av Arne Ingomarson
(Arbeidermagasinet 28. mai 1932)
Tider og forhold skifter. Somme tider hurtig, somme tider langsomt. I noen henseender til det bedre, i andre til det verre, iblandt til begge deler. I enkelte tilfeller skjer forandringen ubevisst, smertefritt. Til andre tider foregår den under heftig kamp, og er likeså vanskelig å gjennemføre som å skifte navn på Trondhjem. Samtidig forandrer menneskene sig, innstillingen til livet og fordringene til sig selv og andre blir annerledes. Eller rettere, menneskenes forandring er en årsak til enhver annen forandring.
I civilisasjonens periferi, på de fjerntliggende steder, foregår et tidsskifte mer momentant enn andre steder. Det tar gjerne lenger tid før det nye når frem, det er likesom bare ekkoet som høres, men det efterfølges av en voldsom overgang, motsetningene stilles i relieff overfor hverandre, de tørner sammen, og så er forandringen skjedd.
Noe slikt er det som er foregått med Svalbard, Ishavets kullrike øy. Navneforandringen, fra Spitsbergen til Svalbard, kan i så henseende betegnes som det ytre, overfladiske bevis herfor. Men forandringene er mer omfattende og dyptgående enn som så. Og som så mange andre, skyldes de i første rekke arbeiderne og deres organisasjoner, i hvert fall de av dem som har hitført bedre og mer betryggende forhold.
Bortsett fra de ulemper og også charme som forårsakes av øyas enslige beliggenhet langt oppe i Nordishavet, er det idag neppe verre å arbeide der enn andre steder. Allting er så velordnet som det kan bli innenfor rammen av det kapitalistiske samfund. Arbeidernes forhold til bedriften er like til de minste detaljer tariffbestemt, intet overgrep og ingen vilkårlighet er mulig. Der er bygget kirke, skole, kino osv., der er til enhver tid lægehjelp tilstede, forbindelsen med utenverdenen kan pr. trådløs stadig holdes vedlike. Svalbard er kort sagt idag et stykke Norge.
Men kanskje noen erindringer fra gamle dager, d.v.s. fra for 20-25 år siden, kan ha interesse. Storparten av det jeg forteller har jeg enten selv oplevd eller sett på kort avstand.
I bunnen av Isfjorden var det den gang to grubeselskaper. De lå rett overfor hverandre, det bergensk-engelske i Advent City, og det trøndersk-amerikanske i Longyear City. Men begge var like amerikanske, hvad driftsmåte, befal og arbeidere angår. De nærmet sig ofte 100 pct. Wild-West. Dog ble kanskje det bergensk-engelske en smule solidere grunnlagt. Således flottet de sig med læge, noe som det andre kompaniet ikke hadde. Men arbeidet i Advent Bay ble ikke av lang varighet, da grubene efter noen års drift ble så gassfylte, at videre arbeide ble umuliggjort.
Hovedaksjonæren i det trøndersk-amerikanske kompani var dollar-millionæren Longyear. Under et av mine første ophold der oppe, fikk vi besøk av ham, og hvis han alltid hadde vært like påpasselig med denne verdens gods og gull som han viste sig å være den gang, undrer det mig ikke at han var blitt millionær. Det gjorde unektelig et merkelig inntrykk å se en mangemillionær gå rundt og plukke op gamle rustne spiker og benke og gjemme.
Vi fikk også besøk av en annen seleber herre den sommer, nemlig fyrsten av Monaco, som kom med sin flotte lystyacht og et stort følge og pilte inn i alle fjorder og bukter med små, elegante motorbåter. Senere kom en større turistdamper og kastet på land en mengde nysgjerrige, godt pengebeslåtte mennesker. De fór overalt og snuste og kikket, og rettet de forunderligste spørsmål til oss, som vi hadde den største møie med å svare på. De enkleste ting er jo ofte de vankeligste. Prøv bare selv å definere en mugge. Og det var for det meste slike muggespørsmål de kom med.
