(Lofotposten 8/11 1912)
I denne tiden, da rettsforholdene på Spitsbergen står foran sin endelige ordning, vil en beretning etter gamle rettsprotokoller om den, så vidt vites, eneste høyesterettssak fra de kanter nok kunne gjøre regning på våre leseres oppmerksomhet.
Sommeren 1837 seilte to fartøyer sammen fra Tromsø til Ishavet på fangsttur. Ekspedisjonen ble ledet av de to fangstmennene Hvidt og Helberg. Da de den 8. juli var kommet opp under Spitsbergen, ble det fra fartøyene utsendt en ekstraekspedisjon bestående av fire mann i en stor båt. Disse fire begav seg til Bellsund for å drive fangst av rein og sel, og innsamling av dun. Under turen la de til ved en holme i omtrent en og en kvart mils avstand fra skipene. På holmen gikk tre mann i land, mens den fjerde, Daniel Abrahamsen, ble tilbake for å passe båten.
Under dette, utvilsomt temmelig kjedelige vakthold og den langvarige ventingen på kameratene, fant Daniel på å foreta en undersøkelse av den provianten som var stuet i båten. Spesielt underkastet han reisebrennevinet en så grundig inspeksjon, at han ved de andres tilbakekomst var blitt temmelig sterkt beruset. Dette syntes de øvrige lite om, og selv om man forsøkte å oppnå enighet ved anvendelsen av en del drammer, oppsto det likevel til slutt en trette mellom Daniel og en av de øvrige ved navn Isak Pedersen, som under munnhuggeriet ga Daniel en så kraftig ørefik at blodet fløt.
Så ble det en liten pause, hvorunder man satte seil og fortsatte turen til Bellsund. Mens båten nå gikk for fulle seil, begynte Isak igjen å brumme i anledning av Daniels lumpne angrep på det dyrebare reisebrennevinet, ga ham på ny en smekk, og trakk endog sin tollekniv. Kvenen Johan Venenin og Erik Dunderberg, som hittil hadde holdt seg i ro, fant nå at de burde gripe inn. Erik gikk i sin iver så vidt at han puffet den krakilske Isak Pedersen overbord, og da Isak forsøkte å klamre seg fast til båtripa, var Erik grusom nok til å flekke ham over fingrene, så han måtte slippe taket. Den sterkt berusede Daniel viste dog den største råhet. Mens Isak lå og kavet ved båten for å redde livet sitt, grep Daniel en «klepp» (en liten hake til å ta stor fisk inn i båten med) og stakk den like inn i øyet på Isak, som nå straks gikk til bunns og ikke mer kom til syne.
Etter ugjerningen ble de tre gjenværende enige om å legge skjul på hvordan Isak var blitt borte, og da de etter fullført ekspedisjon 14 dager senere vendte tilbake til skipene, som da lå i Hornsund, fortalte de en historie om at Isak under fangst av en hvalross var blitt innviklet i harpunlinen og trukket under av dyret.
Men under hjemturen til Norge ble kvenen, som jo var den mest skikkelige av disse råe gastene, syk og sengeliggende, og da han fryktet for å dø, bekjente han det hele for sin skipper. Daniel, som også var blitt syk, avga likeledes full tilståelse, og Erik kunne nå heller ikke lenger nekte sannheten.
Ved høyesterettsdom i juli 1837 ble Erik og Daniel dømt til å ha sitt liv forbrutt, men ved kongelig resolusjon ble de benådet med festningsarbeid på kongens nåde. Johan Venenin, som ingen aktiv del hadde tatt i ugjerningen, sees ikke engang å ha vært satt under tiltale.