke finner andre levende skapninger enn hvitrev og ulv, villren og pelsjegere.
Villrenen er tundraens eneste matnyttige vill, og det i slik overflod at den strømmer inn over landet i tusentall, til sine tider, for så med ett å komme helt bort, og Gud nåde den pelsjeger som ikke da har tørrkjøtt hengende på sin cache (et stillas som er sikkert mot rovdyrene). Mangen uerfaren pelsjeger har sultet ihjel mens han ventet på villrenen som ikke kom. Tre engelskmenn måtte dele denne skjebne. Den ene døde i jula, den andre i februar, og den tredje som var mere hårdfør og åt viltskinn og alt hvad han kom over, beholdt livet til ut i juni. Dagboka hans forteller at de første grågåstrekk kom inn over landet, men selv var han så uttæret at han ikke maktet å komme ut for å skyte.
Det daglige liv for tundraens pelsjegere er sledeturer ut over isørkenen for å se til saksene. Jegerne har da med sig litt tørrkjøtt, en bensinovn og et mindre telt – slår op sin ”natt- camp” og overnatter i.
Men til sine tider kan snestormen sette inn, og pelsjegeren blir liggende værfast i dagevis. Tørrkjøttet blir spist op, og bensinen opbrent. Første og andre sultedagen er verst, siden merker man ikke lenger sulten, men blir slappere fra dag til dag. Pelsjegeren graver sig ned i soveposen for å holde varmen i sig, og venter på et enten eller, – at snestormen skal holde op eller sultedøden.
En kriminalhistorie fra tundraen.
For en del år siden kunde man i avisene lese om en udåd som var foregått på tundraen i Nord-Kanada. To pelsjegere var funnet drept i sin hytte. Ingen kjenner så godt til denne tragedie som brødrene Gisnås som også har største æren for at de mystiske drap ble opklaret.
En nordmann og en danske reiste ut til Thelonfloden for å drive fangst. Da de ikke næste vår, som de andre pelsjegere, kom til handelsposten ved Fitzgerald for å selge skinn, var man straks på det rene med at nu hadde atter to pelsjegere lidd sultedøden ute på tundraen. Et år efterpå fant imidlertid en hvit pelsjeger deres hytte og med de savnede i hver sin seng, maltraktert på en fryktelig måte med øksehugg og dolkestikk. Den ene jegers gevær var borte, men deres pelsverk, gullur samt penger var urørt.
«The Brothers Pedersen» ble med politiinspektøren ut til hytten og besørget de døde begravet.
Høitideligheten var enkel og utcen ceremonielle handlinger. En pelsjeger er vant til å se alvoret i øinene – et øieblikks stillhet og hodene blottedes ved de drepte kameraters grav.
I en av de dreptes dagbok står på siste blad: «Vi traff Telleroi.»
Gisnåsbrødrene hadde vinteren før truffet eskimoen Telleroi ute på tundraen og husket enda hans merkelige opførsel den gangen. Even hadde krabbet op på snehytta hans og kikket ned gjennem lysåpningen. Da eskimoen ikke forstod engelsk, gjorde nordmannen tegn, at han vilde inn og varme sig. Men eskimoen bare rystet på hodet. De grov sig allikevel gjennem sneveggen og inn i hytta. En slik snehytte er et lunt rede for en pelsjeger, når det stormer på tundraen.
Even trakk op sin jakhdolk for å karve i pipa, og i det samme grep eskimoen en stor forskjærkniv, en slik en som brukes til å skjære ut sneblokker til å bygge hytte av. Men da den andre stakk sin kniv i sliren, la også eskimoen vekk sin. Kroppen var seig, den ting var klar. Man hadde nu en tråd – og en ting til: De hadde merket sig eskimoens geværkaliber som var det samme som den stjålne rifles i de dreptes telt. Eskimoen hadde før vært vokter ved en moskusoksefarm, rømt derfra, og den rifle han da hadde, var av et annet kaliber.
Motivet for udåden var nu opklaret: Eskimoen hadde brukt op sin ammunisjon og drepte så de to pelsjegere for å skaffe sig deres rifle og skuddforråd.
To flyvemaskiner kretset inn over tundraen og alle pelsjegere setter sin ære i å fakke eskimoen Telleroi – men nei. Antageligvis holder han nu hus ved spekkgrytene hos sine frender som bor lengere nord.
En historie til om «The Brothers Pedersen»: En vinter spente brødrene for sine hundespann og kjørte til Fort Fitzgerald, kjøpte op utrustning og hvad de trengte for den kommmende vinter og kjørte ut på fangstfeltet. I et skogholt bygget de et cache, hvor vinterutrustningen ble lagt.
Næste vinter hadde «The Brothers Pedersen» til pelsjegere å være en makelig reise ut til fangstfeltet sitt. Hunder og jegere slapp alt slit med bæring over «the portages» denne gang.
Men hvad er skjedd? Skogbranden hadde herjet landet og hvor «cachet» med vinterutrustningen var, fant de bare en askehaug.
Nu var det ett av to. Øjeblikkelig vende tilbake til Fitzgerald eller med sin tarvelige utrustning, et gevær, 4 pakker ammunisjon og noen fyrstikker gi sig i kast med en åtte måneders arktisk isvinter.
– Vi blir, sa den ene.
– Well, sa den annen.
Næste vår når pelsjegerne svinget op foran Hudson Bay-kompaniet var også «The Brothers Pedersen» med. Pelsjakten var mislykket, utrustningen hadde vært for dårlig. Villreinen lot vente på sig og halvparten av hundene frøs ihjel. Jegerne hadde lidd og slitt og var fattigere enn da de reiste ut. Det klokeste hadde vært så snart de fikk se sitt uhell og slått retrett. Men pelsjegernes ære berget «The Brothers Pedersen».