Bergenskompaniet hadde sitt hyrekontor i Ålesund, det trønderske i Trondhjem, og de hadde den meget vanskelige jobb å skaffe folk til grubene. Trappene ble så visst ikke trampet i stykker av arbeidssøkende Spitsbergenfarere, som det nu er tilfelle. Spitsbergen var den gang et fullstendig lovløst land, langt utenfor folkeskikken, og forholdene var så usikre på alle måter, at de almindelige grå hverdagsslitere heller foretrakk å gå den trivielle vei fra hånd til munn her hjemme, enn å ta et kortere ophold i grubene, under uvettige amerikaneres ledelse.
Det var et chancespill, hvor den vant, som hadde det godt stelt med lykkens gudinne. Sett f.eks. at matlagrene på en eller annen måte ble ødelagt, ved brand eller lignende. Hvad skulde man ha gjort, ute av stand til å sette sig i forbindelse med noen på vinters tid? Reisen nordover var heller ikke så udelt behagelig at folk ble fristet av den. Som regel ble de forhyrte arbeidere stuet sammen som sild i tønne i lugarene, tre mann i hver køie og to køier over hverandre rundt alle vegger i det trange rum. Når man så kommer op i Nordishavets svære dønninger, og båten rullet så man ikke visste verken op eller ned på sig selv, ble det ikke akkurat noen ren atmosfære inne i rummene, hvor flesteparten lå og spydde i hodet på hverandre Det ble derfor mest slike folk som hadde vært ute en uværsdag før, eventyrere, for hvem det nye, ennu ikke oplevde var det viktigste, som forhyrte sig på Spitsbergen. En høist broket forsamling, sammenblåst fra alle verdens kanter. En mer kosmopolitisk arbeidsstokk skulde man lete lenge efter. Finnene var nesten alltid tallmessig overlegne, for øvrig var tre verdensdeler representert, hver med sine respektive nasjonaliteter.
Men slike folk var det ikke alltid så mange av på steder som Ålesund og Trondhjem, og selskapenes agenter måtte bruke all sin kløkt og opfinnsomhet for å få folk til å underskrive kontrakten. Ja, det hendte undertiden at de måtte betale ophold for enkelte fra november-desember til båtene begynte å gå i mai, for å sikre sig dem i tide. Dette var det selvfølgelig mange som benyttet sig av, de levde herrens glade dager i ubekymret sorgløshet hele vinteren igjennem, og når det øieblikk var kommet at de skulde ombord for å fraktes nordover, var de sporløst forsvunnet. Og mer enn en gang lå båtene og ventet flere dager på at agentenes jakt efter sine folk skulde krones med hell. Dette gjentok sig forresten på hele turen langs kysten. Så snart båten stoppet et sted, skyndte folkene sig i land for å få en drink, og lot det stå til agentenes sporsans å finne dem op og bringe dem om bord igjen.
Under slike forhold var det givet at betalingen måtte bli forholdsvis stor. De borgerlige socialøkonomers kunstig opkonstruerte lover for tilbud og efterspørsel holdt stikk selvfølgelig. Man lever jo i et borgerlig samfund. Det var ofte små formuer enkelte kom tilbake med, og særlig da under krigen. En årsfortjeneste på mellem 20 og 30 tusen kroner var ingen sjeldenhet. Men ved tilbakekomsten fikk de jo ben å gå på. Efter det intense, ensformige slitet i ensomheten, var det rimelig at den i lengere tid innestenkte livsglede måtte få avløp, så snart det ble anledning til det, og det foregikk ofte på hårreisende forunderlige måter. De hjemvendende Spitsbergenfarere satte alt på hodet der de kom, og sjappevertene hadde full grunn til å gni sig fornøid i hendene. Det hadde også de mange hyener av begge kjønn, hvis profesjon det er å spekulere i arbeidernes solidaritet overfor pengeløse kamerater og deres svakhet for alkohol. Mange av arbeiderne ble gående på fylla i ukevis, og gjorde da mangt og meget som de selv ikke husket når de ble edru, og som da gav dem anledning til anger. Således fortelles det om en som våknet en morgen og fant sig gift med et kvinnfolk, aldeles ukjent for ham, og som i medgift bragte ham seks fillete, skitne unger.
Nu gikk det jo heldigvis ikke alltid så galt, men sikkert er det at mange måneders hårdt slit ble narret fra dem på få øieblikk. Og mange skøierstreker fant de selv på, skøierstreker som i sig selv var harmløse nok, men som ikke alltid av ordenens håndhevere og skikkelige besteborgere, som så ned på disse livets fribyttere og betraktet dem som utskudd, ble opfattet slik. Jeg husker således en gang jeg stod sammen med en kamerat i en av gatene i Tromsø. Min kamerat, som var litt bedugget, var en stor, svær rusk av en kar. Mens vi står der, kommer det en liten tørv av en finnkall gående nedover. Han har en sid rensdyrpesk på sig. Ved den ene siden henger en stor kniv, og nedover brystet og til langt på maven henger hans store, grå skjegg.
I det samme han går forbi springer plutselig min kamerat frem, griper ham med den ene hånd i skjegget, og før den vettskremte lapp får tid til å åpne munnen, har han med den annen hånd trukket frem gamlingens kniv og med et snitt like under haken skåret av ham skjegget. Da blir det liv. Kallen fekter med armene og roper og skriker så det ljomer i gatene, mens vi står tvekrokete av latter.
Slik var de disse folkene, de gjorde akkurat det som falt dem inn i øieblikket, og næret en dyp forakt for alt konvensjonelt. Prektige kamerater var de. Men hadde de bestemt sig til å gjøre noe, utførte de det, og var det noe de ikke vilde, så kunde ingen makt på jorden få dem til å forandre mening om den ting. Men var arbeiderne noen hårde negler, var ingeniørene det ikke mindre i den første tiden. Året før min første tur dit op, var det ved det bergensk-engelske kompani i Advent City kommet til en meget bitter kamp mellem driftslederen, den amerikanske ingeniør Muscamp, og arbeiderne.
Muscamp hadde om høsten tatt med et veldig lager av brennevin, og dette begynte han så å selge på trekk til arbeiderne. Denne spekulasjon i andres svakhet førte til uhyggelige tilstander for ofrene. De drakk jo op pengene efter hvert som de tjente dem, og kanskje enda litt hurtigere, og fyll og spetakkel hørte til dagens orden. Enda verre var den livsfare de hver dag utsatte sig for ved å gå mer eller mindre fulle ned til arbeidet i grubene, et arbeide som kan være farlig nok for en klar hjerne, edru mann. Til slutt innså de at dette gikk ikke lenger, og sendte en henstilling til Muscamp om å holde op med trafikken. Denne henstilling hjalp ikke, og arbeiderne besluttet å bruke makt hvis det ble nødvendig. De gikk på kontoret for å sette sitt krav igjennem, men Muscamp var vel forberedt. Han hadde på hver side av trappen plassert sine stigere, med ordre om å plaffe ned arbeiderne efter hvert som de kom ut, hvis det ble løst skudd inne på kontoret. Han regnet nemlig med at arbeiderne i hui og hast skulde skynde sig ut så snart ha trakk revolveren mot dem. Selv satt han med fingeren på avtrekkeren da de kom inn. Men de ble ham for snare, de kastet sig over ham og avvæbnet ham før han fikk tid til å gi stigerne noe signal, og han ble i triumf ført bort til brakka, etter at først brennevinen var slått ut. Men Muscamp viste sig ikke noe velvilligere stemt, og inntok bare en avvisende, overlegen holdning likeoverfor deres krav om mer mat.
Efter deres første henstilling hadde han nemlig for å vise sin overmakt knappet av på de daglige rasjoner, slik at de f. eks. istedenfor 130 kg rensdyrkjøtt, som det normalt medgikk til middag, bare fikk utlevert 30 kg. Den stadige drikking i forbindelse med for lite mat, gjorde dem særlig lite motstandsdyktige mot skjørbuk, og en hel del ble syke. Da de ikke kom noen vei med ham ble
de rasende, og så rødt. De skar av ham det ene øre, og holdt ham senere lenket borte i en krok av brakka, og som mat gav de ham all slags avfall som bein o. 1. De utførte ikke en dags arbeide mer den vinteren, men fikk på en eller annen måte tvunget Muscamp til å underskrive en erklæring om at de allikevel skulde ha full betaling.
Da den første båt kom om våren, tok den straks Muscamp og hans stigere ombord og gikk tilbake til Tromsø med dem, uten å gi sig tid til å sette oss i land først. Vi fikk derved en ekstra tur frem og tilbake.
Også det trøndersk-amerikanske kompani hadde en tid til driftsleder en amerikansk ingeniør som var av en temmelig ualmindelig støpning. Han het Gilson. Men samtidig som denne mann ved sin pågåenhet og likegyldighet overfor arbeiderne og deres livsberettigelse fikk disse mot sig, vant han ved sitt personlige mot og ved sin likefremme, åpenhjertede måte å optre på også deres beundring og respekt. Han benyttet sig ikke som Muscamp av beregnende, lave måter til å mele sin egen kake.
Kenneth L. Gilson kunde, da han først kom dit op, ikke et eneste norsk ord, men efter to måneders forløp snakket han så godt norsk at ingen kunde høre på ham at han var utlending. Han kom opover med samme båt som den nye arbeidsgjeng. Dette bestod av omkring halvparten finner, resten utgjordes av nordmenn, svensker, russere, franskmenn, tyskere og polakker. Det var tidlig om våren, og båten ble stoppet av isen en 4-5 mil fra land, og det var ikke annet for oss å gå dette stykket. Vi begynte å innstille oss på det, laget en kjelke til å dra provianten o. a. på, og gjorde forskjellige forberedelser til starten. Men Gilson syntes det gikk for sent med oss, og bad oss ved tolken om å sette op farten. Da dette ikke hjalp noe, ble han rasende, og bante og svor på engelsk. Da
heller ikke dette gjorde noe inntrykk på oss, labbet han i sinne avgårde, og satte straks op den største fart han kunde prestere. Først 2 – 3 timer senere ble vi ferdige til å begynne marsjen på isen. Vi var imidlertid ikke kommet langt, før vi borte på isen foran oss fikk se et lite mørkt punkt som efter hvert som vi nærmet oss antok Gilsons skikkelse. Han var da gått trett av den voldsomme gang, og hadde satt sig ned for å hvile. Men da han skulde reise sig, var føttene på grunn av den uvante glatte vei blitt aldeles stive, og han kunde ikke flytte en fot. Da vi kom bort til ham, hadde vi selvfølgelig meget moro med dette resultat av hans travelhet, vi titulerte ham kompis, slo ham på skuldrene o.s.v. og fikk ham til å like sig temmelig dårlig. Så fikk han sitte på kjelken vår resten avveien, og naturligvis gikk det ikke med noen hurtigtogsfart.
Noen dager senere var vi i ferd med å frakte frem en del trematerialer som var blitt losset på iskanten, og hadde fått iland størsteparten. Men en morgen, da det bare lå igjen noen få bord- og planker 100 meter fra land, var isen omtrent gått op, og høist usikker å gå på. Vi nektet derfor å gå efter materialene, hvorpå Gilson straks tok efter revolveren. Men tolken, som var nordmann, gjorde ham opmerksom på at skyteøvelser med levende mennesker som mål ikke vilde gå an her, og minnet ham om at han nu ikke befant sig i Amerika. Gilson hentet så et tau, bandt den ene ende av det omkring sig selv, den annen om tolken, og begynte den livsfarlige marsj ut efter materialene. Han hadde satt sig i hodet at de skulde i land, koste hvad det koste vilde. Han og tolken falt regelmessig annenhver gang gjennem isen, og trakk likeså regelmessig hverandre op igjen ved hjelp av tauet. På denne måten nådde de ut til det sted hvor plankene lå, og kastet dem foran sig, stykke for stykke, inntil de kom velbergede i land med dem.
Et par dager senere hadde Gilson nær drept, Moe, en av arbeiderne. Bare et tilfelle reddet Moe fra den visse død. Det gikk slik for sig: Kullene ble kjørt i vagger fra grubeåpningen og
ned til sjøen, og da grubeåpningen lå temmelig høit oppe, var skinnegangen meget bratt det første stykke. Derefter gikk den over en svak helling og fortsatte så nedover en mindre bakke, før den nådde flaten. Man hadde derfor innrettet sig således at de fulle vagger på nedturen drog de tomme opover, og for yterligere å bremse på den voldsomme fart, stakk man en spak gjennem hvert to og to hjul, slik at disse alle stod stille. Allikevel ble farten stor nok. Bakpå hver vagg stod en mann som fulgte med for å tømme ut kullene nede ved sjøen.
Så en dag kommer Gilson opover. Han synes det går for langsomt med all denne bremsingen, og idet en fullastet vagg kjører forbi ham, trekker han ut spaken i forhjulene med den følge at vaggen setter op en stadig større fart og nærmer sig mer og mer den foregående. Folkene blir et øieblikk stående åndeløse og se på. Et sammenstøt mellem vaggene vil medføre at mannen på den første vil bli klippet tvert av. Så besinner de sig, og begynner og rope og skrike alt de kan for å gjøre ham opmerksom på faren. Men støien av hans egen vagg forhindrer ham i å høre noe annet, og han aner ingen ting om at døden er like bak ham. Avstanden er nu ganske liten, ulykken synes uundgåelig, og mange av arbeiderne snur sig bort for å slippe å se det uhyggelige skuespill.
Da ser Moe sig tilfeldigvis tilbake, opfatter øieblikkelig situasjonen og hopper resolutt av akkurat i samme øieblikk som vaggene med et veldig brak støter sammen, og krabber straks op igjen, helt uskadd. Arbeiderne styrter alle sammen nedover til ham for å lykkeønske ham tilbake tillivet. Gilson går imens tilsynelatende helt uanfektet av de følger hans ubetenksomhet kunde ha fått, nedover til sjøen.
Moe var en av disse tålmodige, likevektige naturer som intet kan bringe ut av fatning, og ingen av hans kamerater hadde tidligere sett ham sint. Men når han nu får høre årsaken til uhellet, hvitner han til i ansiktet, og øinene blir gnistrende svarte av hat. Han går straks efter Gilson, og de andre følger med for å se hvordan det vil løpe av. Gilson er blitt stående mellem en vegg på den ene siden og en fullastet vagg på den annen, da Moe kommer, og det er såvidt han har plass der. Moe sier ingenting, men tar tak i lavetten på vaggen med begge hender, og velter med et veldig løft den mange hundre kilo tunge vagg over mot Gilson. Denne ser det imidlertid, og med et kraftig sprang til siden kommer han unda i siste liten, og undgår akkurat den samme fare som han hadde utsatt Moe for: Å bli klippet tvers over.
Som det ofte er tilfelle med slike langmodige mennesker, satt hatet lenge i også hos Moe, da det først ble vakt. Han glemte visst aldri Gilsons attentatforsøk. Noen dager efter at dette hendte, holdt Moe og en del andre med på å losse noen svære bjelker på bryggen. Herunder kom Gilson ned for å inspisere arbeidet. Folkene, som befant sig ombord, hadde nettop fått en bjelke halvveis på land, slik at den lå med den ene halvpart på bryggekanten, og med den annen på båtrekken, og de stod og tok sig fem minutter da Gilson kom. Dette likte han visstnok ikke, men han sa ingenting, bare stod oppå bjelkeenden og gav sig til å se på dem. Nu var det sterke dønninger, båten gynget fra side til side, men bjelken fulgte ikke båtens bevegelser, den bare sliret på rekken. Da tok Moe, mens båten gynget mot bryggen, tak i den og holdt den fast, og da båten atter vugget fulgte den med, og Gilson var nær gått på hodet i sjøen. Da mumlet han mellem tennene, idet han gikk: Norsk mann, stygg mann.
Ja, dette var noen erindringer fra det gamle Spitsbergen. Mange flere og verre ting har foregått der oppe. Men jeg antar at hvad jeg her har skildret vil være tilstrekkelig til å gi et lite innblikk i den tids forhold, og i den mentalitet som den gang hersket, både blandt arbeidere og ledere.